Prestasjonsangst slukker lyset
Teksten er tidligere publisert i magasinet Harvest. Serien er støttet av Fritt Ord
Prestasjonsangst er noe de fleste kjenner på
Det er ikke så ofte noen ærlig innrømmer at de sliter med prestasjonsangst. Like ofte kjenner jeg en lettelse over å ikke være den enste som kaver i mørket når øyeblikket nærmer seg og scenen er din. Er det bare prestasjonsangst eller er det en blanding av angst og forventninger til deg selv og fra tilhørerne? Mest sannsynlig en god saus av manglende selvtillit, for høye forventninger og redd for å ikke lykkes.
Min prestasjonsangst
Stemmen i telefonen tilhører en ukjent. Den sier at de ønsker meg til å avslutte konferansen for medarbeiderne. Vi vil ha energi, påfyll og bli motivert, sier stemmen. Stikkord som begeistring, inspirasjon, cirka hundre mennesker i salen noteres, og at jeg blir siste post på programmet. Tankene evakuerer umiddelbart sju måneder fram i tid, til scenen og den barnslige gleden av stirrende blikk fra salen. Midt i flombelysningen står jeg. Rusen og energien fra et forventningsfullt publikum. Inspirasjon og ny erkjennelse skal leveres – og alle skal gi foredraget topp skår etterpå.
Forberedelser
Hjemme i leiligheten framfører jeg foredraget til speilet. Kort, lapper og stikkord klemmes mellom fingrene annen hver dag i jevn vandring fra speilet til PC. Eller det sendes ut til vinduet i leiligheten mot sør til et tre utenfor som er kaldt og har mistet bladene. Teksten justeres, terpes og pugges. Rekkefølgen i innledningen repeteres fem, seks ganger. Gjentar den enda en gang – høyt, og med en takk til arrangøren. Stikkordene er notert på åtte kort. Noen er markert med gul, andre med rød markeringstusj. Et par stikkord flyttes fra kort fem til sju. Så må jeg må̊ på̊ do, og jeg er tørst. Foran meg ligger det en fjelltopp som skal bestiges som er dekket av tåke og synes umulig å klare. Selv ved å puste og snakke rolig.
Når prestasjonsangst tar tak
Så har dagen kommet. Huden er klam, hjertet slår mot brystbeina og skjelettet klaprer. Klokka sju om morgenen legger jeg en mappe med foredraget i bagen samt en kopi av teksten, alle kortene med stikkord, Mac-en med kabel og mus, dobbelt sett med batterier til fjernkontrollen, minnepinne, vannflaske, sitronskiver i en plastboks. For sikkerhets skyld putter jeg en kopi av minnepinnen i lommeboka. Mens jeg knaser knekkebrød mellom jekslene, sjekker jeg om Mac, mappe og minnepinner ligger der de lå for ti minutter siden – eller kan jeg ha tatt dem med ut på kjøkkenet og glemt å legge dem tilbake? Og hvor la jeg knekkebrødet? Hodet og hender henger ikke sammen. Jeg heller innpå en kaffe, repeterer de første setningene av innledningen, går på do igjen, før jeg nok en gang sjekker innholdet i bagen.
Storsalen er stappfull. Lyset dempes, det blir stille. To hundre øyne stirrer på meg. Jeg sjekker bøylemikrofonen bak øret og drikker enda en slurk vann. Jeg setter noe i halsen, brystet snører seg sammen og lysspotene steker i panna. Munnen er knusktørr, stemmen min fremmed. Det er som om jeg snakker inn i en trakt.
Hvordan takler andre prestasjonsangst?
En time seinere er kroppen min utmattet og varm. Noen rusler ettertenksomt ut av salen. På Facebook har deltagere allerede lagt ut gode tilbakemeldinger. En håndfull av dem kommer fram til scenen og vil høre mer om temaet. Begeistringen deres legger seg som en gullrand rundt tvilen. Rosende ord fra deltagerne angripes av tanker som har satt seg fast i ord og setninger jeg glemte å si. Påfølgende natt begraves hjernen av et viktig poeng jeg hoppet over. Hvordan var det mulig?
Når det lysner, ringer jeg en jeg kjenner for å spørre om hvordan angsten herjer i andres tanker og hjerter:
Venn: Ikke tenk de tankene!
Jeg: Det er jo ikke mulig! Er du aldri nervøs?
Venn: Jo, men jeg bare overser det.
Jeg: Hæ, tuller du?
Venn: Ikke bry deg om det! Lat som om angsten ikke finnes. Du tar alt så seriøst.
