Advent-alarm – si NEI

Butikkene er fylt opp med nisser, engler og julelys. Kalenderen med avtaler og gjøremål. Advent er et eneste sosialt kjør. Nå gjelder det å stålsette seg og si NEI!

Om prolapsen får et tilbakefall eller influensaen tar tak, er det krise. Før klokkene ringer inn på julaften, skal vi skrive julekort, ordne kalendergaver, julepresanger, trene, gå på jobben, og ikke minst skal vi sirkulere mellom ualminnelige mange julefester. Med skigruppa, eks-kolleger, julebord med syklubben, studievenner og mange flere. Etter beste evne stapper vi lunsj- og middagsavtaler inn i kalenderen. Mellom slaga handler vi julepresanger og juleting som ingen av oss strengt tatt trenger. Så er det også trening og jobb.

Advent og juleforberedelser rettferdiggjør stø kurs inn i et kaos av forventinger og stress. Skrotten er mørbanka tvers igjennom kalendergave nummer tjuefire åpnes. Ikke alle har det sånn, men bevare meg vel så mye støy og stress det kan bli av adventstida.

Hva gjør du når det er trafikkork i hjernen, grensen for hva du tåler er nådd og du bare har en drøm – sofa og Netflix? Når det er blitt så mye at det er vanskelig å konsentrere seg og irritasjonen har bredt seg til kassadamen på butikken. Folka jeg skal treffe på tirsdag i neste uke er fine, det er bare det at det er det er et arrangement både dagen før og dagen etter, og jeg har sagt ja til alle tre. Det er da det begynner. Hvorfor greide jeg det kunststykket å si ja til å komme på alle tre? Tradisjoner, selvsagt. Samvittighet. Men hva skjer om jeg bryter dem? Om jeg hadde sagt nei, ville koordinatoren for festen ha sagt at alle gledet seg til nettopp denne kvelden og noen hadde tatt kontakt allerede i oktober for å forsikre seg om at det ble noe. Det hadde gått an å svare at jeg i det minste skulle tenke på det. Men nei, jeg hørte jeg meg selv si at så bra, jeg kommer. Å svikte andre og bryte tradisjoner koster.

Tida er moden for et indre mesterskap i å kvitte seg med dårlig samvittighet og forventningspress. Vi må få registrert erfaringen fra fjorårets adventkaos, høyt oppe i systemet allerede mens vi ennå kjører rundt på sommerdekk. Å utebli skal ikke komme som en overraskelse. Det gjelder å få registrert fraværet før arrangementet er påtenkt. Jeg sender en SMS til ekskollegene og skriver at jeg ikke kan prioritere dette i år. Da er den i boks. Om jeg har bekreftet at jeg kommer på festen med skigruppa, er det lov å angre og si NEI. Skulle det komme et spørsmål om noe har hendt, om du skal gjøre noe annet eller et hint om årsaken, gjelder det å holde fast og ikke fomle eller bli usikker. Ta kontakt med «dårlige samvittighets»-strengen som nå er i ferd med å få lyd. Slike situasjoner skaper trafikk-kaos i hjernen. Det er da støtet kommer: hold fast på det du har bestemt deg for og stå imot. Si nei, og nei igjen. Du vinner, garantert, og harmonien i hjernen er oppretta.

Folkens, tida er inne for å følge magefølelsen: om du ikke har lyst til å delta, si NEI. Jo flere ganger vi gjør det, jo enklere blir det. Det er som styrketrening og NEI muskel blir bare sterkere og sterkere. Når julen ringes inn, er du hverken dødssliten eller blakk.

God advent!

Marit Figenschou, forfatter, skribent, foredragsholder og helseblogger: www.heltsykt.no

Les ogå mer her: https://heltsykt.no/produkt/omstart/