+47 951 79 576
marit@heltsykt.no

Om stress, livets spor og å lime livet sammen igjen

Inspirasjon til bedre fysisk- og psykisk helse

Om stress, livets spor og å lime livet sammen igjen

Det skriver jeg om i denne teksten i Harvest

Stress kommer fra et sted

Da døra til sykehuset gikk igjen, var det fristende å gi opp. Jeg var i førti- femtiårene, hadde seks diagnoser og uførhet var blitt en del av hverdagene. Operasjoner, medisinering og pleie var det ingenting å utsette på. Kreften var fjernet, leddene diagnostisert og medisinert. Legene forsikret at jeg kunne leve som før. Fra sykehustrappa var derimot landskapet, framtiden og himmelretningen dekket med snø. Verden var endret, og jeg hadde flyttet over i en ny tid. Diagnosene hadde vunnet over hverdagene. Identitet, mening, framtid og jobb tålte ikke den nye tiden. Hvert skritt var usikkert og utrygt. Livet var et svik. Så der sto jeg, nedsnødd, fastlåst i alt som hadde skjedd og lengtet etter at snøen skulle forsvinne og hverdagene vende tilbake. Helsevesenet hadde gjort sitt, den biologiske massen var under kontroll. Livet mitt var det ikke. Uten kart og kompass starter den viktigste turen i mitt liv. Min egen redningsaksjon fra bunnløs usikkerhet og utrygghet til fast grunn under føttene. 

Om kaving og å miste taket

Før jeg gikk ut fra sykehuset spurte jeg kirurgen som hadde fjerna brystet mitt om hva jeg kunne gjøre for å unngå kreft en gang til. Han sa: – Unngå stress – stress er farlig! Først forsto jeg ikke hva han mente, for jeg var da ikke stressa! Jeg gjorde bare det jeg burde gjøre og det som var forventet. Like etter tok det fyr i leddene og snart ble det konstatert fem ulike revmatiske diagnoser. Å komme seg opp av senga, ut på do og få opp kjøleskapet, var utfordringer store nok, selv for en som hadde fjell i blodet. Så kom uføretrygden fra NAV. I media leste jeg om latsabber, unnasluntrere og snyltere. Om uføre som burde pelle seg opp om mårran, ikke leve på staten og true folketrygden. Det var bare å ta seg sammen. Det burde i alle fall være mulig å sitte i kassa på RIMI. De skrev om meg – som bare hadde en eneste tanke i hodet, å oppgi alt for å få tilbake livet slik det hadde vært. Det eneste jeg ønska var å bli sliten av å bruke meg sjøl og ressursene mine slik at jeg igjen kunne oppleve fellesskapet og tilhørigheten. De mistenkeliggjorde en person som hadde gjort alt for å unngå å miste taket, men i stedet hadde fått en uønsket «frihet». Nordlendinger, enslige, uføre og innvandrere var grupper som staten burde følge ekstra nøye med på, ifølge oppslagene i media. Nå tilfredsstilte jeg to av kriteriene. Uvitende om at mange uføre har bare én eneste ting i hodet: ønsket om å bli sliten av å jobbe. Å få livet tilbake som det en gang var. 

Livets spor

Diagnosen var så truende at jeg økte farten ytterligere. Jobben fikk tankene vekk. Noen morgener er jeg på jobben allerede i fire–femtida, og har besvart et tjuetalls e-poster før klokka er seks. Jeg reiser til fire byer på én dag. På et hotellrom i Bodø ligger jeg i senga og lurer på hvor jeg har vært – og hvor jeg skal reise dagen etter. Mantraet var: Peis på, tenk positivt og la for guds skyld ikke negative tanker ta overhånd! Dette klarer du – du som har klart alt og har alt! Daglig minnet jeg meg på samtidens råd og gjentok dem for meg selv. Jeg sa det foran speilet, i butikken. Jeg sovnet og våknet med dem. Ekkoet hørtes blant folk jeg traff – på en vei som stadig ble smalere. 

