Om å bli eldre – er aldring frastøtende?

Jeg vil bli eldre!

En kultur som ser på aldring som frastøtende, hindrer oss i å leve det livet vi er gitt og mulighetene vi har fått. Hvorfor er det slik og hvorfor er det så vanskelig å bli eldre?

Aldring vs. ungdommelighet og spenst

«Jeg er tjue i huet», sa ei dame jeg traff nylig. På spørsmålet om hvor gammel hun var, svarte hun femtiseks. Men føler meg overhodet ikke som det, la hun til. «Jeg kan aldri tenke at jeg er så gammel, skjønner du? Tenker man det, så er man det. Jeg vil holde meg ung lengst mulig». Den virkelige alderen var truende, farlig og noe hun ville unngå å forholde seg til. Alternativet var å klamre seg fast til ungdommelighet og spenst. 

Idet hun sa tjue gjorde hjernen min en rask evakuering tilbake til tjueårene mine. Det var et par ting som slo inn. For det første var det mye grubling, tankene drev retningsløst rundt, og særlig lite klartenkt var jeg på utdanningsvalg. Jeg ventet og ventet på en åpenbaring som aldri kom. Det var mye tvil – om det meste. Løsningen ble å prøve og feile. Følelseslivet var uten kontroll. Kvisene lå tett i panna, på nesen og haka, og det gjorde ikke veien enklere. Kom det en kar bort, ble jeg ganske forfjamsa. Pannebrasken iverksatte et komplett kaos, og hjernen rykka til i maksimal beredskap. Hva gjør jeg nå, og hvor ender dette?

Var det så lett å være ung?

Generelt svima jeg rundt i en trommel, bala med dårlig samvittighet, prestasjonsangst og ubalanse. Når det ble for ille, dro jeg hjem til mora mi. Hun tok imot en fugl som baksa med vingene. Hun la armen rundt kroppen min og roa den ned. Så sa hun at det ikke var noen vits i å stride mot naturen og at alt ville roe seg når jeg ble eldre. Alt ville bli bedre – og mye enklere. Hun snakka av erfaring, og jeg så for meg at i henne levde tankene i et hus med mange rom og at de visste hvilket rom de tilhørte. Jeg så på henne, på rynker og grå lokker rundt ørene. En drøm sneia innom, om raskt å lande der hun var. Hun var eldgammel og femtifire. (artikkelen fortsetter) 

Jeg nevnte for dama på femtiseks at det var noen fordeler med den skallen vi nå engang har. For eksempel at det er greit at hormonene ikke er på tur hele tida og at usikkerhet er noe drit. Famlingen var ikke det jeg savnet mest. Hun kjente seg åpenbart ikke igjen, og svarte serr og at hun var invitert i bursdag til en som fylte seksti. Seksti! En trussel om å forsvinne ned i en kløft. Heldigvis var det lenge til hun var der. Alderen lød ikke bare som en avgrunn, men en diagnose, og hun avsluttet med et – hjelpe og trøste. 

Aldring VAR en styrke

Hukommelsen aktiveres til trettiåra. Stinn av energi og med duggfriske hjerneceller proklamerte jeg høylytt overfor mine kolleger at jeg skulle ta imot alderen når den kom. Det sorte lange håret skulle grånes og jeg skulle eldes på naturens premisser. Et levd liv med rynker var vakkert, aldring var en styrke, og jeg skulle omfavne dens ankomst. Der og da kopierte jeg meg selv tretti år fram i tid. Til et liv full av spenst og energi, mening, vitalitet og glede. Det var lett. 

I førtiåra rykket naturlovene stillferdig inn i hårrota. Med vantro sto jeg foran speilet på badet og gnidde inn fargemiddel og telte rynker i panna. I tjue år overstyrte også jeg naturen og sluttet meg til en hel kultur for å stanse aldringens brutale virkelighet.

I femtiåra hadde jeg langt fra et avslappet forhold til speilet. Rynker ga akutt en forlokkende dragning mot en yngre utgave av meg selv. Samprogrammert med venninner sammenlignet vi ansikter, lette etter grå hår og innså at det ikke lot seg gjøre å stagge fienden. Selvdestruktive og på en evig jakt etter aldringstrekk. Jeg skled inn i vanetenkningens magnetfelt om aldringens minusposter og skam. 

