Tøttekveld på Sandstrand!

I går holdt jeg foredrag for Sørgårdene Sanitetsforening. For en gjeng, engasjement, humør og energi. På ”Tøttekveld” på Sandstrand utenfor Evenes, møtte jeg ualminnelige flotte, tøffe, kloke, friske og sterke damer, som stod støtt i kampen mot skjønnhetstyranniet.

En lokalforening med 13 medlemmer har for fjerde år på rad samlet over to hundre damer. I går toppet de med 230 delagere. De kom ens ærende kjørende fra Andenes, Harstad, Tromsø og folk fra Lyngen kjørte fire timer hver vei for å få med seg arrangementet! Folkens – her var det trøkk, energi, driv, humor og latter. Det kokte i Sandstrand Grendehus (teksten fortsetter under bildene).

Innflygning til Evenes fredag ettermiddag

Sola er tilbake!

…..ikke bare damer, men et stort mannskor gjorde stas på leder Vanja Elvenes.

Dette e tøttene sin det!

Deres arbeid for å redusere skjønnhetstyranni, er sentral i at den enkelte av oss må ta ansvar for forsoningsarbeidet – å være bra nok. På nettsidene til foreningen står det: Sanitetskvinnene er bekymret for utviklingen som gir et konstant og usunt press på kropp og utseende og konsekvensene dette har. Vi finner oss ikke i at skjønnhetstyranniet skal begrense unge jenter og kvinners livsutfoldelse og ha negative konsekvenser for deres fysiske og psykiske helse.

I dag rir et skjønnhetstyranni over samfunnet. Vi leter etter mangler og feil og det skal fan ikke stå på innsatsen. Vi legger oss under kniven for å fjerne for mye hud og nå – skal også underlivet settes under lupe. Hvem er det som sier at vi ikke er fullkomne nok. Hvem er det som sier at jeg ikke er pen nok nedentil. Hvem er det som har sagt at jeg ikke er fullkommen nok uten barn. Det er jeg eller vi selv og denne jobben må vi gjøre selv.

Mange baler med kropp og sinn og mange er misfornøyd med utseende og livet selv. Det er en tanke som også har streifet meg. Det ble det bråstopp på nå jeg ble syk. Min erfaring fra å være diagnostisert, er at det var reaksjonene som skapte usikkerhet. Livet tok ikke den retningen jeg hadde tenkt, det ble ikke som jeg hadde planlagt og forutsigbarheten uteble. Jeg var ikke klar over hva som ventet og et møysommelig rehabiliteringsarbeid har blitt iverksatt. Dette arbeidet ligger i dag utenfor tjenesten – å forsone seg med livet selv. Jeg heier på Norske Kvinners Sanitetsforening!