På sykehuset stirra legen på skjermen mens hun snakka om en mild form for brystkreft som jeg skulle bli bra av. De måtte bare fjerne en pupp. Det største visvas hun kunne servere til en med mye erfaring. Dessuten fjerner man ikke kroppsdeler uten at det er alvorlig. Min egen far var femtifire da han døde. I barndommen var kreftdiagnosens forløp at først kom diagnosen, så ventet vi, så døde folk og kassen de lå i ble senket ned i jorda. Seksti- og syttitallets nummenhet, skjelving og visshet dirret igjen. Døden har hisset seg opp og denne gangen er det min tur. Døden er tre meter høy, brun og hårete, og selv om den er bedragersk stille, vet jeg at den er der, på den andre siden av utgangsdøra mi, som jeg har boltet fast med sikkerhetslås. Døden har store føtter og god tid, og den kommer og forsyner seg når den vil. Det den venter på nå, er at jeg skal lukke øynene. 

Jeg ventet på Døden. Natt ble til dag og jeg igjen kunne svare på alt som var lett å svare på. Om været, hvor jeg skulle på tur eller hva jeg skulle gjøre i helgen. Sakte innser jeg at det er jeg som må ta tak i restene, rydde opp i en kaotisk hverdag og få tilbake tilliten til framtida. Lime livet sammen igjen. 

Hvor kommer stress fra?

Døden er mye verre enn kreftdiagnosen, sa jeg til psykoterapeuten min. Hun tok imot meg to til tre ganger i uka da kreftdiagnosen var et faktum. Døden fikk ører og hun tok alltid telefonen. Jeg stolte på det hun sa: Når livet blir truende, er det naturlig at det kommer sterke reaksjoner. Det er derfor viktig å bearbeide dem og la reaksjonene få tid, tid til å forsone seg med det som har skjedd. Så sa hun noe som ga håp – at jeg ville komme videre og at nyorientering ofte ville komme etter at man hadde blitt syk. Men fordi jeg hadde opplevd mye død og det ikke var bearbeidet, måtte jeg gi det tid og plass. Livets spor sitter i kroppen. Å bli syk var et brudd på livets naturlige gang og et sjokk. Det var vanskelig å akseptere at det rammet meg. Jeg var forbanna og sint. Jeg som har gjort så mye, vært så flink og sterk, og klart alt. 

Hjemme i leiligheten tar jeg meg stadig oftere i å stå barbeint ved utgangsdøra og holde pusten hver eneste natt, faktisk, på et kjølig parkettgulv i bare nattkjolen. Når jeg våkner om natta og må på do, setter jeg rompa ytterst på dosetet og tømmer blæra så stillferdig jeg kan mot porselenet, og deretter skyller jeg ned med minst mulig klosettvann, før jeg lister meg ut i gangen til utgangsdøra og vrir lokket bort fra kikkhullet. Jeg siger ned mot gulvet og blir sittende med ryggen mot døra. Langsom forsvinner jeg til ingenting. De har operert bort kreften, jeg er frisk. Men nye og større problemer har dukket opp. Hvem er jeg nå, og hva nå? I stedet for å speide gjennom kikkhullet i utgangsdøra, bør jeg kanskje se mer i bakspeilet etter svar? Prøve å hente fram bortgjemt bagasje, begynne å lete, være nysgjerrig og skave meg innover. For hvor kommer stress, utrygghet, usikkerhet og dårlig selvtillit fra? Det er jo ikke medfødt. Noe har skjedd underveis og det kommer fra et sted.

Prestasjon og stress

I barndommen hadde vi hest, sju kyr og noen sauer. Småbruket lå på et sted med høye fjell. To år før jeg ble født, opplevde foreldrene mine det verste. De mistet et barn i trafikkulykke. Det var på begynnelsen av femtitallet, i ei tid uten språk for følelser, men et språk for det vi gjorde. En tid uten krisepsykiatri i kommunene og uten folketrygd. Mine foreldre gjorde det beste og eneste fornuftige – de kapslet inn realitetene, fortvilelsene, sorgen og meningsløsheten. De pakket livets etterdønninger og uvær i ryggsekken og vi gikk opp liene til fjellene – mot lyset. Under himmelen trengte ingen å forklare noe. Vi lå i lyngen, så på stjernene og fulgte månen. Her var det håp og fjellene sto støtt. For hvem andre enn naturen kunne holde dem om de åpnet opp for sorgen? Ingen. Hvem kunne møte dem om de lot følelsene slippe til? Ingen. Luften var klar og ren, men det var «noe» i luften mellom oss. Senket blikk, en tåre og taushet var svaret på det som hadde skjedd. Ulykken lå der, mer eller mindre synlig. Når noe ikke stemmer, trekker man seg unna, vil ikke være til bry eller i veien. Jeg ble tilpasningsdyktig. Og hva er mer naturlig enn å stille opp når noen sliter, avlaste og lindre. Man tenker ikke, føler ikke, men handler. Jeg tok tidlig ansvar. Jeg ville vise at jeg kunne, og være best. De skulle ikke angre på meg. Jeg ville vinne skirenn selv om gutta i bygda var fem år eldre enn meg og mye sterkere. Jeg ble prestasjonsorientert. Tilpasnings-, ansvars- og prestasjonsorientert, ble mine motorer og mønstre som ble med meg ut i verden. Jeg ble handlingsorientert og støpt inn i kvalifikasjonene som sto i stillingsannonsene. 

