+47 951 79 576
marit@heltsykt.no

Når ansvaret er borte danser offeret på bordet – om offerrollen

Inspirasjon til bedre fysisk- og psykisk helse

Når ansvaret er borte danser offeret på bordet – om offerrollen

Foto: Pixabay

Offerrollen degraderer humøret til ALLE

Offerrollen har de fleste vært i – også jeg. Etter at døra sykehusdøra gikk igjen, sank det inn en ny virkelighet. En ting var at skjelettet skrangla og verka. Hjelpemiddelsentralen lessa inn toalettforhøyer, ostehøvel og kjøkkenkniver med monstergrep. I postkassen lå det et oransje rabattkort fra NAV. Prikk lik slik mora mi hadde. Hun reiste på femti prosent på bussen. På jobben var jeg ikke lengre en eike som skulle få hjulet til å gå rundt. Degraderinga tok på humøret. I panna på vennene mine stod det med stor skrift at jeg burde være takknemlig for alt jeg hadde fått og se det positive i situasjonen. Altså logre med halen og være overstrømmende takknemlig. Hvor vanskelig kan det være å vise medmenneskelighet når livet til en venn går opp i liminga? 

Jeg har vært et offer

Etter gjentagende invitasjoner om å gå på kino, sa hun – hvorfor syter og klager du hele tidaAlt er galt, og du blir aldri fornøyd Der stod jeg, stiv som en pinne og skjønte ikke hvorfor hun måtte være så negativ. Pilaren i hverdagen min forstod ikke en pøkk. – Forstå? Man kan ikke bare forstå seg i hjel heller, svarte hun og avbrøt meg når jeg begynte å fortelle om alle de søvnløse nettene jeg hadde hatt. Venninna mi stirra på meg, dingla med bjellene opp i trynet på meg, uten at jeg hverken så eller hørte noe som helst. Så gikk hun. Urettferdigheta stekte i tinningen. Ingen ville meg vel og ingen brydde seg. Jeg var blitt et offer. 

For et offer er ingenting bra nok

Apropos offerrolle. Ikke sjelden leser og hører vi om syting og klaging fra folk flest. Det er ikke sykdommer det klages mest på. Under korona kom det jamring og klaging fra mange og nye hold. Det var synd på kunstnere, næringslivsfolk, sykepleiere og lærere. Staten åpna en astronomisk pengesekk og pøste ut kompensasjoner. Milliardene satt løst. Det til tross; det var klaging og syting dag ut og dag inn. Så forsvant koronaen og vipps var vi tilbake i velstanden. Men verdens lykkeligste og rikeste land skulle oppleve nye slag. En steinrik, bortskjemt og mett nasjon er vitne til økte strømpriser, økte bensinpriser, økte renter og at iskremen er blitt mindre. Og lakseskatt. Hyttene står tomme og snør ned, vi vasker klær om natta, skrur ned temperaturen og fryser. Ingen forstår oss, og regjeringen vil ikke pøse inn penger for å hjelpe. Det er urettferdig.

Sutring

Staten er i ferd med å ta knekken på både husholdninger og næringsliv. Et emosjonelt og rørende ekko av syting og klaging. Alt er feil! Villfarelsen om en feit lommebok livet ut er plutselig ingen selvfølge. De aller rikeste – milliardærene ­– rømmer landet. Det er rett og slett ikke til å holde ut å bo i Norge. Vi våkner til syting og vi legger oss til nyheten om at enda flere rikfolk har satt seg i privatflyet til Sveits. Vi er kommet i en slags hormonell ubalanse. Tilstanden har innhentet folk flest, til en kollektiv offerrolle. Men er det synd på oss? NAV melder om 18 prosent flere søknader om sosialhjelp i fjor, men økningen skyldes flyktninger fra Ukraina. 

Offerrollen er en kravkultur

Mange har vent oss til forutsigbarhet og velstand. Til å få det vi trenger, vi trenger ikke bekymre oss og det offentlige ordner opp. Velferdsstaten har ordninger for alt og vi kan leve ganske bekymringsløst. Pensjonist og vikarprest Knut Sand Bakken skriver i et leserinnlegg i bladet Nordlys at – samfunnet minner om en sykejournal. Vi har fått en kravkultur som de fleste mener er helt naturlig. 

