Shackletons rute – Børge Ousland
Eventyrtur til Sør Georgia
Kap 6. Ernest Shackleton
Faktaboks:
Født 1874 i Irland – døde 1922 i Sør-Georgia
Det var på grunn av en brite jeg dro til Sør-Georgia. Jeg hadde lenge interessert meg for britiske oppdagelsesferder, de fascinerte meg og fikk meg nok en gang til å rette blikket mot Sørishavet. Ernest Shackleton er en av pionerene i dette en gang uutforskede landskapet. Han er kjent som polfareren som oppsøkte steder langt utenfor de komfortable og klimatiserte sonene.
Noen gode historier rakk jeg å få med meg før jeg dro. Til jul fikk jeg boka Endurance[G1] av FORFATTER, og i flere uker utgjorde den min start på dagen. Etter hvert vokste den fram, fortellingen om Ernest Shackleton, denne oppdageren og lederen som gang på gang utfordret isfjell, kulde, tålmodighet, optimisme og tro.
Dagene om bord på den fem døgn lange båtturen fra Ushuaia i Argentina til Sør-Georgia skal gjøre meg enda bedre kjent med mannen.
Enorme vannmasse slår mot baugen, kaffekopper og flasker velter, men det hindrer ikke oppmerksomheten i å kretse om den djerve eventyreren. Omtrent midtfjords mellom Ushuaia og Sør-Georgia har jeg vent meg til å gå sjøbein, klamre meg fast til rekkverket i gangene og holde i håndtaket på do. Passe kvalm angrer jeg på at jeg ikke valgt hurtigruta ”Fram”. Jeg hadde betalt dyrt for å slippe å ligge med hodet i doskåla. Men sjøsyken lindres og mildnes av interessante forelesninger om Shackleton, C.A. Larsen, pingviner og sel. Over høyttaleranlegget annonseres kveldens forelesning, som skal handle om mannen selv. Salen på båten er full, og jeg har funnet plass på andre rad. En albatross gir seg over for vindkastene utenfor vinduet mens jeg noterer ivrig.
– Ernest Shackleton brydde seg virkelig om mennene sine.
Victoria er guide, hun snakker med engelsk aksent og er veldig engasjert. Hun har gravd seg ned mellom permene for å kunne formidle heltens bragder til et lydhørt sjøfarende publikum med Sør-Georgia som reisemål. Levende forteller hun om en ung mann som inderlig ønsket å bli oppdager, og som utfordret naturen utenfor dens komfortable radius. Karriereplanene lå på de store hav, mellom isflak og skavler, i plagsomme kuldegrader og mye vind. Shackleton ble født i 1874 i Irland og flyttet som 8-åring til London. På Scotts første ekspedisjon til Antarktis, ble han for første gang kjent med Sørishavets ugjestmildt klima. Men karrieren fikk en dårlig start, og ganske tidlig måtte han pakke sakene sine og reise hjem på grunn av hjerteproblemer og skjørbuk. Dette frarøvet ham dessverre muligheten til å skaffe seg viktige erfaringer om utfordringer på et av verdens kaldeste kontinenter.
I første omgang, vel å merke.
Noen år senere skrapte han sammen penger, og i 1909 dro han tilbake til Antarktis. Han ville bli den første til Sydpolen. Denne gangen måtte de snu, og det var verken vind, kulde eller snøskavler var hovedårsaken, men dårlig helse og matmangel. Dette gjorde slutt på drømmen til Shackleton og resten av mannskapet, de snudde rumpa mot sør bare to breddegrader, eller 180 km, fra polpunktet.
Victoria har et imponerende tempo og legger ikke inn unødige pauser.
– Engelskmennene kunne jo ikke gå på ski. Sleder, utstyr og ski var ikke basislærdom. De er heller ikke bortskjemte med snødekte vidder og kalde vinterdager i hjemlandet sitt.
– Shackleton tok aldri unødige sjanser og mistet aldri noen av sine menn, forteller Victoria, nesten stolt på hans vegne.
Den 26. oktober i 1914 i Buenos Aires: Om bord på ”Endurance” står Shackleton, Frank Wild, navigatøren Frank Worsley og tjuetre andre vågale briter. De setter kurs for «det hvite kontinent», målet er å krysse Antarktis, fra Vahselbukta i Weddelhavet til Rosshavet. 2900 kilometer over isen. I Rosshavet skal båten «Aurora» plukke dem opp og bringe dem tilbake til England.
Victoria snakker fort. Årstall, datoer og steder ramses opp og jeg noterer som ville helvete.
