Kiropraktornytt – Leserbrev

Hun er rak i ryggen, har mørke pene øyne, er

sjarmerende og nysgjerrig. Hun går i en forsiktig bue

rundt oss, flokken følger etter og det er hun som bestem-

mer kontakten. Vi snakker om pingvinene i Sørishavet. Øya med

eventyrlig dyreliv ligger på 54 grader sør og ikke langt fra iskanten

i Antarktis. Reisen er for dem som vil utenfor komfortable og kli-

matiserte rom. Målet er å gå Shackletons rute fra King Haakon Bay

til Strømness og nyte store svev fra albatross, mørke pingvinblikk

og tonnevis med elefantsel. Gruppa er Shackleton-fans som stadig

undres over hvordan den sterke og karismatiske engelskmannen

– uten særlig skiferdigheter – våget, satset og reddet hele besetnin-

gen gjennom ishelvete. Turen ledes av en som også har våget, satset

og utfordret – selveste Børge Ousland.

Reisefølget består av fem erfarne deltagere og verdens mest

erfarne guider – – Børge Ousland og Thomas Ulrich. Karene skal

navigere oss trygt gjennom landskapet der Shackleton måtte hente

hjelp for å redde resten av mannskapet som lå igjen på Elefant

Island etter forliset til Endurance i 1916. Vi skal forsere alpine pass,

store breer, bratte nedstigninger og vi er i trygge hender. Etter en

ukes reise fra Norge derav 4 – 5 dager i båt i sterk kuling er det

endelig fast grunn under føttene. Vi blir møtt av vaggende og nys-

gjerrig pelssel og tre tonn elefantsel, som betrakter alle sekkene og

pulkene våre. På stegjern bærer det opp Shackleton Gap. Høsten og

vinden har sørget for å fjerne snøen på Murray Snowfield. På høyre

siden ligger Mount Worsley. Det skulle bare mangle at ikke karene

fikk topper og breer oppkalt etter seg. Snøen finner vi igjen da vi

nærmer oss The Trident Ridge – selveste krukse på turen – en førti

graders helling på femhundre meter. Noen timer senere under

månen settes teltene opp på Crean Glacier. Turen kan

gjøres på et par dager, men fire dager var lett å fylle i

sola, med godt skiføre og lek på breen blant pingvi-

ner og sel. Likevel undres vi over hvordan Shackleton

greide å forsere sprekker og fall på bare 36 timer, uten

mat og med spiker under skoa som feste på isen.

Veltrente kropper kjenner på spenningen og gleden.

Et fall i en sprekk for Marit ble lindret av hylende sel

og nysgjerrige pingviner. Bak solbriller, kunne Fortuna

Bays pingvinkoloni og sel få oppmerksomheten hennes

bort fra et vondt kne. Kiropraktoren – Jacob Lothe – er

ikke tilgjengelig. Det er uker til neste time. Men Ola

trenger ikke lang tid på å lokalisere skaden.

Hendene trenger ikke GPS eller kom-

pass. Et klikk, barske mannfolk skifter ansiktsut-

trykk og så er det over. Det skjer på stranda med

pingviner som observatører, i teltet med isen som

underlag eller på benkene i baren. Passasjerene følger

godt med. Forsiktig nærmer de seg. ”Du kan vel ikke

se litt på albuen?” Så et kne, en rygg, et lår – kropps-

deler klemmes mellom hendene. Det nikkes, takkes og

bukkes, det tapes, behandles og knekkes. Gamle og nye

skader blir beroliget og får avlastning. Skipslegen er

den siste – ”jeg har sett på deg, du kunne ikke…”. Han

er stor, kraftig, har grov stemme og snakker høyt og

hele tiden. Men legger seg ned, gir seg hen og lukker

øynene. Kjempen åpner øynene: ”Zehr interessant!”