Prestasjonshelvete på helsa løs
Prestasjonsjaget eller prestasgonshelvete – er det sunt?
Prestasjonshelvete. Jeg er diagnostisert med blant annet kreft og leddgikt, er fysisk aktiv, har vært på mange høye fjell, går Birken og har hatt stor glede av det. Nå er det snart Birken igjen, og tiden til familien klemmes inn mellom intervalløktene. Det er rå muskelkraft, prestasjoner og høyt tempo som er blitt vår tids symbol på vellykkethet. Og dette selger i mediene. Det er med uro jeg registrerer det ensidige fokuset på vellykkethet knyttet til vilje, fysisk styrke, konkurranse, smerte, buksestørrelser og merketid.
Jeg føler stor beundring og dyp respekt for deltagerne i «Ingen grenser». Ja, for funksjonshemmede generelt. De
mestrer langt mer enn andre med to armer og to bein. Under et rehabiliteringsopphold på Beitostølen Helses-
portsenter, klatret de fra meg i klatreveggen og pigget fra meg i skiløypa.Det er bare å ta av seg hatten for det de
får til! Birgit Røkkum Skarstein fortalte i et intervju at hun tidlig bestemte seg for at funksjonshemmingen ikke
skulle få styre henne, men at hun skulle styre den. Det forteller om en psykisk prestasjon som mange – også funk-
sjonsfriske – kan lære av. Det handler om å ta kontroll og regi over eget liv. Etter å ha sett serien på TV, er det imid-
lertid bildene av ansiktsuttrykk som vrir seg i smerte, utmattelse og fortvilelse jeg sitter igjen med.
Det skal presteres over alt!
Jeg har også stor respekt for deltagerne i helsemagasinet «Puls» på NRK. Ikledd sponset treningskollek-
sjon settes kroppen i gang: armheinger, løping, måling, tempo og smerte. De skal ned to buksestørrelser
på fire uker. Det koster, og det skal gjøre vondt. Alle midler tas i bruk, og alle ledige øyeblikk må utnyttes. Er
tiden for knapp, er det bare å ta i bruk jerngryter og handleposer for å gjøre styrkeøvelser på kjøkkenet mens du
lager middag. Kropper som ikke er vant til slik aktivitet får kjørt seg. Det handler om viljestyrke og utholdenhet,
og kroppen pines til det ytterste. Vi konkurrerer på tid, og vellykketheten måles i kropp, utseende, minutter og
prestisje. Fysisk aktivitet er viktig, og det er bra at det settes fokus på det. Men medienes innfallsvinkel er i like stor gradpreget av å få fram hva som er fysisk mulig å få til. Og seerne biter på agnet. Vi sitter i sofaen, stumme av beundring og heier på alle som når sine mål.
Prestasjonshelvete er smertefullt
Men er det ingen grenser for hva som er fysisk mulig? Det vi kanskje ikke tenker like mye over, er at vellykketheten og resultatene tilhører noen få – de som har muligheter for å gjennomføre enda flere treningsøkter. Jeg stiller meg tvilende til om dette er like motiverende for dem som egentlig trenger å ta tak i eget liv og komme seg opp av sofaen. Smertefo kuseringen og ubehaget har for stort fokus. Heltene er rett og slett for sterke, idealene for store og uoppnåelige. Det skal så uendelig mye til, og det skal gjøre så innmari vondt. Å komme i form blir rett og slett uoverkommelig for mange, og nederlaget er like rundt hjørnet. Alle endringer i livet er smertefulle, men det må være grenser for hvor mye smertehelvete man skal igjennom.
Jeg tror at dette skremmer mange fra å våge seg utpå, og dermed venter maktesløsheten og oppgittheten. Dette står i sterk kontrast til problemene knyttet til at vi blir tyngre og ikke mosjonerer nok. Helseutfordringene står i kø i Norge i dag, og helseministeren har nok å gjøre. Fastlegene sykemelder oss for utmattelse og trøtthet samtidig
som de vellykkede trener enda hardere, løper enda fortere og får enda bedre resultater. Som om ikke det var nok,
doseres vi med lavkarbo og dietter.
Vellykkethet og prestasgonshelvete
Det som er mest skremmende etter mitt syn, er at alle tiltak for vellykkethet fokuserer på rasjonelle og fysiske løsninger. Ingen har så langt stilt spørsmål om hvorfor det er blitt slik. Hvorfor slanker vi oss, hvorfor trener vi som gale og hvorfor løper vi så fort? Og hvorfor kommer vi oss ikke ut av fastlåste mønstre? Jeg tror vi står overfor et avhengighetsproblem. Vi er blitt avhengige av å være fysisk sterke, sunne og tynne koste hva det koste vil!
Maktesløshet og oppgitthet møtes med lykkepiller og sykemeldinger. Vellykketheten ligger på det ytre plan, mens det kroppene våre egentlig skriker etter, er å senke tempoet. Blir vi lykkelige og friskere av å prestere fysisk? Jeg stiller meg tvilende til det. Det ligger så mye forsakelse bak prestasjonene. Noen av oss blir enda sterkere fysisk,
mens andre gir opp før de har begynt. Idealene kan fort bli en trussel for dem som vil, men som samtidig skjønner at
de aldri vil klare komme så langt som inn i TV-ruta. Norge ligger på toppen når det gjelder muskel- og
s k j e l e t t s k a d e r.
Utbrent?
Utbrenthet og utmattelsessyndromer er økende, og mange trenger en hjelp de ikke får. Det gir overskudd å trene, sant nok, men det er ikke den eneste sannheten. Det gir også overskudd å senke skuldrene, være sammen med familien og sette ned tempoet. Hadde vi brukt en brøkdel av tiden vi i dag bruker til å trene, til å stille spørsmål om hva som gjør oss utslitte og trøtte og hva som gjør oss glade, ville vi kanskje fått et bedre liv. Det er veldig bra å trene – men med måte! Vi har mye å lære av Birgit Røkkum Skarsteins tanker om hvordan hun kan leve med funksjonshemmingen sin. Å ha regi på eget liv handler om langt mer enn å prestere fysisk. Sidene i Dagens Næringsliv med treningstips, treningsmengder på høyde med toppidrettsutøvere og store biceps er ikke tilstrekkelig for et godt liv. Jeg ønsker alle lykke til i Birken.
Les også http://
Les også: https://heltsykt.no/produkt/omstart/