Om regi på eget liv

På sykehuset møtte jeg en fysioterapeut som viste noen øvelser som kunne være bra for leddene. Tankene opphørte. Jeg så på klokka og sa at det trengte jeg ikke fordi jeg var så aktiv på ski, sykkel og kajakk. Hun hadde flere forslag til aktivitet, hvordan tilrettelegge utstyr og viktigheten av å hvile. Jeg så ut av vinduet på nysnø og godt skiføre. Så spurte hun hva jeg egentlig ville. – Gå på ski. – Da gjør vi det! På skituren snudde hun seg mot meg og sa: Det er dine diagnoser og ikke mine, de skal være med deg resten av livet. Det er du som må ta vare på dem og ikke jeg. Det er du som er ansvarlig for dem og ikke jeg. Det er du som må definere hva du har behov for. Jeg stiller opp når du trenger meg. Det gikk litt tid før jeg fanget opp det hun egentlig sa: Om endring skal kunne skje, må du ha forankring til din egen helse og styre prosessen selv. Min viktigste skitur så langt. 

Nye strategier?

Som barn er vi sårbare og formbare. Men en ting er historia og livshendelser. Noe annet er å forstå hvordan strategier blir til, hvordan reaksjonsmønstre formes og hvordan endre dem. Men også å oppdage og erkjenne hvem jeg er i min egen historie. Hvem er jeg bak mønstrene eller hvem er jeg egentlig bak prestasjonsmønsteret, ansvarsfølelsen og tilpasningsstratgiene? Hva ligger bak eller under sorgen, skammen, lengselen og tapet? Hva er mekanismene som utløste å ta ansvar, tilpasse meg eller være prestasjonsorientert. Hvorfor klarer jeg ikke bare å stresse ned? Jeg husker godt det de vokse sa: Jeg var en makalaus unge. Jeg ble bekreftet og anerkjent for det jeg gjorde og ikke det jeg følte. Å gjøreting ga verdi. Følelsene – det jeg egentlig hadde behov for og lyst til – hadde jeg ikke kontakt med. Jeg innstilte kompasskursen ut fra det som var forventet. Aktivitet dekket til den jeg egentlig var. Sammen med psykoterapeuten har jeg i tjuetre år tatt bit for bit ut av fryseren og tint gradvis opp situasjoner og hendelser. Hvem var jeg da det skjedde og hva gjorde jeg i situasjonen. Forstå og ikke klandre hverken meg selv eller andre, forsone meg og akseptere at historia er som den er og at den ikke er mulig å reversere. 

Stress og tilpasning

Terapi er en livslang prosess og like viktig som å trene. Stadig dukker det opp situasjoner og personer som utfordrer og som jeg ikke forstår. Styrketrening er fersk vare, det er også psykiske muskler. Vi trenger disse for å bli bevisst og godt trent til å ta gode valg og beslutninger i hverdagen. Stress kommer av at vi tilpasser oss andre. Derfor er det viktig å være bevisst og anerkjenne, markere og stole på egne grenser. Være nøye med hvor mye vi tolererer – du lærer andre hvordan de skal behandle deg. Sammen med psykoterapeuten fant jeg veien til såret, forsto mekanismene som utløser handling. Å tilpasse seg egne behov gir mening. Å ta ansvar for eget liv like så. Forsoningsarbeidet gir energi og frihet.

Stress handler om å si NEI, men de ter ikke så lett

For det er ikke bare å si NEI. I det samme jeg sa det, angret jeg, tvilte på om jeg kunne si det, var redd for å skuffe og fikk dårlig samvittighet. Å si NEI var smertefullt fordi jeg var så usikker og utrygg og ikke stolte på egne følelser. Jeg hadde ikke kontakt med mitt indre navigasjonssystem – det som visste hva jeg ville og hva jeg hadde behov for. For en som ville bli likt, var det truende å si nei. Jeg var redd for å miste venner eller at de ikke skulle like meg.

