+47 951 79 576
marit@heltsykt.no

Misunnelig azz

Inspirasjon til bedre fysisk- og psykisk helse

Misunnelig azz

P1030247

I det jeg skal trykke på send knappen, blir jeg urolig. I meldingen ligger et dokument som jeg har jobbet på i dager, uker og år. På bussen, ved frokostbordet og på do har setninger blitt analysert og vurdert. Jeg har flyttet og slettet. Er det bra nok og kan det sies bedre? I det e-posten sendes til forlaget, undrer meg over hvorfor jeg blir usikker og nervøs.

Jeg har skrevet en bok og publisert et tjuetall kronikker for dagspressen. Nå arbeider jeg med bok nummer to. Gjennom de siste seks årene har jeg også hatt kontakt med folk som er i samme situasjon som meg – et intenst ønske om å lage bøker. Dette er bakteppet for refleksjonene rundt forlagskontakten. Jeg har stilt meg selv spørsmål hvorfor det er så skummelt å ta kontakt med forlagene. En av grunnene er at jeg sender fra meg noe som betyr mye, har så stor plass i hverdagen og som det ligger uante arbeidstimer bak. Jeg sender fra meg tanker, følelser, refleksjoner og noe av teksten er personlig. Jeg sender fra meg en del av meg selv. I andre enden sitter det noen som skal vurdere om dette er godt nok og om det holder vann. Det skal vurdere om jeg er god n ok. Mange erfarer at de når de har sendt et manus fra seg, blir det helt stille. Det blir tyst, ikke takk eller bekreftelse på at det er mottatt og når jeg kan vente svar. Forlagene er så skumle at mange ikke tør å ta kontakt for å høre om manuset er kommet fram. I redsel for å virke masete, venter og pines vi heller litt til.

Forlagskontakten gjør noe med meg. Etter noen ukers venting mister jeg selvfølelsen og blir redd. Jo lengre tid det går, jo mer usikker. Etter seks uker, kommer det svar. Et svar som er sendt til veldig mange andre enn meg. Jeg trenger ikke å ha skrevet en linje eller lest en avis for å forstå at dette er et standardsvar. Så var det slik jeg tenkte likevel. Jeg er ikke flink og jeg kan ikke skrive. Setningen om at de takker så mye for interessen og ønsker lykke til, gjelder mange flere enn meg. Jeg er bare en av utallige mange andre gode prosjekter å velge blant.

Nylig hørte jeg et intervju med en rosablogger på tjueto år som skulle utgi en bok. Bokhandelen anså akkurat denne boka som bestselgeren denne høsten. De anslo et opplag på Ca. 50.000 eksemplarer. I intervjuet røpet den nybakte forfatteren at boka handlet om velvære, sminke, trening, kosthold, livsstil og selvtillit. Under intervjuet lurte jeg på om hun hadde ventet i seks uker på svar. Eller er hun en av dem som blir plukket ut av bunken fordi hun har tusenvis følgere på bloggen og at de mest sannsynlig vil kjøpe boka. I det samme intervjuet var ferdig, ble jeg rammet av akutt misunnelse som jeg fortsatt kan kjenne på. Som tjuetoåring fikk hun fullbyrdet en drøm jeg lenge har båret på – å selge i bøtter og spann og komme på radio. I forlagshusene er det salg det dreier seg om. De har ekstremt stramme budsjetter og kampen om bestselgerne er stor. En hardt arbeidende idealist som gnikker på setninger i tide og utide, når ikke alltid opp.

Jeg har tenkt mye på rosabloggeren. For hva er det hun har som gjør henne mer attraktiv overfor forlagene og hva er det jeg mangler? Svaret er at jeg mangler ikke noe. Jeg er like flink som henne og jeg har mer erfaring. Hun selger seg selv og jeg selger en tekst som jeg har laget og som skal stå støtt. Hun vekker bare misunnelsen og sjalusien i meg. Det er fint å bli vekket. Det skjerpe troen på det jeg gjør. Jeg lager ikke en bok for å bli rik. Jeg lager bok for at jeg tror på teksten og fordi jeg vil utvikle meg selv. Det er dem som tror mest, lenge nok og aldri gir seg som når lengst. Folkens det gjelder å ikke gi seg og å skjerpe tankene.