”Endurance” tar en måneds pause i Sør-Georgia. I Grytviken er nordmennene om bord kritiske til å dra mot Weddelhavet så sent på året. Men for Shackleton, som to ganger tidligere har måttet snu på grunn av helsen, er ikke is og farefullt farvann grunn nok til å holde ham igjen. De legger ut fra Grytviken 5. desember i 1914. Weddelhavet møter dem med massive isfjell som står tett som en vegg. ”Endurance” pakkes inn av voldsomme ismasser og fanges av krefter ingen rår over. Båten skrus fast i isen, de drives med, og avstanden til Sydpolen øker. Først ti måneder etter de forlot Sør-Georgia, innser de at båten ikke kan reddes og at slaget er tapt. ”Endurance” må gi tapt for ismassene. Den skrus ned og synker den 27. oktober 1915. Tjueåtte menn, livsnødvendig bagasje og tre livbåter, driver rundt på isflakene. Stedet «Endurance» gikk ned, ligger omtrent der båten «Antartic» med C.A. Lasen om bord ble skrudd ned tretten år tidligere.
Det nærmer seg sommer i Antarktis. Nå starter kampen for å overleve.
Shackleton møter mannskapets frustrasjon og oppgitthet med omtanke, omsorg og fast lederskap. Han setter alt inn på å holde laget samlet. Fra nå er det å redde mannskapet som teller. De må komme seg til land og det kjapt!
Den 18. april 1916 – om lag fem hundre dager etter at de startet reisen – ankommer de Elephant Island. Da har de ikke sett land på like lang tid. De jubler over å få fast grunn under føttene. Det er bare ett skår i gleden: Ingen vil kunne finne dem – eller komme til å lete etter dem – her, og en ny antarktisvinter er like rundt hjørnet. Den 20. april tar Shackleton med seg Worsley, McNiesh, Crean, Vincent og McCarthy, og med livbåten ”James Caird” på 21 fot setter de ut med kurs for hvalstasjonen på Sør- Georgia, 800 nautiske mil unna. Før han vinker farvel til mannskapet, gir Shackleton fra seg de siste kjeksene til Frank Wild. Han blir leder for de gjenværende og følger opp Shackletons motivasjonslinje. Men han er også streng og formanende: ”Rydd hytta, sjefen kan komme tilbake i mårra”.
Dager, måneder og år har fått en ny betydning.
Den 10. mai 1916, seksten dager etter at de forlot Elephant Island, kan de klamre seg fast til fast grunn på King Haakon Bay i Sør-Georgia. Naturkreftene har holdt dem konstant fuktige, og ekstreme værforhold har frarøvet dem nattesøvn, ferskvann og mat. Trangboddheten på ”James Caird” er over. Et par dager før fullmåne samler de rekved etter et båtforlis, fyrer opp et bål og får tørket klærne. Tomme magesekker fylles med årsgamle albatrossunger. De er i havn, men de er ikke fremme – hvalstasjonene er på den andre siden av øya. Tanken på å drive til havs og på ny bli herjet av høststormene, frister ikke. Ferden over øya blir foretrukket, en strekning på 51 kilometer. Det er det som i ettertid har blitt kalt The Shackleton walk.
The Shackleton Walk
Den 24. mars 2013, bortimot hundre år senere, plantes syv par spente føtter på den samme stranda i King Haakon Bay. Gråblå bølger, kuling i kastene og seks–åtte varmegrader. Nysgjerrige pelssel, kompakte antarktispetreller og en feit elefantsel tar imot oss. Etter fem dager i båt er det endelig landjord under beina igjen. Sjøgangen kan legges på hylla. På sørsiden av fjorden skimtes Mount Cunningham. Alpine tagger står tett, kilt fast i havbunnen uten nevneverdig støtte av sand eller stein. Landskapet er en underlig blanding av snøkledde fjell, taggete formasjoner, morenesletter og tussockgress. Lun vind gjør naturen mild og eksotisk. Vi er i sårbar natur. Støvsugeren blir sendt rundt på lugarene og sørger for at frø som ikke skal til Sør-Georgia, blir igjen på båten, og støvlene blir desinfisert.
Sekker, ski og pulker lempes på land, og båten legger ifra for å hente oss i Strømnes fire dager senere. Nå skal fansen av den djerve, utholdende, sterke briten tråkke i hans fotspor. Nysgjerrige på hvordan det ser ut der han og hans følge gikk, og ivrige etter å kjenne litt på nerven i en av verdens mest omtalte og imponerende fotturer. Turen er ikke lang, men det er noe med å kunne forestille seg hvordan de for hundre år siden forserte bresprekker og fjellpass. Hva tenkte han når han hørte fløytelyd fra Strømnes? Vi vil ikke få svar, men kanskje forstå litt mer.