Forveningspress driver stress

I ettertid kan jeg se at stress og forventningspress var noen av driverne som førte meg inn i uførestatistikken. Ved å fokusere så sterkt på å være flink, pliktoppfyllende og iherdig, slapp jeg dessuten å forholde meg til andre viktige deler ved meg selv. Kanskje ble jeg syk nettopp fordi jeg hadde tenkt positivt hele livet – og aldri stoppet opp eller kjent etter hva jeg ville, eller hadde behov for. Når man ikke lenger er en del av flokken, må man tenke nytt: forsøke å finne en mening i det meningsløse og etablere en ny tilværelse. Her er det ikke bare å trykke på en knapp eller si noen ord til speilet. Løsningene ligger heller ikke i dosetter fra apoteket eller konsultasjoner hos fastlegen. Hadde livslyst og energi vært så lett tilgjengelig, ville statistikkene sett annerledes ut og uføretallene vært lavere. 

Frigjøring fra stress er lange prosesser

Helsevesenet er overdrevent opptatt av å behandle de fysiske symptomene og skader. Og er det én ting jeg har lært, så er det at medisiner ikke løser alt. Reaksjonene som følge av sykdom og tap, har vært langt mer krevende. Kroppen må koble seg til kraftverket – til motoren som skal drive livet framover. Til tro, optimisme, forankring, ansvar, muligheter og trygghetsfølelse. Det som hadde skjedd, måtte integreres i en ny livssituasjon. Medisinene ga meg bare én del av borrelåsen. Den andre delen – den som skulle lime livet mitt sammen igjen – fant jeg ved å bli kjent med mine egne ressurser, emosjonell mestring og å være ute i naturen. Jeg hadde ingen planer om å skrive tekster eller bøker. Jeg hadde heller ikke tenkt å gå på lange turer. Jeg fulgte fysioterapeutens råd: det er jeg som styrer diagnosene og ikke diagnosene som styrer meg. Lange turer, gå sakte og bestige høye fjell, Aconcagua, Denali, Mount Vinson og til slutt til selveste Sydpolen, alt dette gjorde jeg etter at jeg ble syk. Mellom fjellene blir følelsene sterkere enn på en tur på butikken. 

Det handler om å bli fri

Det handler om å «ta av seg klærne» som jeg en gang lærte var riktig for meg. Stå naken en stund. Lete etter mine klær – som passer meg. For så å ta de på. Være den jeg egentlig er – originalutgaven. Så hvor peker kompasskursen nå? Å bli fri fra dårlig samvittighet og ikke være styrt av det som kunne vært annerledes. Å være fri – uten å bli berørt – for eksempel av irritasjon, misunnelse og sinne. Å stå på trygg grunn uten stress eller bli revet med. 

Forsoning og frigjøring

Mye av jobben har jeg selv stått for, ved å søke hjelp der jeg trengte det mest: hos en dyktig terapeut som kunne sette kropp og følelser i kontakt med hverandre. Mye takket være henne lever jeg i dag et godt og fullverdig liv. For meg ble søket i barndommen en gyllen billett til å komme seg videre i livet. For det er lite å gjøre med det som har skjedd. Historia er det ingenting å gjøre med. Livet er direktesendt tv. Det jeg derimot kan gjøre noe med, er hvordan jeg forholder meg til det. Jeg kan forsone meg med livet som det er, frigjøre meg fra dårlig samvittighet og slutte å bruke tid på det som kunne vært annerledes. Dette har gitt meg overskudd og energi. God helse henger sammen med å finne mening – og å være trygg. Tips og råd kommer utenfra. Endring kommer innenfra. Prosessene er lange og smertefulle. Mennesker lar seg ikke så lett potte om. Men de er verdt det.

Kilder:

Figenschou, Marit: Omstart – forsoning og frigjøring, Heltsykt Forlag, 2018

Figenschou, Marit: Til Sydpolen. Ingen bragd, Heltsykt Forlag, 2011

Hognestad, Astri: Livets spor, Flux Forlag, 2011

Hognestad, Astri: Følelser- ditt indre navigasjonssystem, Flux Forlag, 2018

Les er her: https://heltsykt.no/dyrt-stress-ny-kronikk-i-dagens-medisin/

https://heltsykt.no/podkast/

Les mer her: