1998: En dag i mai blir alt snudd på hodet. Jeg har akkurat kommet hjem fra en fjelltur og slengt ryggsekken fra meg i gangen. Jeg er sent ute som vanlig, så sent at jeg bykser ned de fire etasjene fra bygårdsleiligheten min, før jeg få minutter seinere haster gjennom sterilt opplyste, hvitmalte sykehuskorridorer på Ullevål sykehus. Andpusten tar jeg de siste skrittene mot legens kontor. Ansiktet mitt er solbrunt. Kroppen er varm og myk. Jeg finner en stol å ramle ned på, og legen går rett på sak.

– Se her, sier hun alvorlig, og fører pennen i en sirkel rundt brystet mitt på lysskjermen.

Legen snakker fort og sammenhengende, som om hun har pugga ordene. Mens blikket saumfarer røntgenbildene, knatter hendene hennes rutinert på et pc-tastatur. Det er da hun slipper bomba:

– Du har kreft.

Helt siden Ida og jeg ble venner på universitetet, har hun prøvd å få meg til å tro at alt er så forbanna enkelt. Sist jul fikk jeg en bok av henne: Tenk positivt – sju veier til livsglede. Ida hadde vært på seminar og blitt frelst.

Nå vet jeg at det ikke fins noen hurtigløsninger. Det hjelper ikke å late som at man tror. Når kroppen ikke tror, synes det åpenbart, og det hjelper ikke med ønsketenkning. Dessuten har jeg ingen erfaring med at ting ordner seg ved å tenke. Ting ordner seg ved å gjøre noe.

Ingen blir født utrygg, usikker eller skamfull. Skyldfølelse og dårlig selvtillit er noe som kommer til underveis. Men hvorfra? Og når? Selv om jeg aldri kan få gjort noe med de tingene som har skjedd meg i livet, er det kanskje ting i denne bagasjen jeg kan hente fram og dra nytte av. Finne veier tilbake, begynne å lete, forske og forstå. Være nysgjerrig på min egen historie, hva som har formet meg og hvorfor jeg er blitt som jeg har blitt. Jeg kan faktisk gjøre noe. Jeg kan begynne å ta ansvar for mitt eget liv.