Jeg: Vi er bra forskjellige.
Realitetene
For en tid tilbake kom det en e-post med invitasjon til å delta på kurset Alt om prestasjonsangst. Tittelen traff en som likte scenen, men samtidig fryktet å ikke være god nok og som jaktet høyest score. Jazzbein, skjelvende hender og dirrende stemme måtte kunne feies vekk eller beseires. På kurset understreket de at det er viktig å trene på det man skal si, snakke om angsten og å puste rolig.
I noen minutter transporterte vi angsten ut av kroppen. Så enkelt var det at jeg etter hvert duppa av og skvatt til da hun sa det var lov å komme tilbake til seg sjøl. Siste del av kurset var å snakke til prestasjonsangsten som satt i en tom stol. Jeg pakka sammen og gikk da det ble min tur til å snakke til stolen.
Fakta er: Jeg vil være best og klare alt, være perfekt, en superstar og jeg blir aldri fornøyd
Obersten tar tak
Angsten vender ofte tilbake, og det er ikke sunt for et menneske å gå alene rundt med den lammende kraften. Drømmer og ønsker om å gjøre nye ting, fordufter. Eller er jeg feig? I terapitimene er det mye knaing for å få liv i en død selvfølelse og finne veien til et trygt liv. Noen ganger er spørsmålene for store for en som ikke tror på seg selv. Kraften i tvilen holder drømmene nede.
Terapeuten: Liker du for eksempel å skrive – eller å tegne?
Meg: Skrive – err’u gæren?
Terapeuten: Hvem er det som har sagt at du ikke kan skrive?
Meg: Det ligger ikke til familien. Ingen er der, liksom. Dessuten er de andre så flinke.
Terapeuten: Må du være som dem? Eller: Liker du å skrive?
Meg: Jeg fikk mange røde anmerkninger i stilene på skolen, og to i norsk på gymnaset. Det er det som er greia.
Terapeuten: Å sånn – du må være like flink som de som har en lang skrivekarriere bak seg
Det var slik det hele startet. Om å ta av seg de klærne jeg en gang lærte var riktig for meg, stå naken en stund, for så å ta på de klærne som passer meg. Den 21. januar i 2010, sitter jeg på do, kroppen er klam og hjertet slår mange ekstra slag. Min første kronikk i Dagsavisen står på trykk. Hva tenker folk om meg nå? At hun kan våge å gjøre noe sånt og hvem tror hun at hun er? Jeg – en ubetydelig person – skriver artikler i avisen? Hvor kommer denne tunge mørke kraften fra?
Den lammende følelsen
Mandag 21. oktober 2002. En måned etter høstjevndøgn og et par måneder før avreise. Rammet av ren og skjær livsflukt hadde jeg meldt meg på en tur til verdens høyeste fjell utenfor Himalaya – Aconcagua i Argentina – 6962 moh. En spinnvill ide jeg lenge holdt hemmelig. Angsten var også stille så lenge jeg var det.
Pakkelisten fra operatøren var tynnslitt i kantene, og bokstavene er nesten blitt borte i bretten. I uker og måneder har jeg vurdert klær og utstyr. Vært hos venner og lånt sovepose, dunjakke, øks, stegjern og gamasjer. Livredd for å fryse, bli våt og ikke godt nok forberedt på vær og vind. Jeg vurderer undertøy, sokker, luer, tester utstyr og trener, drikker sju liter vann om dagen og trener på å tisse gjennom en trakt på en beholder om natta. Alt jeg ikke kan eller har gjort før prøves og testes. Jeg pakker opp og ned av sekken. Den lille leiligheten min ser ut som en markedsplass. I dem ligger pakkelistetingene rimelig godt sortert. Truser og undertøy for seg, votter og luer i egen pose. Batterier, filmruller til kamera, musikk og bok vanntett forseglet. Problemet er at jeg av og til ikke helt stoler på at jeg har husket alt.
Guiden er erfaren og foreslår et møte for å gå gjennom utstyret. Det bærer ut av leiligheten. Sekken er stappet til randen, og i tillegg bærer jeg fem–seks plastposer i hendene. Ned trappa fra fjerde etasje uten heis, plastposene hekter seg fast i smijerngelenderet. Svetten siler. En taxitur, og jeg finner heisen til etasjen der jeg skal møte ham. Jeg prøver meg sidelengs, men sekken hindrer meg i å komme inn i heisen. Den tar du, ikke den. Min egen stemme høres svakt i bakgrunnen: Er jeg sterk nok?
