Fine Stølsheimen

Så er jeg tilbake i Stølsheimen – fjellområdet som ligger mellom Sognefjorden i nord og Vossefjellene i sør, fra Masfjordfjellene i vest og Vikafjellet i øst. Området inviterer deg inn  frodige daler på fem seks hundre meters høyde. I øst ligger Vossaskavlen, litt lengre nordøst ligger Fresvikbreen.  De høyeste toppene er omtrent trettenhundre meter høy.

Turen starter med tog fra Oslo til Voss. Bussturen fra Voss til parkeringsplassen innerst i Trefallvatnet, viser oss storslått natur i bygdene, over heier, langs elver og vann. Veistandarden minner oss om langt mer krevende og utfordrende forhold enn det Østlandet kan by på. Ved Trefall er det å spenne skiene på sekken. Ikke på grunn av mangel på snø, men hellingen inviterer ikke til å forsere de første høydemetrene på ski. Bakkene opp fra Trefall henter fram svetteperler, sola steker denne fredagsmorgenen og det koker i buksa. Temperaturen utfordrer Brynje, ull og gore-tex. Årstiden er mars, men minner mer om en lun vårdag.

Landskap er lunt og snilt. For en som er vokst opp i Lyngen er dette nærmest idyll. Men også jeg vet at det ikke alltid er slik. Landskapet er åpent, gneisen gir fjellene runde og vennlige former, men terrenget er utfordrende nok når vinden fra nordvest tar tak.

I pausen gjør sola dunjakker overflødige. Vinden har pause denne dagen. Ullgensere samles i enn ball nedenfor skulderleddet, halsen strekkes mot himmelen og øynene lukkes. Atten damer og en mann ankommer Selhamar denne marsdagen. Hytta driftes av Bergen og Hordaland Turlag, har 47 sengeplasser og ligger på nesten 900 moh. Det fine med denne hytta er at den har stekovn. Driftige damer lar ikke en stekovn stå urørt. Ivrige hender finner fram mel og gjær og det serveres ferskt brød til frokost – alt annet enn det vi forbinder med selvbetjeningshytter. Store matpakker til en lang dag ute, et lag med solkrem, litt klister under skiene og vi er klar for Åsadalen.

Jeg var litt spent på denne turen. Ikke for de fysiske utfordringene, men jeg har vært her mange ganger før, sett landskapet, vannene og fjellene, men sommerstid. Jeg har nemlig vært så heldig å få være med til stølene i området tidligere. Denne gangen hadde snøen dekket til Hallsetvatnet som jeg så mange ganger hadde vært med å fisket ørret, satt garn varme sommerkvelder. I Åsadalen har jeg vært innom mange ganger før, hilst på dem som ville nyte utsikten over Hallsetvatnet, Nabbenosi, før vi tok retning inn mot Hallsetstølen og velfortjente feriedager.

Som andre fjellområder, har stølsdriften i lang tid vært nyttet som en del av næringsgrunnlaget for bygdene omkring. Landbruket har i all tid tatt i bruk de frodige fjellbeitene for å kunne fø dyrene gjennom sommeren. I landskapsvernområdet ligger over 40 støler. Selv om stølsdriften nå er historie, drives aktivt landbruk i områder, med kyr og sau på beite. Fra fjordene drives kyr inn til stølene. Det kalles buføring – som betyr å flytte . Sommer og høst brukes en del av selene i forbindelse med fritid.

Det var få andre på tur denne helgen. I Stølsheimen er det nemlig relativt stille, få spor og god plass på hyttene vinterhalvåret. Etter fire dager i Stølsheimen med sol, skyfri himmel, ikke et vindpust og høy solfaktor er sjelen i vater. Hallsetelvi, Stordalen, Berdalen og Steinslandsstølen passeres. Turen langs Stølsvatnet er småkupert, sola steker, minnene limtes fast i minnebrikken og jeg er blitt enda rikere. Ned Verkalia må også vi innse at våren kryper oppover dalen. Temperaturen nærmer seg sommer!

Takk for turen!