Nylig ymta helseminister Ingvild Kjerkhol frampå om at hver enkelt av oss må gjøre mer for å planlegge for en alderdom. Eldre må planlegge og være mer bevisst på eget liv, boforhold etc. Det sa hun til en befolkning som har blitt betjent, matet og hatt full service i alle år. Det ble månelyst. Mer skulle det ikke til. Så la et utvalg fram en ny helserapport hvor de entydig sa at – vi må gjøre mye selv for å ha et godt liv så lenge vi kan, uten å belaste fellesskapet. Med andre ord må vi i framtiden løse flere kriser selv og ikke forvente at det offentlige løser dem for oss. 

Hva er et offer?

Journalist og forfatter Eva Dønnestad sier at når ansvarligheten og selvinnsikten er borte, danser offerrollen på bordet. Noen kriterier må ligge til grunn for å kalle seg et offer:  

  1. Skyv kjapt ansvar over på andre. 
  2. Lag gjerne et stort fiendebilde av de du mener har krenket deg. 
  3. Fremstå som urettferdig behandlet. 
  4. Bruk gjerne setninger som: Det er ingen som forstår oss. De prøver å ta knekken på oss. De er ute etter oss.

Når store livskriser oppstår er det lett å bli skuffa, store følelser settes i sving og det letes etter syndebukker. Selv mennesker med ansvaret fremst i blikket fra fødselen av, havner utpå. Mange lever et helt liv som offer og kommer aldri videre. Det blir en måte å leve på. Offeret får medlidenhet i starten, men ofte forsvinner folk etter hvert. For omgivelsene er det krevende og uutholdelig i lengden å forholde seg til folk som ikke tar ansvar for egne problemer. Men hva skjer om noen sier til deg at – nå må du pelle deg ut av den offerrollen. Å jasså, hvor kom den fra, ville jeg tenkt, hvor sveiseblind kan man bli. Så ville jeg forlatt åstedet. 

Skuffa over livet

Skuffelse og bitterhet er ikke uvanlig når noe går skeis. Når idrettsutøvere taper konkurransen, får de ofte spørsmål om de er bitre. Til tross for iherdig treningsinnsats, taper de på målstreken. Hverken idrettsutøvere eller andre vil innrømme at de er bitre, de ser framover og vil videre. Bitterhet er lite sjarmerende, og det er skammelig. Ifølge psykolog Kirsti MacDonald Jareg, har også vanlige folk vanskelig for å innrømme bitterhet, til og med i terapirommet. Hun mener at bitterhet er en konsekvens av at ytre omstendigheter kommer i veien for å oppnå viktige mål – personen kjenner derfor en dyp skuffelse over hvordan man selv eller andre har spent ben på et livsprosjekt, og ødeleggelsen er irreversibel.

Dårlig behandlet?

Psykologspesialist Christian Schlüter sier at offerrollen er selvbekreftende, men at – bekreftelsen de søker hos andre, ser ikke ut til å hjelpe. Og det fanger omgivelsene opp, de skjønner at det er en metode til lidelsen. – Bitterhet er en indre gift som ikke skader andre enn deg selv. Offerrollen innebærer å påkalle sympati. Du legger ikke livshistorien din fram for at den skal undersøkes, men for å rekruttere støttespillere til ditt syn på at du har blitt dårlig behandlet. 

Det faktum at vi havner i offerroller, kan ha ulike årsaker. Mange opplever svært alvorlige og traumatiske ting som krig, krenkelser, vold, overgrep og mobbing. Livet blir rett og slett ødelagt. Det er lov å sørge over en tapt tid og det er lov å bli bitter. Mange sliter også med skyldfølelse over å tenke «hvorfor dette skjedde meg, kunne jeg gjort noe for å forhindre det og hvorfor var det ingen som grep inn». Psykoterapeut og forfatter Astri Hognestad sier at etterpåklokskap og skyldfølelse ikke er fruktbart. Det kan være mer fruktbart hvis vi, når vi blir syke, å la de følelsene som er der få rom: sorg, sinne, fortvilelse og avmakt. Da kan noe skje i oss og vår holdning til sykdommen endre seg som følge av en prosess. Om vi ikke kan gjøre de samme tingene som før, kan vi kanskje fokusere på det som fortsatt er mulig å gjøreKropp er en identitetsmarkør. Når den bli skadet, ryster det også identiteten. Fysiske innskrenkninger kan oppstå, man blir innesperret i egen kropp og i eget liv. Selve eksistensen skakes.