Tre måneder senere skinner sola over landskapet i Andesfjellene. Værutsiktene var gode. Utsikten fra toppen nøyaktig slik jeg hadde forestilt meg. Skylaget rommet angsten og bekymringene, og så forsvinner de. Fjellet rørte seg ikke.
Den egentlige årsaken
Prestasjonsangst er frykten for å mislykkes eller miste ansikt. Den finnes hos de fleste av oss. For noen er det redselen for å prestere som føles overveldende. Det blir en uovervinnelig frykt som hindrer oss i å prestere (Wikipedia).
Det må finnes en forklaring på hvorfor det jeg liker best lammer meg som et steinskred. Hvorfor seiler gleden ut fjorden mens tankene står igjen i fjæra og kverner på glemte ord i en tekst og vågale påfunn. Prestasjonsangsten er så stor at den truer nysgjerrigheten og ny utsikt.
Hvor kommer tvilen og usikkerheten fra? Spørsmålene blir med inn i terapirommet. Forfatter og psykoterapeut Astri Hognestad sier i en podkast:
– Prestasjonsangsten er en emosjonell reaksjon på muligheten for at vi ikke lykkes og ikke er bra nok eller flinke nok. Det er forestillinger om farer som kan oppstå. Det kan være forventede fantasier om hva som kan skje, som for eksempel å bli latterliggjort for å si noe feil eller ikke mestre ting. Valget vi har er om vi vil utsettes for den eller trekke oss tilbake og unngå. Prestasjonsangst kan hemme oss i utvikling, fordi vi begrenses og vegrer oss for å delta eller gjøre nye ting. Vi mister lysten til å gjøre ting vi egentlig setter pris på.
Hva er det som løsner skuddet?
Den som har kjent prestasjonsangsten skyte en i hodet, må finne ut hva som løsner skuddet.
I samme podkast sier Astri Hognestad:
* Fantasiene legger seg i en kø: Dette kan alle noe om og jeg har ingenting å by på, de andre er så mye flinkere, jeg kommer til å stoppe opp i foredraget og glemme hva jeg skal si.
* Det er ikke rom for å feile og for høye forventninger om perfeksjon, som det er vanskelige å leve opp til. Forestillingen om å være perfekt er gjerne knyttet til tidligere erfaringer og bunner i manglende bekreftelse. Når bekreftelse uteblir, bygger det seg opp en tanke om at man må være helt sykt bra for at det skal være bra nok.
* Det lett å tenke at «dersom jeg bare kunne ta meg sammen og ikke kjenne på følelsene, så ville alt være i orden». Men slik fungerer det ikke. Følelser er veivisere, og de forteller at vi må endre på noe.
* Manglende selvfølelse skaper prestasjonsangst. Har man lav selvfølelse så kommer skammen – og angsten – veldig lett. Er man trygg og har god selvfølelse, blir reaksjoner fra omgivelsene mindre viktig.
Etter mange år i terapi hos Astri, har jeg erfart at ingen løsninger kommer rekende på en fjøl. Løsningen ligger hos meg selv og jobben er å spa den fram. Spørsmålet er hvordan. Her er terapeutens svar:
* Første skrittet kan være å sjekke forventingene. Er dette noe du vil? Prestasjonsangst har å gjøre med å tro at man må oppfylle andres forventninger, i stedet for å kjenne etter hva man selv har lyst til. Om andres forventninger ikke stemmer med det du selv har lyst til, er det helt sentralt å anerkjenne at slik vil jeg ikke ha det.
* Ikke bagatellisere det ved for eksempel å si «Ikke bry deg om det!». Det nytter sjelden å overbevise folk om at det er trygt og at alt går bra. Angsten er reell, åpenbar og må håndteres.
* Om det stopper opp, ta en kort pause, sjekk notatene og fortsett. Om du merker at publikum ikke henger med – ta en pause og kanskje still et spørsmål «Er dere med?». Du er ikke en dårlig foredragsholder om du tillater deg å stoppe opp! Det skjer noen ganger, og av og til må man nettopp det.
* Å være best, perfekt og en som klarer alt – er umenneskelige forventninger. Spør deg: hva vil du oppnå, hva er budskapet ditt, hva er godt nok og justere ambisjonene.
* Stol på det folk sier til deg etterpå, ta det til deg og kjenn på hva det gjør med deg. Skriv ned, lagre alle meldingene du får.