Triks for å unngå å bli eldre

Jeg ville tilbake til den jeg en gang hadde vært. Jeg likte ikke rynker og grått hår. Det var stygt! Jeg var stygg. Smerten ved å eldes, ikke være ikke kul, ikke god nok og ikke like attraktiv, måtte dekkes til. En strategi var å søke komplimenter for fine klær, solbriller og sportsutstyr. Dersom noen hadde skavet bort shopping, treningsiver eller jobbmani, ville de funnet en liten spurv med skadde vinger. En usikker liten klump som ikke hadde føtter til å bære sitt eget liv. En kropp som trengte store armer som kunne holde meg fast og gjøre meg trygg. Aldringen var merkbar og irreversibel. Evnen til å bære min egen alder var ikke sterk nok. Manglende selvtillit holdt meg fast i tvilen om at jeg var verdifull nok.

Daglig leser jeg om triks for å pynte på alderen, og oppskriften er enkel: For guds skyld, dekk den til. Vi fanges av et ideal som ikke finnes; å være evig ung. Stadig blinker det i eldre kjendiser på himmelen. Huden glitrer og er slett, kroppen er fortsatt spenstig og sterk. Perfekt og uten synlige tegn til aldring poserer de. De er ledestjerner, forbilder og de viser vei. 

For en tid tilbake snakka et par psykologer om å nedjustere sin egen markedsverdi i voksen alder fordi kvinners verdi faller raskere enn menns og fordi menn oftere vil ha yngre damer. For veldig mange ble det ikke bare rot i tankene, men rot i selvtillit og identitet. Egenverdien til hundretusener av kvinner ble satt i spill. Skruene til livet, respekten og selvtilliten løsnet. Inne i en slik kropp bor jeg. Jeg nedskrives hver eneste dag. 

Er aldring det samme som å ikke være god nok?

På kafé nylig observerte jeg ei mor og en tenåringsdatter. Struttende pupper, lange falske øyevipper og kunstige negler forsterket likheten. Et barn i formbar alder hadde allerede lært hvilke normer og verdier som eksisterer for kroppen. Idealene til barn og unge er å finne blant en lang rekke kjendiser og influensere. Kompassnålen er rettet mot dem og målet for mange er å bli som dem. De blir programmert til å tenke: du er ikke god nok slik du ser ut, slik du er. Tenåringen har allerede bagasjen full av motstand mot sitt eget utseende, og hun har utviklet selvforakt. På vei mot voksenalder har mora fratatt henne muligheten til å modnes i sitt eget liv, å verdsette og stole på seg selv og å bygge selvtillit – innenfra, på sine egne premisser. Så hvordan glede seg til livet, når du allerede så tidlig har lært at du ikke er god nok?

Gi mer fan – vær den du er!

Kvinnehelse var slagordet til en skjønnhetsklinikk som nylig ble lansert. En av mange slike som tilbyr kroppsfiksing og bedre selvtillit. Mange ble opprørt. I avisspaltene og i sosiale medier hørtes rop om at kvinnehelse ikke kan kjøpes på butikken eller i klinikken. Heller ikke selvtillit kan bestilles eller kjøpes. Det til tross, ser vi at tvil, manglende selvtillit og tanker om lav egenverdi øker køene til disse stedene. Men i stedet for å bruke energien på å kritisere klinikkene, kan vi rette den inn på å omprogrammere oss selv mot aksept og forsoning i våre egne liv. Det vi selv kan gjøre noe med. 

Reaksjonene på klinikk-reklamen var heldigvis ikke uten humor. «Men rynkene mine får du aldri», skrev forfatter Olaug Nilsen på Facebook: 
«Eg jobbar her med «fast aging», ti år eldre på ti dagar. Er litt irritert over at den såkalla tenkerynka, som eg nyleg lærte at den heiter, ikkje er noko særleg djup. Men eg skal setje på nokre klesklyper, så får vi sjå om det kan bli litt fart på sakene.»

