Mount Vinson Antarktis – 8. desember 2010 – mestring og livskvalitet

En tur med mening og mestring. – Den turen vil prege deg for alltid. Det fikk Christian Eide (guide) rett i og derfor er det stas å se på bilder og friske opp minner fra turen til toppen av Mount Vinson for nøyaktig ti år siden. Her er en kort fortelling om en laaaang tur. Den har jeg beskrevet i boka: Til Sydpolen. Ingen bragd” https://heltsykt.no/produkt/til-sydpolen-ingen-bragd/ I teksten er det sitater fra boka.

Mt Vinson i Antarktis – en reise i mestring og livskvalitet

Fjellet er et av de sju høyeste fjell i hvert kontinent og ligger ved foten av Den antarktiske halvøy. Fjellet er 4 892 meter høyt og ligger i fjellkjeden Sentinel Range, som igjen er en del av Ellsworth Mountains (det var fakta – fra Wikipedia) For å komme på toppen ligger det en lang reise i forkant – fra Norge til sydspissen i Chile. Derfra er det fire timer med fly til Union Glacier i Antarktis (en base der alle som flyr inn til Antarktis fra Sør-Amerika lander).

Dagen etter ankomsten til Union Glacier er jeg passasjer på denne verdens vakreste flyturer, i en Twin Otter, fra Union Glacier til Mount Vinson Base Camp på 2150 moh. Rundt meg er det fjell, breer, sprekker, nye fjell som er litt annerledes, så et parti med enda mer bre. Flyverne tar en ekstra rundtur over Ellsworth Moun- tains og Mount Shinn.

Mestring og helse

En av guidene peker, og Mount Vinson rammes inn av flyvinduet. Nok en gang blir jeg minnet om at naturen har sine egne diamanter. I løpet av dagene som kommer, skal jeg få anledning til å bli bedre kjent med denne dronningen av et fjell, som er en blanding av Svalbard og Denali. Bare enda kaldere og enda villere.

Under turen til Low Camp på 2880 moh. var det som om jeg bar med meg mitt eget kraftverk. Det var som om vindmøller stod på pulken og vispet meg av gårde. Kroppen struttet, energien boblet og det var vanskelig å holde farten nede. Det var krefter som viste seg skulle komme godt med noen dager senere.

Utfordringer, mening og mestring

Praktisk gjøremål ble mikroskopisk utfordring i forhold til det som ventet oss i High Camp noen dager seinere.

To lavtrykk satte inn. I boka skriver jeg «Klokka er 04.00. Vinden har økt kraftig i løpet av natten og ikke tillatt meg å lukke øynene. Selv MP3-spilleren har ikke klart å berolige meg. Til slutt ville den ikke mer. Den er død. Snøen får teltduken til å bule faretruende nedover. Enn om stengene brekker eller duken sprekker? Jeg forsøker å trykke den utover i håp om å få snøen av, men leddgikten setter sine begrensninger. Enn om teltet revner? »

Dagen etter: «VHF-radioen er på, og værmeldingene som sendes to ganger om dagen, er ikke særlig oppløftende. Været er ille, men det skal bli verre. Et lavtrykk skal avløses av et nytt som er enda kraftigere. Ute er det liten kuling. Vinden river i teltduken, røsker i teltstengene og det bråker noe forferdelig. Lyden minner meg om et fly som skal lande, når bremsene settes på og larmen forplanter seg i kroppen. Vanligvis er opplevelsen kortvarig, men nå er vi på tredje døgnet og flyet har fortsatt ikke stanset.
– Det e bare så hælvetes vanskelig å være så uvirksom, sier Trond. Han har flyttet inn i teltet sammen med meg. Dagene går med til å fylle dagbøker med tanker og opplevelser, høre på musikk, lese bøker – og sove. Støyen fra vinden gir ikke særlig lange soveøkter. Bare ren utmattelse får øyelokkene til å lukke seg av seg selv.”

Fysisk og psykisk mestring

Det er ikke lov å tisse på snøen, ikke lov å spytte ut tannkrem, tømme tekoppen eller vannet som grytene er vasket i. Alt går i tisseflaska eller egne beholdere som tas med til tissestasjonen. Det gjelder å holde tisseflaska varm slik at den ikke fryser. «To dager etter ankomst til High Camp. På ett tidspunkt må duna løsnes fra kroppen. Jeg må på do. Antallet sekunder med bar rumpehud reduseres til et minimum før retning teltet peiles inn. Jeg stuper inn, drar opp glidelåsen i soveposen og trekker et lettelsens sukk. Så var det gjort – for en stund. Om et par timer er det bare å begynne å grue seg igjen.»

Å ligge værfast i sterk kulde og vind var en ny erfaring. Etter mange turer på andre høye fjell i strålende sol og nesten vindstille, var dette helt nytt. Etter seks netter og fem dager på ryggen høres stemmer og latter fra nabo teltene. Stemningen stiger omvendt proporsjonalt med vindstyrken. Kulingen har tatt pause, sola er tilbake, og det er tid for å strekke armene i været og se mot toppen. Det er dagen vi alle har ventet på.»

Mount Vinson er min femte topp av The Seven Summits, og jeg er på vei til min femte. For Trond er det den sjette. Det er ikke til å stikke under stol at det hadde vært fint å klare det. Tankene gir energi og reduserer avstanden til toppen noe. Bare gi jernet denne ene dagen. Fyre av alt som er for å komme opp. Men det er bare som om kroppen ikke vil. Det er storstreik inni meg og jeg har vondt i magen. Jeg sleit og ville snu! Men har man dratt så langt for å gå på en topp, ville en snuoperasjon vært utilgivelig – også for turfølget.

Fra boka:

“På toppen. Bare timer tidligere ville kroppen snu, men så var det som noe løsnet og den ville likevel. Her står jeg nå og vet at dette hadde jeg aldri klart uten Tommy, Trond og Christian. Ansiktene deres sprekker opp i smil. Sammen klarte vi det.
Vinden tar tak, og 35 kuldegrader begrenser tiden vi kan tilbringe på toppen.
Jeg er på Mount Vinson, 4892 moh. – min siste Seven Summit.
Jeg er klar for å gå ned til lavere høyder.
Jeg er klar for å snu.»

Så folkens – da er det bare å scanne bilder fra flyturen, veien opp til High Camp og til toppen (bildene ligger ikke kronologisk, det viktigste er øyeblikket!). For en gjeng å være på tur med! Takk til Tommy, Christian og Trond!

les mer her: https://heltsykt.no/produkt/til-sydpolen-ingen-bragd/

Les også https://heltsykt.no/produkt/omstart/

Les også: http://www.hvitserk.no