I dag er det pingvin dagen. Bli med på tur!

Det er den 31. August 2012. Ute er det svak vind fra nord og måneklart. Mellom store slurker kaffe, skummes nyheten fra hovedstadsavisene. E-posten fra Børge Ousland treffer mer: ”Shackletons utrolige ferd tilbake fra forliset i isen under hans Trans Antarktiske Ekspedisjon regnes som en av de aller største bragder innen Polarhistorien. Vi skal gå ruta han fulgte på Sør-Georgia. Har du lyst til å bli med?”

Turen til Shackleton og redningen hos hvalfangerne inne i en av fjordene,  er kjent for de fleste.  I alle fall dem som søker seg til områder utenfor komfortable og klimatiserte rom med begrenset tilgjengelighet. Eller for dem som ikke alltid følger hovedstrømmen, men som trives med fokkskavler og i terreng utenfor allfarvei.

Under himmelen i Sørishavet skal polarhelten gå i Shackletons fotspor og besøke nedlagte hvalstasjoner i fjordene, se på fuglene som ikke kan fly, sel og albatross. Under fullmånen, blir jeg blusset, begeistret og betatt. Det oppstår et akutt behov for å oppleve og oppdage. Mindre bevisst om vanskelighetsgraden, hvor det var og når. Aller tydeligst var det etterlengtede øyeblikket hvor man ikke lurer, tviler eller trenger betenkningstid. Du bare vet – dit skal jeg og når går båten.

Siden det er pingvindagen, skal jeg fokusere på dem. Kolonien av kongepingviner som tok imot skiløpere som kom ned fra Fortuna Glacier. Brune nøsteformede, lodne unger og stolte voksne – vaggende i ganglaget, litt keitete henter fram latteren. Det er noe feminint ved dem. De minner meg om vennlige og stolte damer.

Filmen ”Pingvinens marsj” om keiserpingvinens tur fra matfatet ved iskanten og milevis vandring innover på isen for å videreføre slekten, fascinerer. I filmen ser vi dem dypt inn i de svarte øynene og lurer på hvor langt er det egentlig nødvendig å gå. Etter at mora har lagt egget, legger hun ut på den lange veien tilbake til iskanten for å hente mat, mens faren overtar rugingen. Med egget godt plassert i rugeposen, står han som en påle til partneren er tilbake. Der i gården er det orden i arbeidsfordelingen.

Sør-Georgia blir sett på som en av de viktigste hekkeplassene i verden. Her finnes ikke keiserpingviner, men her hekker 400 000 kongepingvinpar. Kongepingvinen ligner på keiserpingvinen, men er litt mindre. Det er derimot ikke mulig å ta feil av ungene. Gråkledde små nøster med litt svart på hodet er en keiserpingvin unger. Kongepingvinungene tasser rundt i brun pels over ørene som faller av etter noen måneder. På Sør-Georgia finnes det også macaroni- og gentoo pingviner. Pingviner har sterke bein, står støtt og de gir sjeldent etter for et kulingkast. Utenfor strendene er havet fult av krill. Med armene som padleårer går det radig med å forsyne seg av matfatet. Lagrene fylles med krill. Trygt på land, vagger de på tunge bein, stekker ryggen og gjør seg smal når de beveger seg i trangboddheten på strendene. Lungene fylles med luft og en trompetlignende lyd presses ut: ”Hallo, hvor er du?”. Det er et under at de finner hverandre. Men det gjør de. Når flere tusen pingvin unger og voksne skriker samtidig – og bæsjer – skjer det at kjærligheten til stillhet og ren luft blir akutt. Selv brennende hjerter for pingviner får nok.

Av den totale pelsselbestanden finnes nittifemprosent på Sør-Georgia. Pelsen er stiv og tynn og de svømmer fort. Hanselen er fire fem ganger større enn hunnselen, kan bli opp til to meter lang og veie fra nitti til tohundre kilo. Det er ingen overdrivelse å si at selunger appellerer til følsomme og ømme hjerter. Gråhvit stabber de rundt, bjeffer litt i forsøk på barske seg. Før selfangsten startet var det mange millioner pelssel. Rundt året 1800 til 1801 ble det fanget 112 000 pelsseler på Sør-Georgia. I 1830 anså man at pelsselen nærmes var utdødd. På begynnelsen av 1900-tallet tok bestanden seg opp og er nå passert 2,5 millioner.

Den største bestanden av elefantsel finnes på Sør Georgia. Den digre kroppen er ingen kosedyr, men fått navnet på grunn av størrelsen og fordi snuten ligner på en snabel. Hannene veier mellom 3 og 4 tonn og de kan bli mellom 4 og 5 meter lang. Hunnen er mye mindre og veier opp mot 900 kilo. Men det er ikke bare vekt og størrelse som er forskjellen mellom kjønnene. Hannen drar ofte til Antarktis for å spise. Mens hunnen holder seg rundt Sør-Georgia og øyene rundt. Det er ingen overdrivelse å si at de kan dykke. De kan faktisk gå ned til to tusen meter og holde pusten i et par timer. Det er bare å si det som det er: Elefantsel er lite elegant. Det er et fleskeberg, ligger tett, promper, brøler og sloss. Som mange andre arter sloss de om damene og ender noen ganger med døden. Underkampene strekker de seg mot himmelen, glefser etter motparten før de dundrer sammen. Det kan faktisk bli for varmt for elefantselen på Sør-Georgia. For å beskytte seg mot varme, bruker de finnene til å kaste småstein opp på ryggen.

Sør Georgia har en imponerende historie. Dyreliv er bare en del. Jeg kommer tilbake med mer.