Reisefølget består av fem erfarne deltagere – Thore Skartveit, Ole Moe, Ola Bromsth, Ola Heensaasen og meg. Gruppa ledes av verdens mest erfarne guider – nordmannen Børge Ousland og sveitseren Thomas Ulrich. Vi skal forsere alpine pass, store breer og bratte nedstigninger. Kroppen er pakket inn i varm ull, Gore-Tex, luer, sokker og varme votter. Pulkene er fulle av mat, fuel, tau, telt, soveposer, liggeunderlag, GPS, kart, ski og stegjern, sjokolade, chips og lesestoff. Vi er uthvilte og restituert etter båtturen, og godt rustet for mer enn laber bris. Vi kan tåle noen dager værfaste.
Det er blitt kveld i King Haakon Bay. Vinden slår i teltduken og lengselen etter uberørt natur er allerede innfridd.
Tre av Shackletons menn er i en slik forfatning at en lang fottur ikke er tilrådelig. De blir igjen i King Haakon Bay. Shackleton tar med seg Worsley og Crean. De har ikke ryggsekker eller sleder. Men de pakker sammen kompass, en gryte, 48 fyrstikker, primus, noen kjeks, et seksten meter langt tau, øks, kikkert og et kart laget av tyskeren Filshner. De tar skruer fra ”James Caird” og banket inn i skoene. Det er det nærmeste de kommer stegjern. Bagasjen festes på ryggen. Første dag bærer det opp Shackleton Gap. Kompasskursen blir satt mot nord. Etter måneder og år i skjebnesvangert farvann, er oppgaven nå å finne raskeste vei til folk og redning. Nesten nede i Possion Bay snur han. Vi spør Victoria om hvorfor.
– Han var ikke sikker på om det fantes folk der. Og andre sier han var usikker på om det ville være mulig å følge stranda videre når han først var kommet ned.
Snøen finner vi igjen på platået Murrey Snowfield. Stegjernene får en pause og vi skir lydløst og lett på ski. Tåka er tett, sikten dårlig og det er få holdepunkter. På høyre side et sted ligger Mount Worsley, og omtrent her skal Shackleton ha sagt: ”Utsikten er skuffende.”
Det har ikke gått mange timene før vinden brått bestemmer seg for å øke i styrke. Fordelen er at den åpner døra til fjell og fjord. Bare meter unna The Trident Ridge pakker den ut fjellmassivet i Sørishavet. Det er ikke ulikt formasjoner vi kjenner fra Sunnmørsalpene og Lyngen. Sola lyssetter Mount Worsley, Glacier Point og mange flere vakre skuer. Mot nord ligger Possession Bay. Temperaturen er rundt null og vinden har stilnet. Vi fortærer en biffgryte og vaniljepudding til dessert. Noen never med potetgull, nøtter og sjokolade sklir lett ned. Menyen til Shackleton var skipskjeks, to sukkerbiter og en håndfull med snø.
Bratte klipper deler The Trident Ridge i fem deler, og det er fire mulige utganger. Det finnes mange fortellinger om hvilken åpning man bør velge. Er det nummer to fra venstre, eller kanskje nummer tre? Foran oss er det stupbratt. Vinkelen på hellingen passerer forbi den komfortable sonen. Den fabelaktige utsikten til Antartic Bay, Mount Woodward og Cornwall Peaks som omkranser Crean Glacier, lindrer angsten. Turvennene mine er milde og forståelsesfulle overfor bekymring og redsel. For Børge og Thomas er det peanuts. Bratte hellinger, stup og isfjell har aldri bekymret eller stoppet dem. Turene i Nansens og Johansens fotspor fra Nordpolen til Franz Josefs land, og Patagonia på langs forteller om karer som ikke lar en stupbratt helling få mye ekstra oppmerksomhet.
Shackletons menn var så slitne før toppen av The Trident Ridge at de valgte å hugge trinn i snøen for å klare de siste meterne. Føttene var forfrosne, våte og kalde. Saltet i klærne laget gnagsår og hudløse lår, de var sultne og utslitte. De undersøkte muligheter for å komme seg ned på den andre siden. Alle alternativene var like lite fristende for det slitne mannskapet. Shackleton skal ha sagt: ”Jeg så ned et loddrett stup mot et kaos av knust is 450 meter under oss.” Fra kanten betraktet de avgrunnen. Hellingen var førtifem grader. Men naturen ville dem vel. Sola gjorde snøen bløtere og forsiktig sikksakket de seg nedover. Etter hvert steg motet. De la utfor på buksebaken og lot det stå til.
Thomas kveiler opp tau og skrur i noen isbolter. Tau skjøtes og festes, karabiner klikkes, skrus til, nytt feste, en bolt til, noen flere karabiner. Sveitseren har gjort det et par ganger før. Pulker fires ned, så er det vår tur og det går unna. Varme, vennlige blikk har for lengst sendt angsten ut over Antartic Bay. Noen timer senere settes teltene opp på Crean Glacier. Første dag på The Shackleton Walk er over. Ute er månen full. Idet øynene limes igjen, høres ingenting.