Ansvar for eget liv

I løpet av livet dumper vi ned i ulike grøfter hvor mulighetene begrenses. Blir vi liggende lenge nok, er det smertefullt å reise seg. Psykiater Ingvard Wilhemsen sier at offerrollen også har sine fordeler og muligheter. Det gir en slags frikort til å oppføre seg akkurat som man vil. Et offer er ikke bare sært, men kan også oppføre seg stygt overfor andre. I boka Det er ikke mer synd på deg enn på andre, forteller han om at dette frikortet fratar mange å ta ansvar. – Et offer kan leve ut mye aggresjon. Men når man må ta ansvar, må man plutselig ta ansvar både for eget og andres beste. Det koster.   

Offentlige ordninger og folketrygden redder de fleste. Vi får den hjelpen vi trenger av rehabilitering, medisiner, blodprøver og røntgen. Mange har frikort og tjenestene er gratis. Men det er ikke nok. Bitterhet, identitet og offerrolle henger sammen. Så hvordan komme seg til sans og samling, og hvordan få ansvaret tilbake? Selv om kroppen og hodet er klint inn i et hjørne, er det alltids en mulighet for å snu. Å rette hodelykta mot det som har skjedd, er fånyttes. Ansvarlighet er et fremmedord for et offer. Men det er mulig å utfordre de som sitter i en offerrolle. Ingvard Wilhelmsen sier at det er ikke nok å bli forstått, og at en som er i offerrollen kan bli forstått i hjel. Empati går over i sympati, å synes synd på eller å stakkarsliggjøre. Det kan forsterke offerrollen, ifølge Wilhelmsen. 

Offeret må eie prosessen

Derimot kan konfrontasjon være en farbar vei. Nemlig å la offeret si høyt og begrunne sine holdninger. Holdninger til oss selv, verden, urettferdighet eller hvilket som helst annet tema kan virke helt logisk og sant inne i hodet vårt, men helt annerledes når det kommer ut og vi sier det høyt, sier Wilhelmsen. Å sette egne ord på opplevelsen vil være klargjørende. Han mener at konfrontasjon ikke bare er nyttig, men også helt nødvendig ferdighet hos terapeuter. Jeg tenker at det også kan gjelde venner. En god venn som våger å konfrontere og si – nå må du ta grep – er en venn som vil hjelpe. Offeret må ryddes av bordet og miste sin kraft. Ansvaret må tas tilbake. Offeret må selv eie prosessen, først da vil man ha kontroll og styre seg selv ut av en fastlåst situasjon. 

Integrasjon

Grunnleggende sett må måtte jeg finne ut hva jeg ville, hva jeg hadde behov for, hva som gjorde meg godt og hvem som gjorde meg bra. Aller først var det å sortere søpla jeg satt i. Hva i livet kan jeg ta med meg videre, hva må kastes og hva kan gjenvinnes. I den oppryddinga var sinne viktig. En venn som hadde irritert meg i årevis, ble dumpa og ble ikke med videre. Dette hjalp betraktelig. I tur og orden gikk jeg gjennom interesser, venner, jobben og kjæresten. Til slutt ble det en slag orden – slik ryddinga og sorteringa vi gjør på kjøkkenbenken. Dagene på «gjenvinningsstasjon» gav på en måte mening.

Aksept og forståelse

Aksept og forståelse var en annen utfordring. Diagnosene måtte på en måte integreres i hverdagen. De skulle med meg på tur, til byen, på konsert og trening. Det utviklet seg et slags eierskap til dem. Det er mye her i verden som er vanskelig å akseptere og som oppleves urettferdig. De fleste av oss dumper opp i slike situasjoner. Men alt har sin tid og noe må gjøres. Min offertilstand var nettopp knyttet til manglende aksept. Det fantes ikke rimelighet for at jeg ble rammet. All innsats hadde vært fånyttes. I den første fasen er det heller ikke mulig å klare det. Kanskje må alle gjennom en offertilværelse. Kanskje det å spore av og havne i søla er viktig for selvrealiseringen. Å bli klar over hva som skjer.

Ansvar

For en som har matet hodet med bitterhet og skam, er det aller viktigst å forstå ikke bare offeret, men også seg selv. Vi kan ikke skylde på meteorologen, snø eller vind når vi skal sette opp et telt. Det må du fikse, ellers kan du dø. Du må stille deg selv spørsmål: har jeg tatt et veivalg, hvilken dømmekraft hadde jeg da jeg planla turen og hva må jeg huske på neste tur. Det er lett å bli skuffa når rentene og strømregningen øker. Det var ikke det jeg hadde planlagt når jeg kjøpte leilighet eller bygget hytte. Når jeg ikke har råd til å bruke hytta, er det lettere å klage på strømprisen enn å ta en indre spasertur i hodet: har jeg feilberegnet kostnadene? Et massivt trykk på selvrealisering, materielle anskaffelser og barn er egne valg. Det betyr ikke at man er fritatt dømmekraft eller ansvar for det. Livet har sine forpliktelser som de fleste av oss har gått inn i med åpne øyne. Det som skjer underveis, må håndteres og løses. 

