– Har du lyst til å bli med på Stetind?

Stetind? Hvordan i all verden skulle jeg – en leddgiktspasient – klare å komme meg opp på fjellet Stetind? Det var bare fire år siden legen sendte meg til Beitostølen Helsesportsenter for opptrening. Leddene verket og hverdagslige gjøremål som å komme seg på do og få skåret en brødskive var blitt en stor utfordring. I begynnelsen var jeg ikke sikker på hva oppholdet kunne tilføre meg, men jeg skjønte snart at jeg hadde mye å lære. Aller viktigst var å forstå at jeg måtte få et eierskap til diagnosen. Den var min, og jeg måtte få et forhold til den, forstå hva den krevde og hvordan jeg kunne integrere den i livet mitt. Jeg forstod også at fysisk aktivitet var av stor betydning for å holde sykdommen i sjakk.

Sterkest inntrykk gjorde likevel møtet med mine medpasienter. Jeg var en fersking i gamet. Andre leddgiktspasienter hadde mer erfaring enn meg og kunne fortelle meg hvordan sykdommen artet seg. Med kraftløse og verkende fingre stod jeg og betraktet funksjonshemmede som klarte å reise seg fra rullestolen og klatre øverst opp i klatreveggen. Andre pigget fra meg i kjelken i skisporet og svømte forbi meg i bassenget. De viste meg den iboende styrken, mulighetene og gleden som finnes selv for de som er rammet av sykdom. Deres vilje og evne til å sprenge grenser inspirerte og motiverte meg. Jeg reiste fra Beitostølen med visshet om at leddgikten var mitt ansvar og at jeg kunne delta på mye, bare jeg tok godt vare på den. Men Stetind? Jeg hadde sett et TV program om turen til Stetind. Husket jeg ikke feil, var det en mulighet å komme opp fra baksiden? Egentlig så det ikke så ille ut? Kanskje det?

– Ja koffer ikke?

Figenschou med uro som drivkraft

Ærlig og usminket i oppgjøret med seg selv.

I oppveksten lærte jeg at lediggang er roten til alt ondt. Nå har jeg lest Marit Figenshous bok og lært at «ledig gange er roten til alt godt».

Hvis en bok kan få meg til å huske en eneste ting, så er den verdt å lese. Figenschou har klart det, ved å snu opp-ned på det gamle ordtaket.

I boka Til Sydpolen, ingen bragd beskriver hun hvordan det er å være en kreftrammet kvinne i 50-årene. Av natur er hun opptatt av å være på høyden av seg selv, og dette slår ut i at hun begir seg til de høyeste fjellene i verden. Fem av de sju såkalte «7 summits» (det høyeste fjellet på hvert kontinent) blir besteget.

Nøkler. Figenschou erkjenner at bevegelse og blodsirkulasjon er nøkler til å takle de tøffeste slagene i livet. Det kan jeg kjenne meg igjen i. Men det er mye uro i det indre landskapet forfatteren beskriver. Hun sliter med å finne hvile. Hun gjengir notater fra sine møter hos psykologen, og disse står i sterk kontrast til det livet hun lever mellom møtene. Marit Figenschou forteller om hvordan tur, helse og erkjennelse kan integreres i hverandre.

Lars Gilberg, Vårt Land

En vakker og tankevekkende bok

Dette er en vakker og tankevekkende bok om hvordan du skaper mening i livet, selv når det blåser imot.

Den kan egne seg som inspirasjon for de som søker dybde og mening, eller som virkelig vil at livet skal leves også etter at den kroniske sykdommen setter inn. Man kan nå lenger og høyere ved å gå langsommere, oppleve styrke ved å kjenne begrensningene og leve sterkere og nærmere naturens villskap og ynde.

Bjørn Guldvog, Direktør i Helsedirektoratet