Aldring er forandring

«Kroppen og sinnet opplever tiden og alderen som en fare, noe vi må avvise. Vi ønsker at alderen skal prelle av. Vi vil ikke dø.» Dette skriver psykolog og forfatter Sissel Gran i boka Inni er vi alltid unge. Hun sier at 80 – 90 prosent ønsker å være yngre enn vi er. Det betyr at de aller fleste nøler eller gruer seg til å eldes. 

Aldring er ingen mild form for forandring. Overgangen fra yrkesaktiv til å være uten arbeid er en stor mental belastning. Arbeidsplassen er arena for å prestere og mestre. Investering i kunnskap, utdanning og erfaring materialiseres, forvaltes og utvikles. Personlige egenskaper og ferdigheter brynes og slipes. Fellesskap utvikles og nettverk skapes. Arbeidslivet har viktige strukturer, og fraværet av disse kan få store konsekvenser. Kunnskap, ferdigheter og erfaringer blir verdiløse. Viktige nettverk borte. Livet som pensjonist eller syk er uvant, ukjent og sårbart. Mye forsvinner med adgangskortet til kontoret. Jobben blir en fjern verden og etter hvert en fjern tankegang. Og hva venter så? Alt vi har jobbet for og med forsvinner, og det kommer ikke tilbake. Livsregnskapet går i underskudd. Det blir en slags død, og i alle fall en sorg. 

Å eldes med stil!

Aldring kan derfor ikke gå uforstyrret hen, og det skaper motsetninger inni oss. På den ene siden er vi eldre og på den andre siden vil vi ikke være det, eller vi nekter å akseptere det. Identiteten er satt under press. I Morgenbladet referer Sissel Gran til Simone de Beauvoir, som sier: 
«La oss holde opp med å jukse: meningen med livet vårt står på spill i den fremtiden som venter oss, vi vet ikke hvem vi er hvis vi ikke vet hvem vi kommer til å bli: La oss gjenkjenne oss selv i den gamle mannen og den gamle kvinnen. Det må vi hvis vi vil ta inn over oss i sin helhet våre menneskelige kår. Da kommer vi ikke lenger til likegyldig å godta en elendig alderdom; vi kommer til å føle at det angår oss, og det gjør det.»

Å gjenkjenne seg selv som eldre er å akseptere, vise selvrespekt for den vi er og være stolt av oss selv. Aldring er å integrere en ny fase i livet og forsone seg med at det er greit. Alder er ikke et tall, men en identitet. 

For hver dag som går nærmer vi oss døden. Historien og fortellingene fra barndom, oppvekst og voksenliv er skrevet inn i kropp og sjel. Daglig lastes det inn nye fortellinger om kjærlighet og godhet, men også tristhet og tap. Å leve er å tåle lasten vi har med oss, ikke tvile på veien vi gikk, men glede oss over forsering i ulendt terreng og prise skjelettet som tålte det. Livets spor sitter ikke bare i oss. Livets spor preger kroppen, huden og helsen. 

Aldring krever en kulturendring

I Morgenbladet i 2021 skriver forfatter, kritiker og redaktør Kjetil Røed om å erkjenne aldring som en del av livet. Fra å se på aldring som stigmatiserende, må vi se den i et lengre perspektiv – et livsperspektiv. Røed viser til filosofen Ciceros bok Om alderdommen, som sammenligner livet med naturens gang. «Om vi kun elsker sommeren får vi raskt trøbbel, for da gruer vi oss til sommerens slutt når det faktisk er, og når høsten kommer, vil vi være ute av stand til å verdsette denne årstidens egenart, fordi vi lengter tilbake til milde junidager». 

Slik er det med livet: Verdsetter vi kun ungdommen, vil vi grue oss til å bli eldre og mangle evne til å glede oss over alderdommen. Når den kommer, vil livet som er igjen kunne ødelegges, fordi man savner en tid man har lagt bak seg. En slik blindhet for livets stadier vitner om umodenhet. Når ungdommen blir målestokken, skriver Røed, er det ikke bare individet, men hele kulturen som mangler innsikt. Vi forstår ikke hva menneskeliv er, og hvordan det bør leves for å være godt.