Å innrømme prestasjonsangst og usikkerhet er ikke lett. Vi tier heller, vil gjerne framstå som de som fikser ting og er sterke. Det stikk motsatte av å vise seg sårbare og feilbarlige, enda om det er noe vi mennesker har felles, så er det jo akkurat det. Er det ikke et (selv-)bedrag å ikke vise det som er sant? For ingen er perfekte, og livets vrangsider tilhører oss alle, også angsten.
Hvor kommer prestasjonsangst fra?
Jeg vokste opp på et småbruk med hest, kyr og sauer. Livet var innenfor en radius på noen kilometer. Hver kveld sovnet jeg under et bilde av Wenche Myhre. Sprudlende, blendende vakker og med balanse og kraft i stemmen. Avstanden fra det behagelige velkjente til bildet av Wenche over sengen kunne knapt bli større. Omtrent et kvarter etter at jeg forlot bygda, ble det klart at dette ville bli vanskelig. Alt ble usikkert og utrygt. Det enkleste trikset var å late som ingenting og at alt var greit. Livet var «easy peacy». Det funka.
Erkjennelse
Erkjennelsen om at kaving, redsel og utrygghet handlet om en mangelvare – det å betingelsesløst kunne stole på seg selv, sin egen verdi og å være trygg – kom etter hvert. Å spa fram selvfølelsen ble derfor nøkkelen til å få bukt med angstens kraft. Nøkkelen til en ukjent, men full skattkiste med muligheter. For utryggheten begrenser og skaper hindringer for å komme videre.
Jeg ville være fri og slutte å misunne alle dem som turte å slippe seg løs. Ikke bundet og fastlåst. Jeg ville klatre høye fjell og ikke være bundet til tvilen om at jeg ikke ville lykkes eller var god nok. Jeg ville skrive, og alle som skriver har begynt et sted og en gang er den første for alle. Men angstens kraft slukker lyset. Selvfølelse er ikke noe man en gang får og så sitter det. Relasjoner og situasjoner kommer og går. Vi er sårbare og vi må hele tiden passe på hva vi tolererer fra andre, for det er vi selv som lærer dem hvordan de skal behandle oss.
Lysten til å prestere er en viktig motor. Den bringer oss framover. Men av og til blir den for sterk, får overtak og gjør oss ufrie.
Kunsten å si NEI
Det er lett å bli begeistret og rusa av invitasjoner. Men må jeg si ja? Kan det å si nei oppfattes som negativt og kritisk, at jeg er høy på pæra og for selektiv? Kanskje blir jeg aldri spurt igjen og verre enn det – ryktet som kan spre seg. Tankene vil automatisk gå i retning av – «hva tenker de om meg, da» eller «hun er litt sær». Det handler om balansen mellom kompromiss og tilpasning til det andre ønsker og min egen integritet. Evner jeg dette eller er det i overkant av hva jeg kan tenke meg?
Psykologen Svend Brinkmann skriver i boka Stå imot at det handler om at forpliktelsene våre er blitt til «prosjekter», vi booker opp mest mulig – sier ja til oppdrag og kan gjøre om på det dersom det dukker opp noe mer interessant. Å si ja til nye utfordringer ses på som entydig positivt, mens det å si pent nei takk tolkes som uttrykk for manglende mot og endringsvilje. At vi har en frykt i oss for ikke å være driftige nok og å gå glipp av noe. Vi sier heller ja for å være attraktive, og kanskje også vise at vi er travle og dermed enda mer interessante.
Å si NEI er boost!
Telefonen ringer. Stemmen sier: «Vi skal ha en samling med ansatte, kan du holde et foredrag, et inspirasjonsforedrag på konferansen vår på nyåret?»
I det øyeblikket ser jeg for meg scenen, flomlyset og forventningsfulle øyne. Tanken på å formidle det jeg brenner for. Den varme og gode følelsen av å fortelle og gi – gi andre et håp og mening. «Vi trenger litt energi og litt boost, sånn på tampen av dagen.»
Boost? Selvfølelsen stagger urolig sjø og er uberørt. Jeg sier nei. Boosten forsvinner ned i en dyp fjord. Imens dukker det stadig opp nye muligheter. Å si ja – til mening, holde fast i seg selv og være trygg på budskapet. Gjøre valg på mine premisser.
Kilder: Astri Hognestad: Broer til oss selv, Flux Forlag, 2022
Sven Brinkmann: Stå imot – si nei til selvutvikling, Press, 2016
Stresspodden: Prestasjonsangst og stress
Les mer her: https://heltsykt.no/produkt/omstart/
https://heltsykt.no/produkt/til-sydpolen-ingen-bragd/
