Sydpolen – 15. desember 2010 – livskvalitet og mestring
Det er ti år siden jeg var på Sydpolen. En eventyr reise med eventyrlige turvenner og i et eventyrlig landskap!
Liv Arnesen var den første dama til Sydpolen – mestring
På flyet over Atlanteren plugger månen seg inn på nattehimmelen, og noen timer senere nærmer vi oss Santiago. Et blikk til høyre og jeg ser en av campene på veien opp til Aconcagua der jeg var for åtte år siden. Jeg strekker meg over mannen i flysetet ved siden av meg og ser teltene i leiren. Det er lett å framkalle i minnet lukten av jord og fargene i fjellveggene som aldri sluttet å imponere. Det som ligger foran meg nå, er hakket mer utfordrende, men er ingen stor bragd, egentlig. Bragdene tilhører dem som har vært i Antarktis før meg.
De dekorerer veggene på hotellet vi kommer til, og hotellverten kjenner dem alle og forteller stolt om Erling Kagge, Liv Arnesen, Lars Ebbesen, Sjur Mørdre, Ralph Høibakk, Cato Zahl Pedersen, Børge Ousland, Christian Eide, Cecilie Skog, Silje Molid, Aleksander Gamme, Rolf Bae og mange flere som har vært på nitti grader sør før meg. Liv Arnesen var den første dama som gikk alene til Sydpolen i 1994. For et mot og for en bragd! De har åpnet kontinentet og gjort det mulig for mange andre drømmere å tenke tanken og ikke minst, si den høyt. Større og mindre bragder utføres fortsatt i Antarktis; fortere, lengre, på kryss og på tvers, alene, med og uten armer.
Verdens raskeste til Sydpolen – Christian Eide
Min guide på turen – Christian Eide – tok verdensrekord til Sydpolen samme sesong. Aldri har noe menneske i verden gått så fort på full distanse. Her er klipp fra NRK – “Christian Eide er ny, norsk rekordholder etter at han nådde Sydpolen i dag. Eide brukte 24 dager, 1 time og 13 minutter på de 1130 kilometerne fra Hercules Inlet til Sydpolen” HURRA!!! NB Ja, han gikk to ganger til polpunktet det året, men første gangen med meg og en australier. Det var siste breddegrad!
Livskvalitet og livsmestring
Alt skal med bortsett fra ryggsekk, breøks, stegjern og monstersko. Trond og Tommy skal heller ikke være med. Dagene på Mount Vinson har sveiset oss sammen, men jeg vet at vennskapet hører til her og nå; i teltet, i bakkene og på toppen. Kulingkastene hentet fram det ureflekterte og umiddelbare i oss, og det var plass til alt. Den forbindelsen vil være mellom oss for alltid. Det er bare Christian, en australier og meg om bord i flyet. Ved siden av oss ligger pulkene. Det var denne tanken jeg klamret meg til mens dagene i High Camp på vei til Mount Vinson blåste bort. Rutinene sitter etter noen dager på tur. Alt som skal gjøres kommer i riktig rekkefølge og det går fort. Noen ganger er jeg til og med ute av teltet før Christian. Det går lett å pakke pulken, få på skiene og gjøre seg klar. Det er som om jeg ikke har gjort noe annet i hele mitt liv. Jeg føler meg hjemme her på isen. På ski
Det snør ikke på Sydpolen
Her er det ingen lette fnugg og snøkrystaller. Det finnes ingen levende vesener her bortsett fra oss. Lyden av egne ski og staver pløyer stillheten. Stålkantene greier nesten ikke å sette spor. Sastrugien gjør skigåingen krevende. Avstanden mellom to skavler er for stor til at pulken kan gli over. Den harde snøen rikker seg ikke, og det er bare én måte å gjøre det på. Røske pulken løs. Så går det greit noen meter til før fronten kjører seg fast på nytt. Det koker og jeg er rasende. Svetten renner nedover ryggen. Det gikk litt fort i morges, og jeg har nok ikke strammet stroppene godt nok, for innholdet i pulken forskyver seg. Jeg må stoppe og ommøblere, vinden er ikke akkurat gjestmild, og jeg blir kald. Hvordan hadde Liv Arnesen det? Ble hun også oppgitt, sint og forbannet? Eller er det bare jeg som er for utålmodig? Hjernen trenger ikke mange runder før jeg kan konkludere med at jeg ville hatt store problemer med å tilbakelegge femti dager på ski i dette landskapet. Jeg er for utålmodig. «Til Sydpolen. Ingen bragd.»
