Mestring og mestringsfølelse

Ofte går turen fort, vi skal nå langt og gjerne høyt. Underveis mot toppen legger vi kanskje ikke merke til naturen rundt oss. For meg er ikke mestring å nå toppen. Underveis opp lia, på grus og snø er det mange øyeblikk som gir mestringsfølelse. De øyeblikkene er magisk og viktigere enn selv toppen. Det er opplevelsene og oppdagelsene som skjer underveis, endringer i landskap, fargene og naturens eget språk.

De første skrittene og være underveis er en fint mestringsfølelse

Sammen med kjæresten og venner skal vi gå en lang tur. Turen denne dagen skal gå til Store Kjostind i Lyngen i Troms. Mitt favoritt fjell. Turen er lang, underlaget varierer, det er bratt og kronglete å finne fram. Turen er ikke merket og vi må navigere selv. De første skrittene slår det meg alltid – nå er vi i gang, vi har mange timer foran oss, jeg skal gjøre mitt beste og jeg er forberedt. Jeg er klar for å gjennomføre. Mestring er ikke å nå toppen, men å kjenne på mestringsfølelsen underveis.

Mestring er å takle ulikt underlag og ulikt føre

Denne turen inviterer å beherske forskjellig underlag og føre. Det er ikke så ofte at snø og is er sommerføre. Stegjern er ikke noe jeg bruker så ofte lengre. Men fra mange langer turer er det å ha stegjern på, en god følelse. Det er trygt og sikkert. Det oppstår er det en god mestringsfølelse å vite at dette har jeg gjort før, dette er kjent og dette behersker jeg. Mestring og mestringsfølelse er å være trygg og jeg føle meg sikker.

Mestringsfølelse er å se landskapet og legge merke til naturens språk

Kanskje det viktigste ved mestring er å sitte på en stein og betrakte alt det fine vi har rundt oss. Naturen er så kraftig og berører følelsesregisteret. Jeg er her i dette landskapet! Det gir mestringsfølelse. Jeg berøres også fordi fjellene er en del av min oppvekst og det er minner fra turer vi gjorde sammen med foreldrene mine. Dette var min lekegrind og det var her jeg ble formet – i landskapet. Et liv i bevegelse og et liv med opplevelse. Gleden, opplevelse og oppdragelse av naturen.

Naturen bestemmer når vi skal snu – ikke hva jeg mestrer

Ingen fjell er verdt så mye som en lillefinger. Det er god mestringsfølelse å kunne bevege seg mellom store steinblokker. Veien til toppen er flere. Når tåka legger seg og utsikten er begrenset – er det helt greit å snu. Ingen nederlagsfølelse, men full av respekt over kreftene som er i sving og hvor fort været skifter. Det handler om å finne tidspunktet. Denne gangen snudde vi ca. 150 meter under toppen. Vi brukte ni timer. Nok et minne for jeg vil huske.

Lenker:

https://heltsykt.no/det-er-bare-a-ga/

https://heltsykt.no/folk-som-pusher-50-kronikk-i-nrk-ytring/