+47 951 79 576
marit@heltsykt.no

Tjue i huet?

Inspirasjon til bedre fysisk- og psykisk helse

Tjue i huet?

For ikke så lenge siden traff jeg ei dame som var bekymra for kroppen. Femtiåra hadde medført for mye hud, rynker og grått hår. Dessuten dabba impulsiviteten og initiativet av. På spørsmålet om hvor gammel hun var, svarte hun femtiish. Jeg som er ti år eldre kunne spørre hva ish betyr. Hun forklarte at det var sånn cirka femti år pluss et par år, men sa uten punktum at hun langt fra følte seg som det. Hun var tjue i huet.

Dama sa det på en sånn måte at jeg oppfatta den virkelige alderen som ubrukelig. Hun ville tilbake til oppsving og livsgnist. Hun ville være yr og lystig. Hun ville være ungdommelig – i huet.

Da hun sa tjue i huet gjorde mitt hue en rask evakuering tilbake til tjueåra. Ikke at jeg husker spesielt mye fra den tida, men noe står fremdeles veldig klart for meg. For det første var det mye grubling, og tankene dreiv retningsløst rundt, og særlig lite klartenkt var jeg på utdanningsvalg. Min hjerne var liksom ikke egnet for noe spesielt. Så der venta og venta jeg på en åpenbaring som aldri kom. Derimot var det mye tvil – om det meste. Løsningen ble å prøve og feile.

Det var heller ingen stålkontroll på følelseslivet. Kvisene som lå tett i panna, på nesen og haka gjorde ikke veien enklere. Kom det en kar bort ble jeg ganske forfjamsa. Blei rød i hele ansiktet uten at jeg visste hvorfor. Pannebrasken iverksatte et komplett kaos, og hjernen rykka til i maksimal beredskap. Hva gjør jeg nå, og hvor ender dette?

Generelt svima jeg rundt i en trommel. Jeg bala med dårlig samvittighet, prestasjonsangst og ubalanse. Når det ble for ille, var løsninga å dra hjem til mora mi. Hun tok imot en fugl som baksa med vingene. Hun la armen rundt kroppen min og roa dem ned. Så sa hun at det ikke var noen vits i å stride mot naturen og at alt ville roe seg når jeg ble eldre. Alt ville bli bedre – og la til – alt blir så mye enklere. Hun snakka ut fra erfaring, og jeg så for meg at i hennes skalle levde tankene i et hus med mange rom og at de visste hvilket rom de tilhørte. Jeg så på henne, på rynker og grå lokker som lå rundt ørene. En drøm sneia innom – om raskt å lande der hun var. Hun var femtifire.

Jeg nevnte for dama på femtifem at det var noen fordeler med den skallen vi nå har. For eksempel at det er greit at hormonene ikke er på tur hele tida og at usikkerheten til ungdommen er noe drit. Famlinga var ikke noe jeg savna. Hun kjente seg åpenbart ikke igjen og svarte serr og la til at hun var invitert i bursdag til en som fylte seksti. Heldigvis var det lenge til hun var der. Alderen lød ikke bare som en avgrunn, men som en diagnose, og hun avsluttet setningen med hjelp og trøst. Så stod jeg der stiv i skroget og grå i håret, med et honnørkort fra NAV. Det til tross – mora mi hadde rett. Mye roer seg når man er femtiish i huet.

Les hele innlegget i Klassekampen:

 

Facebook Comments