Den 19. mai i 1916 lyste den samme månen opp nattehimmelen. Men Shackleton lot seg ikke blende av stjernehimmelen. Han unnet Worsley og Crean noen minutters hvile før nye slitne skritt førte dem i retning Fortuna Glacier og Strømnes.
Sola trekker seg tilbake, og blytunge regnskyer vanner breen og sju skiløpere, men det er ingen som hever et øyenbryn. Bagasjen er også forberedt på det som himmelen måtte by på. Men naturopplevelsen ble nok noe forringet av alt regnet vi møtte på Fortunabreen. Men heldigvis har vi enda mange timer og dager å ta av, og det er nok mat i pulken til en uke til. Mens den mørke himmelen regner fra seg, ligger jeg i teltet, leser om Shackleton og venter til luften blir tørrere og skarpere.
En lang nedkjøring fra Fortuna Bay gjenstår. Børge sjekker kart og terreng.
– Der omtrent var det han gikk. Han peker mot sør og et nytt pass som må forseres. Shackleton hadde tatt av litt for tidlig og var på vei ned til Fortuna Bay, mot åpent hav og vekk fra målet. De skulle til Strømnes som ligger i retning Breakwind Rigde. Shackleton, Worsley og Crean var på dette tidspunktet i ferd med å bryte sammen. Denne gangen ikke på grunn av fysisk utmattelse, men på grunn av mangel på vann. Det var heller ikke mer brensel igjen.
Børge og Thomas kunne nok helst tenkt seg å pløye av gårde i den retningen Shackleton gikk. Men fantasiens eventyrrike – selene og pingvinene i Fortuna Bay – frister mer. Veien ned er ikke stukket ut ennå, men det grågrønne havet ligger foran oss. Før vi oppdaget rottegiften som var lagt ut, blir termoser og flasker fylt med surklende overskuddsvann på breen. Giften var myntet på gnagerne, som tar eggene til fuglene og gjør stor skade. Vi fikk heldigvis å vite at den ikke er skadelig for andre enn rottene selv.
På breen mellom alpine fjell er dagene lette å fylle, og vi kunne blitt der mye lenger. Men vi fristes av møtet med flere tusen kongepingviner på stranda i Fortuna Bay. Pingvinenes elegante, fortrolige og stolte framtoning får tidskjemaet vårt til å slå sprekker. Dager uten lyd, folketomhet og storslagne breer erstattes av trangboddhet mellom skrikende pelssel. Nysgjerrig på hvilket farende pakk som invaderer stranda deres og planter telt i bakken, betrakter pingvinene oss fra behagelige fire–fem meters avstand. De er rake i ryggen, sjarmerende og har mørke, pene øyne som det ikke er lett å få blikkontakt med. De stanser noen meter fra oss, går i en forsiktig bue rundt oss, og hele flokken følger etter. Det er de som bestemmer kontakten. Gleden og beruselsen holder oss våkne og klokka tikker mot midnatt.
Historier om folk som hadde vadet til livet over elven i Whistle Cove er det ikke plass til mens jeg vasset mellom pingviner og undrende sel. Jeg har nok med å holde meg på beina. Men så var den der, storfloden. Niagara eller Amazonas. – Endelig! Børge har blitt kjent med min angst for å fryse i hjel eller drukne. Bli tatt av strømmen og sendt ut i den iskalde fjorden. Midt ute i elva, mellom to sterke menn, skjønner jeg hvorfor Shackleton unngikk akkurat dette. Men jeg skjønner også hvor avhengig jeg er av reisefølget.
Bare trettiseks timer etter at de forlot King Haakon Bay, sju måneder etter siste klesskift og tre måneder siden forrige kattevask sjangler Shackleton og hans følge inn i Strømnes. De får hjelp og henter ut de tre gjenværende i King Haakon Bay samme kveld. Shackleton lykkes i å få tak i en båt i Punta Arenas og redder det øvrige mannskapet fra ishelvetet på Elephant Island.
Besjelet av en dyp og inderlig trang til å oppdage nytt land, drev Shackleton inn i historiebøkene, i businessinstitutter og i sjelen til nyere oppdagere. Nysgjerrigheten, drivkraften og kjærligheten til naturen, hans evne og vilje til å gjennomføre treffer enda flere.
Tørrskodd og varme tasser vi inn mot Strømnes. Turen er over. Historien om Shackleton og hans menn har fylt lunge hjerte og hjerne uendelig mange dager, årstall er skrevet ned og kamerabrikker har foreviget minnene. Vi har fått blåst liv i britenes stolthet. Historien treffer også mitt liv. Lengselen etter det ukjente – både fysisk og psykisk. Kjærlighet og forelskelse til dem som våger det ukjente, som er uredde og har mot til å oppdage.
[G1]Legg inn evt. full tittel og forfatter