Si NEI til ungdommelighet

Professor i kvinnehelse, Johanne Sundby, sa i Dagsnytt 18 at «vi må kjempe mot alle de kreftene som gjør at vi tror at vi må underlegge oss alle de kosmetiske behandlingene for å være et fullverdig menneske. Det er viktig at man ikke tror at man kan stoppe aldring – for det kan man ikke». 

En kultur som ser aldring som avskyelig og frastøtende, hindrer oss å leve det livet vi er gitt og som en gang skal avsluttes. Når jeg ikke lenger kan det jeg vil, må jeg ville det jeg kan. Å eldes er en integreringsprosess, en forsoning med livet slik det ble og en tilgivelse for alt som ikke ble som vi ville. Å bli forsont med den vi er, og ikke kave for å være noen vi ikke er. Si nei til å fyre av krefter på å motvirke det som ikke kan endres. Vi trenger en «pro-aldring» kampanje, å få vendt blikket tilbake på aldring, at vi skal akseptere og respektere den, være stolt av den. Vi trenger både opprør og protest mot forherligelse av ungdomsidealer og kroppsfiksing. Stå imot, si nei: jeg er god nok som jeg er, står støtt på mine verdier og vet hvem jeg er. Min generasjon er kulturbærere og vi må gå i front!

Det er ikke gitt å bli eldre

For noen er kursen mot aldring hard og brutal. Min beste venn fylte femti samme år som meg. Hun hadde bestilt et sted for å feire dagen, og laget invitasjonsliste. Fem måneder før den store dagen døde hun. En annen venn, like gammel som meg, gikk for ikke så lenge siden inn på toalettet. Han kom ikke ut, men døde på do. Døra var låst. Fra å være sprudlende og i lys levende live sluttet plutselig hjertet å slå. Slike erfaringer kan like gjerne skape panikk, sette opp tempoet for å rekke over mest mulig før det er for sent. Men hver dag slår det meg at plutselig død også kan skje meg eller kjæresten. Når skal jeg dø og hvordan er det å miste en av sine nærmeste. Døden forlater ikke tankene Den er med meg på butikken, tar en kaffekopp, når jeg krysser gata og når jeg er på tur. Vissheten om at den en dag kommer til meg, gjør at ingenting kan tas for gitt. Tankene på døden øker bevisstheten på hva jeg vil bruke livet til. Jeg blir ualminnelig glad når kjæresten min kommer hjem fra jobb og at vi begge våkner til en ny dag. 

Aldring og mening

Jeg vil ikke reise noe steder, ikke være besøksvenn eller jobbe frivillig, har ikke barn eller barnebarn og har bare et ønske om å lage gode hverdager i mitt eget liv og finne mening i det. 

En nylig komplisert kneskade satte meg ut av spill. Men nå kan jeg gå, nyte utsikten fra en knaus, se regnbuen, nordlyset og prise kroppen for at den vil ut! Naturen spør ikke så mye om hva jeg tenker eller mener. Samtale med en god venn gir nye perspektiver. Skriving kjenner ingen alder. Imens suser hverdagene forbi, setter spor i kroppen, huden og helsen. Jeg eldes, livstiden blir kortere og kortere og en dag kommer døden også til meg. 

Alt blir enklere når du blir eldre, sa min mor. Da var hun femten år yngre enn det jeg er nå. Jeg nærmer meg sytti og er godt plantet i kategorien eldre. Kroppen er rynkete og furete over det meste, jeg har sigende øyelokk, alt for mye hud og rynker over- og underarmer – og lår. Energien er ikke slik den var. Naturen hviler, det gjør også jeg. Hver dag tar jeg nye skritt mot en sikker død. Veien videre handler om å delta i eget liv og være åpen for det som kommer. Mulighetene og nysgjerrigheten eldes ikke. 

KILDER: 

Sissel Gran: Inni er vi alltid unge, Aschehoug, 2021
Sissel Gran, Morgenbladet 17.12.2021: Alder er ikke bare et tall
Kjetil Røed, Morgenbladet 19.11.2021: Å erkjenne aldring er å se den på nytt

Les også denne: https://heltsykt.no/tjue-i-huet/