Stetind – tilrettelagt tur over evne

Min tur til Stetind. Redsel er ikke fravær av mot, men det er på tide å snu når motet blir vettets fiende. Men vi snudde ikke – takket være en flink guide og en sterk kjæreste. Turen er beskrevet i boka Til Sydpolen Ingen bragd. Bilder fra turen ligger under teksten.

Om Stetind

Stetind ligger i Tysfjord, 3 timers kjøring fra Bodø. I kveldssola ved Stetindtunellen ser vi Stetind for første gang. Fra fjordens akse og blankskurte svaberg strekker den seg 1392 høydemeter. Sublim. En obelisk, seilingsmerke og klatrernes store utfordring. Minimalistisk, skåret og slipt. Kanter og tagger nærmest er fraværende. En regnbyge forvandler sidene til blankt stål eller skinnende sølv. Midnattsola farger den i gull. Et kunstverk laget av naturens egne malerpensler.

Stetind? Er det mulig å klare det?

Første skritt ut av teltåpningen neste morgen, og jeg vet at dette er dagen for fristelser, utfordringer, glede og redsel. Tanker og følelser skal strekkes i alle himmelretninger. Denne julimorgen i åttetiden pakker vi sekkene. Jeg kjenner følelsen som så mange ganger før. Tvil og tro på at jeg skal klare det. Spenningen og gleden i uforklarlig motsetning til redsel og frykt.

Vågalt?

Sola har overtatt himmelen denne dagen. Rank i formen står den der og venter på besøk. Blikkstille. Luften varm og frisk. Vi skal gå den enkleste veien – normalruta. Av erfarne klatrere skal dette være en tur som er innen rekkevidde for oss som ikke har særlig klatreerfaring. Turen på stien inn dalen og veien opp til Halls fortopp er lekende lett. På toppen er det tid for å ta på klatresele og hjelm før alvoret begynner. Med godt utviklet leddgikt fester jeg selen. Et øyeblikk rasende på vågale påfunn. Stadig i søk til toppene, mer utfordrende og tilgjengelig. Blikket streifer Lofotveggen i vest og flytter tankene til det vakre og uimotståelige.

Stetind – de åtte forbitrende fingertak

I glattskurte vegger ser vi små røde kuler– hjelmer – klatrere som edderkopper på vei mot toppen. Respekten for klatring øker ytterligere og jeg misunner deres mot, trygghet og tillit. Sikkert og elegant beveger de seg opp de rette veggene. Egen redsel tar pause en stund. Ryggen mot ”de seks – åtte forbitrede fingertupptak” er noen steder luftig. Det kiler i magen og grensene flyttes. Godt sikret og oppmuntringsord fra guiden hjelper meg over de verste stedene. Den bratte kanten – Mysosten eller ”fingertupptraversen” – ser fryktinngytende og uvirkelig ut.

Urolig og redd

På ryggens laveste punkt gjør vi oss klare til å traversere. Kalde og rolige utenpå. I kropp og sjel undres jeg over den helvetes tiltrekning av følelser som settes ut av kontroll. Bare forelskelsen er slik. Drar meg ut av fornuften og går sine egne veier. Øyvind og jeg ser på hverandre. Urolig og redd i hele meg. Bare det nødvendigste ble sagt. Guiden legger ut taustiger. Egne fingertak gjør så godt de kan, men drahjelp fra guiden er avgjørende.

Mysosten

På toppen er gleden overveldende og utsikten enorm. Platået stor som en fotballbane. Som en skal ha sagt: ”Der kunde være plads til en liten by der oppe”. Ellevill glede over at toppen er nådd. Rundt oss danser toppene i Lofoten sammen med oss. Rusen fortrenger Mysosten og hva som venter meg på nedturen. Alt rundt er bare uendelig vakkert, ord blir fattig, men sjelen rikere. Men brått tar gleden slutt. Jeg skal forsere Mysosten – denne gangen fra et annet sted enn vi kom opp. En erfaren, sikker og trygg guide fra Nordland Turselskap sikrer meg ned. Noen minutter senere er det trygg og fast grunn under føttene.

Ned dalen fra hard granitt, over snøfonner, grus og til slutt er det tyttebærlyng under føttene.

Kjærlighet til Stetind

En drøm er virkeliggjort og jeg har gått over terskelen til det aller innerste av følelser, redsel, glede, tårer, håp og fortvilelse har fått prøvd seg. Jeg mestret noe jeg ikke trodde var mulig. I dag hadde jeg kontakt med høydeskrekken og noen timer er jeg på høyden med meg selv.  Kjærligheten til fjellet enda større. Ydmykelsen og respekten enda sterkere. Måtte den vanvittige forelskelsen og gleden ved å oppdage og utfordre aldri slippe taket.

”Nothing like it in the world” skal William C Slingsby ha sagt om Stetind – Norges nasjonalfjell. Men han skal også ha sagt ”The ugliest mountain in the world”. Kanskje det var etter han måtte innse at han ikke nådde toppen.

Takk for turen Øyvind og takk til Nordland Turselskap. Uten dem hadde jeg aldri kommet opp! Les mer om turen – og andre turer – i boka Til Sydpolen Ingen bragd: https://heltsykt.no/mine-boker/