Det finnes lysglimt

En scrolling gjennom nyhetene gir perspektiver: Sophie Elise, en oppskrift på middag med fine farger, skilsmisser, en alligator er funnet i en park, om hardtarbeidende leger og umoralsk høye lederlønninger. Det blåser langt kraftigere i andre deler av verden. Forfatter og journalist Simen Sætre skriver i Aftenposten– kan vi eksportere syt? Til Ukraina, for eksempel? Man ser ukrainerne på TV, for en energi de har, optimisme, pågangsmot, heltedåder, en slags storhet, og de syter så lite. Et land der det ikke handler om penger, men om familie og venner er i livet.

Ansvar for eget liv

Har vi fysiske plager, fjerner legene smerten. I livet ellers må vi først og fremst tåle følelsen og smerten, og ta ansvar. Ikke alt her i livet kommer rekende på ei fjøl. Å være ansvarlig for eget liv er å ha regien selv, bestemme hva som skal skje og ta ansvar at det skjer. Gjøre noe! Ansvarsfølelsen kommer ikke tassende tilbake av seg selv og synes synd på deg for alt du har gått gjennom. Det er hardt arbeid. Psykolog Jareg henviser til Nelson Mandela, som i 27 år hugget stein i sola – uten å bli bitter. En person som huskes for nettopp å klare å ikke vise bitterhet, ikke glemte og ikke hevnet seg på det som hadde skjedd. De som virkelig er ofre, gjør det de kan for å ikke å skylde på andre eller bli et offer. De tar grep om det som har skjedd, finner et lysglimt og bygger seg opp derfra. 

Offerrollen – en reaksjon på et mislykket liv

Offerrollen jeg havna i var en reaksjon på et mislykket liv. Det ble ikke slik jeg hadde tenkt eller planlagt. Forventinger ble ikke innfridd, livet mitt tok en annen vei. For jeg hadde virkelig tatt ansvar for livet, jobbet som en helt, levd så sunt og gjort alt som krevdes av meg. Det var ikke rettferdig å få en slik straff.

Mine venner så en side av meg de ikke visste fantes. Når en venn du har tillit til sier noe i retning av at nå har eplet jaggu trilla langt fra stammen, er det verd å høre etter. Det er flaut at din beste venn snur ryggen til deg og sier hit, men ikke lengre – fordi du syter og klager. Ingen vil miste en god venn.  

For et offer er det gull å ha noen som rister så pass kraftig i kroppen at man våkner. Som henger en stor plakat foran øynene dine: – jeg skal hjelpe deg, men ansvaret er ditt. Som ber deg nikke to ganger når de sier: det er jo ikke mer synd på deg enn andre. 

Teksten er produsert med støtte fra Fritt ord

Hognestad, Astri: Livets spor, 2011, Flux forlag

Dønnestad, Eva: Fædrelandsvennen, 24.november 2008

Ingvard Wilhelmsen: Det er ikke mer synd på deg enn på andre, Hertervig Forlag, 2015

https://www.nav.no/no/nav-og-samfunn/kunnskap/analyser-fra-nav/nyheter/18-prosent-okning-i-soknader-om-sosialhjelp-viser-ny-undersokelse

https://www.aftenposten.no/amagasinet/i/76qK0V/syt-etter-evne-faa-etter-behov

Ingvard Wilhelmsen: Det er ikke mer synd på deg enn på andre, Hertervig Forlag, 2015

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/5BjqXX/ny-helserapport-vi-maa-erkjenne-det-ingen-vil-sihttps://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/5BjqXX/ny-helserapport-vi-maa-erkjenne-det-ingen-vil-si

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/5BjqXX/ny-helserapport-vi-maa-erkjenne-det-ingen-vil-sihttps://www.nordnorskdebatt.no/har-vi-blitt-for-sutrete/o/5-124-225381?fbclid=IwAR39pVjh0qcjHCqpKTapcT5vYrXHfVy89bYTlvx-OTJF9UqAoUbRTVe3_bQ

https://psykologisk.no/2014/06/bitterhet-en-kontrafaktisk-fortelling-om-eget-liv/https://psykologisk.no/2021/02/a-sitte-fast-i-offerrollen/

Les mer her:

https://heltsykt.no/mine-boker/