+47 951 79 576
marit@heltsykt.no

Folk som pusher 50 – kronikk i NRK Ytring

Inspirasjon til bedre fysisk- og psykisk helse

Folk som pusher 50 – kronikk i NRK Ytring

 

Våre sportslige prestasjoner og tilhørende selvskryt er neppe noe godt eksempel for ungdommen.

De raser av gårde i motbakkeløp, terrengløp og triatlon, freser på to hjul inn og ut av byens gågater, slynger seg mellom barnevogner og hunder langs sykkelstiene, gjerne sju–åtte godt voksne mannfolk i slengen, med stramme blikk og ettersittende Tour de France-kit, formen må jo preppes året rundt – og snart er det endelig vinter.

Er man skikkelig seriøs, samler man også på startnummer. Jeg har selv vært der – et sted i femtiårene, syklet ritt, gått skirenn, padlet race og trent som en gal for å knipe inn på kompiser og kolleger. Så snart jeg kom hjem, brettet jeg startnummeret pent sammen og la det i en eske – som nylig dukket opp igjen under ryddesjau i boden. En hel eske full av startnummer.

Alt vi gjør, skal måles.

Litt lenger inne i boden fant jeg et par pent brukte rulleski. Jeg investerte i dem fordi det virket så tøft, ikke fordi jeg hadde lyst (det hadde jeg jo ikke), og etter verdens korteste rulleskikarriere – et par uker – havnet jeg i grøfta og måtte gå rundt med plaster i panna og på knærne resten av sommeren.

For en tid tilbake sto jeg på startstreken foran Birkebeinerrittet. Det var kjølig og jeg hadde kledd meg solid for turen over fjellet. Et medlem av generasjon prestasjon betraktet meg. Det kom nok til å bli for varmt. Dessuten var sykkelen for tung. Sjekk min, sa han, og pekte på en tohjuling til over sytti tusen, den veide ingenting.

Om ikke kroppen klarer å knipe inn noen sekunder, får man satse på at utstyret kan gjøre det.

Generasjon prestasjon liker hjul. Ved dørstokken til kontoret støter man på dem, gjerne med rulleski på bena. Jeg så et eksemplar av den arten rette på brillene, sette opp farten mellom biler og syklende, det må ha vært en noe uvant bevegelse for kroppen, og den tenkte nok sitt.

Et overraskende hull i veien var alt som trengtes for å velte hele stasen. Hjelmen smalt i asfalten. Asfalt og grus skar opp huden. Kragebein og armer ble knekt. For generasjon prestasjon på femti pluss handler ikke fall om skrubbsår, men om overlevelse.

Resultatene deles med venner og rundt bordet i kantina.

De kan være både menn og kvinner, i femti- eller sekstiårene, men alle har de én ting til felles: Det ekstreme fokuset på å være sterk og fit. Men blir de noen gang fornøyd? Sykkel og rulleski er på langt nær tilstrekkelig, derfor må de også bakse seg framover i våtdrakt ute i fjorden, alt man ser på avstand er den røde badehetta – bortsett fra når de må opp og snappe luft. Kan de ha tenkt seg helt til Drøbak? Til Kristiansand?

De skal i hvert fall langt. Og så har de telefoner som overvåker hjerterytme, maksfart, pulsrate, hydrering, tilbakelagte høydemeter, altimeter – ja, egentlig alt. Resultatene deles med venner og rundt bordet i kantina.

Vanligvis er det jo de unge man snakker om, når man bruker begrepet generasjon prestasjon. De som er mellom 16 og 24, og som gjerne er rammet av «flink pike-syndromet». De stiller altfor høye krav til seg selv og føler at de må være best i alt, derfor sliter de ofte med nedstemthet og stress, og mange blir syke.

Om ikke kroppen klarer å knipe inn noen sekunder, får man satse på at utstyret kan.

Generasjonen over dem gir velmente råd: De må bli flinkere til å prioritere, senke forventningene, klare å gi seg selv anerkjennelse. Vi voksne har jo lært oss dette med årene, hvor usunt det er å hele tiden måtte prestere. Men ingen mennesker er født prestasjonsorientert.

Man trenger ikke ha toppkarakterer for å forstå hvem ungdommene lærer av og hvem som har fått dem til å tenke at det ikke finnes grenser for hvor god man kan bli.

I utgangspunktet er det fint å være prestasjonsorientert. Det bringer oss framover å kunne sette seg mål og ha ambisjoner. Men mange av oss lider av prestasjonsforstyrrelse. Alt vi gjør, skal måles. Den identiteten vi flasher utad, er basert på prestasjon. Vi sliter oss ut, vi også – og så blir vi like nedfor som de unge.

Det smarteste trikset for et godt liv er ikke å jage stadig høyere på mestringsskalaen.

Her må noen ta ansvar. Altså vi voksne. I stedet for å pepre sosiale medier med eventyrlige prestasjoner, hvor pene og muskuløse vi er, illusjoner om at vi er i stand til å fikse alt, må vi signalisere at det smarteste trikset for et godt liv ikke er å jage stadig høyere på mestringsskalaen, men heller lære seg å være tilfreds med livet sånn som det er.

Selvfølgelig skal du fortsette å sykle, fortsette å svømme – som middelaldrende, og som eldre. Men husk samtidig å fortelle ungene dine at du er god nok, og at det er de, også. Generasjon prestasjon på femti pluss må flytte fokuset dit det virkelig betyr noe å være best i: Å trygge ungene.

På tide å la prestasjonsmuskelen få avspasere.

Hele kronikk kan du lese her:

https://www.nrk.no/ytring/folk-som-pusher-50-1.14232091

 

Facebook Comments