Helsevesenet – en kilde til uførhet? – Dagsavisen

Er det mulig å begrense uførhet?

Uførhet blant unge øker. I 1998 fikk jeg kreftdiagnose og senere ble jeg diagnostisert med leddgikt, osteoporose og artrose. I dag er jeg 60 prosent ufør. Mine egne erfaringer er bakgrunn for at jeg vil framsette et nytt perspektiv på diskusjonen. 

Overgangen fra frisk til langtidssyk og ufør er forbundet med store forandringer. For de aller fleste har det å bli langtidssyk og uføretrygdet stor betydning for identitet og selvtillit. I arbeidslivet materialiseres, forvaltes og utvikles kunnskap, utdanning og erfaring. Egenskaper og ferdigheter brynes og slipes, fellesskap utvikles og nettverk skapes. Ved langtidsfravær og uførhet reduseres, eller i verste fall opphører, slike sosiale strukturer. 

Viktige bærebjelker i livet faller fra hverandre. De psykiske implikasjonene av sykdom er for mange det vanskeligste ved det å få en diagnose. Livet blir snudd på hodet, og ingenting er som før. Mitt tilfelle var som å drive av gårde på et isflak omgitt av supertankere. Det var nifst, jeg var redd og meningen med livet falt bort. Selv ikke høyere utdanning, en solid arbeids- giver og et sterkt helsevesen kunne forhindre fallet. 

Helse handler ikke bare om diagnoser

fysiske skader eller kroniske lidelser. Helse handler også om hvordan slike situasjoner møtes og håndteres. For de aller fleste er det psykiske reaksjoner forbundet med det å bli syk og ufør. Det er forbundet med skam, tap, sorg, for- tvilelse, redsel og usikkerhet. Hva nå? Hva med framtiden, økonomien, jobben osv. Livet blir for mange et utrygt og usikkert prosjekt. Diagno- sene river opp sår som ikke lar seg ban- dasjere eller medisinere. Det er dette som verker mest. Helse er å bli sett, verdsatt og anerkjent, være trygg, høre til og bli behandlet med respekt. 

Blir du syk, vil spesialistene utføre sitt håndverk på aller beste måte – du blir gipset, sydd, bandasjert og resepter skrevet ut. Ikke en eneste gang i løpet av de årene jeg har vært i kontakt med norske sykehus, har jeg hatt noe å sette fingeren på. Leger og sykepleiere gjør det de skal. De mangler bare en ting: Tid. 

Vi vandrer mellom legen, sykehuset, prøver oss litt på jobben, så til legen og enda en tur innom sykehuset – og sånn går no dagan. Legene løper så fort de kan for å rekke alle pasientene. Med hodet inn i PC-en eller i journalen er det lite tid til redsel, sorg og tvil, vei- ledning og hjelp til å stake ut en ny kurs. Etter at døra er gått igjen på lege- kontoret eller sykehuset, er proble- mene der fortsatt. Økende resultatkrav i næringslivet gir ikke lederne mer tid. Delvis uføre

Er IA bedrifter bedre til å begrense uførhet?

Syke medarbeidere kan være begrensende på effektivitet og ikke alle ledere er like profesjonelle når det gjelder å takle situasjoner der medarbeidere ikke leverer det som blir forventet av dem, eller blir syke. De forhindrer fremdrift og «blir i veien». 

Da nytter det ikke om du jobber i en IA-bedrift eller om bedriften som helhet har de beste ordningene. For det å bli syk, er som å tre inn på en ny arena. 

Langtidssyke trenger støtte, veilendning, rådgivning og hjelp til å se nye muligheter i slike prosesser. Diagnosene setter livet inn i en ny og større ramme og gir nye muligheter. Et slikt program må ta utgangspunkt i hvilken jobb en skal tilbake til. Arbeidsforhold og livet generelt må realitetsbehandles på nytt. Den enkeltes ressurser må spas fram og ses på med nye øyne. En slik prosess må håndteres av fagfolk som har erfaring og kunnskap fra arbeid med å realitetsbehandle grunnmuren i livet. Løsningene kan være mange, men det vil kreve både klok- skap og innsikt å finne frem til dem. Og ikke minst – det tar tid. 

Uførhet koster

I intensjonsavtalen om et mer inkluderende arbeidsliv står det blant annet: «Gode resultater krever et sterkt ledel- sesengasjement, langsiktig i tenk- ningen og systematisk samarbeid over lengre tid». Tilskuddsordningen i den nye IA-avtalen må rettes mot å iverk- sette coach- eller veiledningspro- grammer som har til hensikt å ivareta omstillingsprosessen, reaksjonen, tap og tvil. Uten tid til bearbeiding, vil vi fortsatt seile på isflak uten håp om å komme i land. Måtte arbeidsgivere se mulighetene og gripe sjansen. Det er dessuten lønnsomt, selv om det tar tid. Uførhet koster.

Systemet håndteres av mennesker. Det betyr varierende kunnskap og forutsetninger. Hos Nav er økende saksmengde, underkapasitet og stress velkjent. Dette er lidelser som ikke lar seg behandle eller leges i løpet av noen tilmålte minutter. Det forhindrer effektivitet, produktivitet og er ulønnsomt. 

Langtidssyke må få veiledning slik at de unngår å bli uføre

i næringslivet finnes programmer som støtter og hjelper ledere med å finne frem til egne ressurser. Det gis trening i å mestre nye oppgaver på nye arenaer og utvikle nye ferdigheter. Program- mene går gjerne over ett år. Arbeids- givere investerer også i medarbeidere som er overtallige. I slike tilfeller investeres i programmer som har til hensikt å støtte ansatte best mulig i å se kompetansen i et nytt lys, se nye muligheter og gjøre overgangen fra arbeidsledig til ansatt så smidig som mulig. Dersom det virkelig er så viktig å få langtidssyke tilbake i arbeid, kan det med fordel utvikles tilsvarende programmer for langtidssyke og delvis uføre. For det å bli syk, er som å tre inn på en ny arena. 

Langtidssyke trenger støtte, veiled- ning, rådgivning og hjelp til å se nye muligheter i slike prosesser. Diagno- sene setter livet inn i en ny og større ramme og gir nye muligheter. Et slikt program må ta utgangspunkt i hvilken jobb en skal tilbake til. Arbeidsforhold og livet generelt må rea- litetsbehandles på nytt. Den enkeltes ressurser må spas fram og ses på med nye øyne. En slik prosess må håndteres av fagfolk som har erfaring og kunnskap fra arbeid med å realitetsbehandle grunnmuren i livet. Løsningene kan være mange, men det vil kreve både klok- skap og innsikt å finne frem til dem. Og ikke minst – det tar tid. 

i intensjonsavtalen om et mer inklu- derende arbeidsliv står det blant annet: «Gode resultater krever et sterkt ledel- sesengasjement, langsiktig i tenk- ningen og systematisk samarbeid over lengre tid». Tilskuddsordningen i den nye IA-avtalen må rettes mot å iverk- sette coach- eller veiledningspro- grammer som har til hensikt å ivareta omstillingsprosessen, reaksjonen, tap og tvil. Uten tid til bearbeiding, vil vi fortsatt seile på isflak uten håp om å komme i land. Måtte arbeidsgivere se mulighetene og gripe sjansen. Det er dessuten lønnsomt, selv om det tar tid. 

Les mer her: https://heltsykt.no/produkt/omstart/