Offer kompetanse – Jeg har noe, men jeg er også noe

Helsearbeidere trenger offer kompetanse

Etter mange år som diagnostisert har jeg spurt meg selv hva sykdom gjør med oss, og hvordan vi som bærer dem blir møtt. Helsearbeidere som vrir seg i stolen, for å avverge en vanskelig situasjon. Jeg fornemmer en følelse av åh – ikke nå igjen, ikke en til, dette har jeg ikke tid til. Men for en som opplever alvorlige livsendringer blir møtet med behandlere sentralt for å komme videre. Jeg har også undret meg over hva jeg mangler og hva jeg har savnet. Offer kompetanse.

Denne kronikken bygger på egne erfaringer, men også på erfaringsutveksling jeg har gjort med mine medpasienter. Når beskjeden om en alvorlig og eller livslang diagnose blir gitt, bryter det eksistensielle grunnlaget sammen for mange av mottakerne. En rekke spørsmål dukker opp – utfallet er uvisst, terrenget er ukjent og framtiden oppleves usikker. En diagnose gjør noe med opplevelsen av egen identitet. Livsendringen er uoversiktlig og utrygg. Hvorfor skjer dette meg, og hva nå? Så lenge man er på sykehuset ligger all oppmerksomhet hos sykdommen, men når man skrives ut, skal man selv finne ut av hvordan man takler livet med diagnosen.

En skakk kjørt selvfølelse krever offer kompetanse

Jeg har over mange år møtt flere behandlere som ikke vil forholde seg til smerte og sorg. Dårlig samvittighet, ensomhet, skam og uførhet tok i mitt tilfelle med seg restene av en allerede skakkjørt selvfølelse. Innen jeg hadde opparbeidet motet til å fortelle helsearbeiderne hvordan jeg hadde det, var timen over. Det gjorde at opplevelsen av ensomhet og skam økte.

Det er tre forhold jeg har savnet fra behandlere i helsesektoren.

Det første er offerkompetanse. Selv friske folk kan havne i offerrollen, og et liv som ikke ble som man hadde forventet kan alle oppleve å ha. Ansvar og regi for eget liv frafalles. Behandlere må ta pasientens livskrise på alvor og finne fagfolk som er villige til å lytte. På legekontoret er det tid til diagnosen. Bearbeiding og forsoning hører ikke til der. Men helsearbeiderne kan derimot by på seg selv og vise at de forstår. Oppgaven er å skape gjenkjennelse i situasjonen.

Hva betyr “noe psykisk”

Det andre punktet dreier seg om holdninger til psykisk helse. Ofte hører jeg noen sier: Det er noe psykisk. Det høres ut som noe smittsomt man helst ikke vil ta i. Psykisk helse blir i mange kretser sett på som mindreverdig og skamfullt. Min erfaring fra mange år i terapi, er at livet fra tid til annen og av ulike årsaker må realitetsbehandles. Det er en utviklingsprosess, et livsvalg og like viktig som månedsavgiften på treningsstudioet. En ting er at jeg har noe – en diagnose, men jeg er også noe, i tillegg til det. Det er forbindelsen til livets mulighet som skapes og som fører meg framover.

Det siste er smertekompetanse. Å forholde seg til egen smerte er en forutsetning for å møte pasienters smerte. Alle mennesker – også behandlere – har opplevd smerte og krenkelser i eget liv. Det betyr ikke at de skal ha opplevd det samme som pasienten, men det betyr at de kan forholde seg til det. Fagsjef Mogens Alkjær ved RVTS Sør, bruker et uttrykk som profesjonell kjærlighet (Profesjonell kjærlighet, 2015) og framhever å anerkjenne og forstå smerten. Det vil si å møte meg som noe mer enn diagnosen, skape gjensidighet og liket, få kontakt og skape forståelse. I psykisk helse ligger mening, meningsløshet, håp, sorg, tap og overbevisning. Det er den kraften som er sentral å få tak i. Blir jeg ikke møtt og forstått, er resepten også meningsløs. (Menneskemøte og anerkjennelse av smerte, 2015).

Kjære helseminister Bent Høie – du må sette større fokus på de ikke-diagnostiserte psykiske problemene og utarbeide et bedre behandlingsforløp som et ledd i rehabiliteringsarbeidet. Mange er psykisk forkjølet. Det tar krefter og mange sykemeldes. Det må på plass – nå!

Marit Figenschou, skribent

______

Les kronikken i Bergens Tidende her >>