+47 951 79 576
marit@heltsykt.no

Lykkepillens mareritt

Inspirasjon til bedre fysisk- og psykisk helse

Lykkepillens mareritt

Vil du ha en lykkepille?

Jeg husker godt den dagen jeg kom inn på sykehuset. Det var en konsultasjon på poliklinikken. Jeg var på en ny avdeling og kjente ikke personalet. Heller ikke legene. Dette var i en periode av livet hvor jeg var ualminnelig sliten, hadde gått på en «smell» og så ikke helt for meg hvordan jeg skulle klare å fortsette å jobbe. Det var derfor jeg hadde havnet på sykehuset. De ville undersøke om det var noe galt. Legen lukket døra bak oss, klemte hånden min og sa navnet sitt. Det festet seg ikke. Det gjorde heller ikke blikket. Han så ned og førte blikket mot gulvet, rundt pulten og inn i dataskjermen. – Vi du ha lykkepille, spurte han skjermen. Først tenkte jeg han så en usynlig snor mellom meg og skjermen og svarte ikke med en gang. Det ble stille en stund. Så spurte jeg hvordan det hadde seg at det var et spørsmål som angikk meg, og hvordan han resonnerte seg fram til akkurat det spørsmålet. For vi hadde ikke utvekslet mer enn navnene våre. – Jeg bare tenkte det, sa han og klapret videre på tastaturet.

Jeg forlot kontoret uten resept på lykkepiller. Det er jeg veldig glad for. Men historien husker jeg godt. Jeg har i ettertid undret meg over hvor lett det er å få en resept på lykkepiller. Men aller mest har jeg vært oppgitt på vegne av alle som sliter med å slutte med dem. Jeg er ikke av den oppfatning at ingen skal ha det. Det kan godt være at det er riktig medisin for noen. Men det er alt for mange historier om de som sliter.

Silje Marie Strandberg. (Bilde fra Sommerfugleffekten. Foto: Harald Pettersen).

Historien om Silje Marie Strandberg er en av dem. En historie om mobbing som førte henne ut i et mareritt. En sterk historie om en modig jente. Basert på hennes erfaringer er det utviklet undervisningsprogram for skolene og helsevesenet. Les mer om henne og prosjektet her: Sommerfugleffekten

Fra bloggen hennes leser jeg dette:

Silje Marie Strandberg var 16 år da noen fant henne kollapset på skolens toalett. Hun ble innlagt i psykiatrien med moderat depresjon og begynte på lykkepillen. Det ble starten på 10 års tortur.

 “Det jeg egentlig trengte var at noen fortalte meg at det ikke var min feil, at det var ingenting galt med meg. Jeg trengte å få bearbeidet det jeg hadde vært igjennom. Jeg trengte å få bygget opp selvtilliten min igjen.”

Hvorfor gikk det så galt? Hadde hun trengt å gjennomgå det som hun selv omtaler som “10 år med tortur”? Det er disse spørsmålene Silje Marie leter etter svar på i dokumentarfilmen “Lykkepillen”. 

Facebook Comments