Sydpolen innen rekkevidde
Jeg forsøker å forestille meg hvordan det vil være å komme dit. Det knirker under skiene og snøen hyler når stavene tar tak. Så kiler pulken seg fast igjen, men må gi tapt for overskudd og muskelkraft. Om et par dager er jeg der. Drømmen jeg har båret på så lenge, er ikke bare i ferd med å bli virkelighet. Den er snart klar til å pakke sammen og forlate meg. «Til Sydpolen. Ingen bragd.»
Søk ikke etter fotsporene til de gamle for å følge dem – søk etter det de søkte!
«Jeg stryker kula varsomt, tar den mellom hendene og vil løfte den opp, men den sitter bom fast. Egentlig hadde jeg forestilt meg at den var større og at sokkelen var flottere. Men mange har tatt på den, drømt om den og jobbet hardt for å se den i virkeligheten. Noen har til og med laget en bulk i den. Det var bildet av denne kula som blinket til meg for noen måneder siden og fikk meg til banken for å låne femhundrelapp og førti tusen kroner til turen. Nå står jeg her. Og uansett hvordan jeg snur og vender meg, peker nesen og rumpa i samme retning – mot nord.» «Til Sydpolen. Ingen bragd.»
«Roald Amundsens ferd mot Sydpolen står i dag for meg som helt uvirkelig. Hvordan greide de å finne fram? Hvordan klarte de å holde varmen? Amundsen startet i oktober – på en tid som var mye kaldere enn nå, og de var på tur i 99 dager. Var de så trygge, så uredde og fryktløse? Eller var det slik at begjæret etter å være førstemann på Sydpolen var så sterkt at kulde, slit og dødsangst rett og slett ikke bet på dem?» «Til Sydpolen. Ingen bragd.»
Motivasjon, muligheter og mestring
Ralph Høibakk, Sjur Mørdre, Erling Kagge, Børge Ousland og mange flere gikk til Sydpolen på begynnelsen av 90-tallet. Noen år senere var det flere som våget seg i vei: Liv Arnesen, Lars Ebbesen og Cato Zahl Pedersen, for å nevne noen. På den tiden brukte de rundt femti dager på full distanse. Sporene fra Amundsen er for lengst visket ut, og de moderne polfarerne måtte finne sine egne. Men de turte, de brøytet vei, både i konkret og overført betydning. Ikke alle var like overbevist da Liv Arnesen lanserte sine planer om å gå alene til polen i 1994. Damer til Sydpolen? Til et område som til da hadde vært forbeholdt menn? Men hun gjennomførte det som mange trodde var umulig. Min egen prestasjon blir ikke nevneverdig stor i dette selskapet. Jeg føler meg rett og slett litt liten idet flyet tar av fra isen og jeg ser sola reflekteres i speilkula. Litt vemodig tenker jeg at heltenes tid er over. «Til Sydpolen. Ingen bragd.»
Hvorfor denne tittelen: “Til Sydpolen. Ingen bragd”? Jo, fordi det er mange bragder som er større og noen er nevnt. Men er det en ting som ruver høyt i mitt liv – så er det å komme på sportet etter at sykdom, diagnoser og å falle utenfor arbeidslivet. Jeg har møtt mange gjennom årene som strever med akkurat det. Hver og en av oss, forsøker å finne sporet eller retning – men ikke minst mening! Derfor!
Boka får du kjøpt her: https://heltsykt.no/produkt/til-sydpolen-ingen-bragd/
Les mer om Liv Arnesen her: https://www.livarnesen.com/portrett/
Takk for turen! Foto: Christian Eide
