+47 951 79 576
marit@heltsykt.no

Til Sydpolen. Ingen bragd

Inspirasjon til bedre fysisk- og psykisk helse

Utdrag fra boka

– Har du lyst til å bli med på Stetind?

Stetind? Hvordan i all verden skulle jeg – en leddgiktspasient – klare å komme meg opp på fjellet Stetind? Det var bare fire år siden legen sendte meg til Beitostølen Helsesportsenter for opptrening. Leddene verket og hverdagslige gjøremål som å komme seg på do og få skåret en brødskive var blitt en stor utfordring. I begynnelsen var jeg ikke sikker på hva oppholdet kunne tilføre meg, men jeg skjønte snart at jeg hadde mye å lære. Aller viktigst var å forstå at jeg måtte få et eierskap til diagnosen. Den var min, og jeg måtte få et forhold til den, forstå hva den krevde og hvordan jeg kunne integrere den i livet mitt. Jeg forstod også at fysisk aktivitet var av stor betydning for å holde sykdommen i sjakk.

Sterkest inntrykk gjorde likevel møtet med mine medpasienter. Jeg var en fersking i gamet. Andre leddgiktspasienter hadde mer erfaring enn meg og kunne fortelle meg hvordan sykdommen artet seg. Med kraftløse og verkende fingre stod jeg og betraktet funksjonshemmede som klarte å reise seg fra rullestolen og klatre øverst opp i klatreveggen. Andre pigget fra meg i kjelken i skisporet og svømte forbi meg i bassenget. De viste meg den iboende styrken, mulighetene og gleden som finnes selv for de som er rammet av sykdom. Deres vilje og evne til å sprenge grenser inspirerte og motiverte meg. Jeg reiste fra Beitostølen med visshet om at leddgikten var mitt ansvar og at jeg kunne delta på mye, bare jeg tok godt vare på den. Men Stetind? Jeg hadde sett et TV program om turen til Stetind. Husket jeg ikke feil, var det en mulighet å komme opp fra baksiden? Egentlig så det ikke så ille ut? Kanskje det?

– Ja koffer ikke?

Brev til døden

Første gang jeg ble kjent med deg var da du hentet faren min.
Du tok fra meg det viktigste i livet mitt. Helt uforberedt ble jeg sluppet løs i kreften rykket inn i mitt eget liv, var det som om du kom tilbake. Jeg var livredd for at du også skulle hente meg. Den gang stod du på utsiden av døra til leiligheten min. Du var tre meter høy, lodden i pelsen og uten øyne. Jeg var overbevist om at du ville åpne døra og hente meg hvis jeg slukket lyset eller lukket øynene. I over et år holdt du meg våken, og jeg holdt noen ganger på å slippe taket og overgi meg. Hver gang jeg har truffet deg har du blåst bort alt som har vært i hjernen. Du gjør alt annet så ubetydelig og lengselen mot livet så stort. Men du har også hentet fram ydmykhet og respekt for livet. Jeg har lært mye av deg, men det har kostet smerte. I mange år har jeg arbeidet for å komme meg dit  jeg er i dag. Jeg er ikke lenger redd for deg. Men jeg er redd for å ikke leve. Kanskje det ikke var du, men livet som banket på døra i 1998?

BESTILL BOKA