Aconcagua – mestring og begeistring

Mestring, begeistring og mening. I dag er det sytten år siden jeg var på min første høye topp. Det var liksom ikke noe mellom Galdhøpiggen og verdens høyeste fjell utenfor Himalaya – 8960 m.o.h. Men panikken tok meg, jeg var redd for å minste det jeg var aller mest glad i – å være i bevegelse. Gikta hadde meldt seg og da gjaldt det å komme seg i skoa før den tok overhand. Det var bare å klinke til. Satse – høyt! Jeg tenkte kanskje er dette siste mulighet.

Mestring og kontroll

Turen ble veldig bra, nye venner, nye erfaringer og et fantastisk turfellesskap. Naturen like vakker som Lyngen – jeg har vokst opp i. Fjellene bratte, spisse og veldig høye. Jeg hadde satset, nådde målet og jeg fikk så mye mer. Det viste seg at denne turen ble mye viktigere enn selve turen – jeg laget med mitt eget rehabiliteringsprogram. Jeg fant fram et systematikk på trening og medisinering. Jeg hadde kontroll og fulgte en plan. Denne planen skulle vise seg ble en del av mitt liv. Det var mestring på høyt nivå. Du kan lese mer her: https://heltsykt.no/produkt/til-sydpolen-ingen-bragd/. Om du vil lese om toppdagen og se bilder (eh.. dette er bilder som er kopiert fra lysbilder) – se teksten under bildet. I Sommer i P2, 4. juli 2017, forteller jeg også om turen.

En bok om mestring og mening

Her er teksten fra toppdagen.

Stå på!

Det er 12. januar 2003 og sytten dager siden vi reiste hjemmefra. Klokka er 04.30. Sola er i ferd med å komme opp. Fra teltåpningen ser vi ut over Andesfjellene. Kritthvite fjelltopper så langt øyet rekker. Kald morgensol, og ikke en sky på himmelen. Klar til avmarsj. Vi tasser av gårde med små skritt. Fem små skritt – pause – nye fem – pause. Hvert skritt koster krefter. Vi som skal opp nesten 1000 meter? Hvor lang tid vil dette ta? Problemstillingen er uaktuell. Det er ikke mulig å gå fortere. Kroppen går så fort den kan. Jeg ser meg lite rundt. Bare av og til hever jeg blikket for å få en fornem- melse av avstandene. Utsikten er ikke så viktig akkurat nå, men derimot er framdrif- ten avgjørende. Jeg vil opp! Derfor er skotuppene det som trekker oppmerksomheten. Følge hvert skritt. Martin går foran, regelmessig putter han en kjeks eller sjokolade i munnen min og sørger for at jeg får nok å drikke. I pausene legger jeg meg ned for å hvile. Jeg føler at kroppen veier 200 kg og det er ubehagelig. De siste hundreme- terne opp til toppen møter vi en ur av små rullesteiner som glir unna når du går på dem. Ett skritt fram og to tilbake. Det skal visstnok være det verste stykket på turen. Til høyre for steinura ligger det heldigvis en snørenne. Skoene får feste, og høydeme- terne forseres. Et lite stykke før toppen legger vi oss ned for å hvile.

– Stå på! Her er det fantastisk!

Begeistring og mening på samme tid

Hilde har dagen. Hun vifter med armene og er oppe allerede. Hvor henter hun krefter fra? En egg er det siste vi skal forsere. Fra kanten er det 3000 meter rett ned. Den danner toppen av den fjellveggen vi så for noen dager siden. Jeg har ikke mot til å lene meg utover kanten, men tar en pause. Henger litt på stavene mens jeg hiver etter pusten. Blikket er rettet mot toppen. Det er bare hundre meter igjen. Har fru Acon- cagua fått brevet? Er jeg virkelig snart framme? Drømmen er snart gått i oppfyllelse, men det er ikke bare glede ved det, også et lag med vemod. Innenfor jakken knyter det seg i magen. Alt som jeg har planlagt og trent for er snart over. Drømmen er snart ikke noen drøm lenger, men virkelighet. Tvilen slipper taket og tårene har fritt utløp. De siste meterne tar uendelig lang tid. Bare få skritt igjen, så er oppstigningen til Aconcagua – på 6962 meter – over.

– Sjekk den utsikten! Helt sykt!

Hilde tar imot meg, armene i været og så en klem. Armene hennes setter ribbeina i skrustikke. Hun har muskler som en mann.

Mening i det meningsløse

Gradvis løfter jeg blikket utover Andesfjellene. Knuten i magen løsner. Usikkerheten og sårbarheten er blitt til styrke og selvtillit. Jeg ville hit og nå er jeg her. Fru Aconca- gua ville ha besøk – av meg! Jeg tar noen bilder. Prøver å fylle lungene med luft, legger meg ned ved varden og alle bønneflaggene som er der. Enda flere bilder. Hvordan har amerikanerne det? Hadde de bare kunnet forstå at de må gå sakte!

Himmelen er skyfri, ikke et vindpust, og utsikten er endeløs. Lag på lag med topper så langt øyet kan se. Kanskje det var en slik følelse faren min hadde på Store Kjostind? Å kunne se helt til Amerika og Afrika og hvor langt som helst. Jeg er på verdens tak, på det høyeste fjellet utenfor Himalaya. Det var hit jeg ville, men jeg trodde ikke jeg kunne klare det. Turte ikke å sette så høye mål.

Les mer her: https://heltsykt.no/produkt/til-sydpolen-ingen-bragd/

Les også: https://heltsykt.no/produkt/omstart/

Flere tips: http://jarletraa.no