+47 951 79 576
marit@heltsykt.no

Hvordan lager man en bok?

Inspirasjon til bedre fysisk- og psykisk helse

Hvordan lager man en bok?

Min nye bok Omstart er klar, men hvordan lager man en bok? Jeg har arbeidet med bokteksten i fem år. Det har vært mange runder med forlag og mye håp om å bli antatt. Det er en krevende prosess. Slik er det å skrive en bok og å håpe på forlagskontrakt. Og å kjenne på misunnelse …

Idet jeg skal trykke på «Send»-knappen, blir jeg urolig. I meldingen ligger et dokument som jeg har jobbet på i dager, uker og år. På bussen, ved frokostbordet og på do har setninger blitt analysert og vurdert. Jeg har flyttet og slettet. Er det skrevne bra nok, og kan det sies bedre? Idet e-posten sendes til forlaget, undrer jeg meg over hvorfor jeg blir usikker og nervøs.

Jeg har skrevet en bok og publisert et tjuetall kronikker for dagspressen. Gjennom de siste seks årene har jeg også hatt kontakt med folk som er i samme situasjon som meg – med et intenst ønske om å lage bok. Dette er bakteppet for refleksjonene rundt forlagskontakten. Jeg har stilt meg selv spørsmålet: «Hvorfor det er så skummelt å ta kontakt med forlagene?»
En av grunnene er at jeg sender fra meg noe som betyr mye, som har så stor plass i hverdagen, og som det ligger uante arbeidstimer bak. Jeg sender fra meg tanker, følelser og refleksjoner, og mye av teksten er svært personlig. Jeg sender fra meg en del av meg selv. I andre enden sitter det noen som skal vurdere om det er godt nok, og om det holder vann. De skal vurdere om JEG er god nok. Mange erfarer at når de har sendt et manus fra seg, blir det helt stille. Det kommer ingen takk eller bekreftelse på at manuset er mottatt, og når jeg kan vente svar. Forlagene oppleves så skumle at mange ikke tør å ta kontakt for å høre om manuset deres er kommet fram. I redsel for å virke masete, venter og pines vi heller litt til.

Forlagskontakten gjør noe med meg. Etter noen ukers venting mister jeg selvfølelsen og blir redd. Jo lengre tid det går, jo mer usikker blir jeg. Etter seks uker kommer det svar. En form for svar som er sendt til veldig mange andre enn meg. Jeg trenger ikke å ha skrevet en linje, eller lest en avis for å forstå at det er et standardsvar. Så var det slik jeg tenkte likevel, jeg er ikke flink, og jeg kan ikke skrive. Setningen om at de takker så mye for interessen og ønsker lykke til, gjelder mange flere enn meg. Jeg er bare én av utallige mange andre innsendere av gode prosjekter å velge blant.

Nylig hørte jeg et intervju med en rosablogger på tjueto år som skulle utgi en bok. Bokhandelen anså akkurat denne boka som bestselgeren denne høsten. De anslo et opplag på ca. 50.000 eksemplarer. I intervjuet røpet den nybakte forfatteren at boken handlet om velvære, sminke, trening, kosthold, livsstil og selvtillit. Under intervjuet lurte jeg på om hun hadde ventet i seks uker på svar. Eller var hun en av dem som blir plukket ut av bunken fordi hun har tusenvis av følgere på bloggen sin, og at følgerne mest sannsynlig vil kjøpe boka. I det samme intervjuet var ferdig, ble jeg rammet av akutt misunnelse, som jeg fortsatt kan kjenne på. Som tjuetoåring fikk hun fullbyrdet en drøm jeg lenge har båret på −å kunne selge i bøtter og spann og komme på radio. I forlagshusene er det salg det dreier seg om. De har ekstremt stramme budsjetter, og kampen om bestselgerne er stor. En hardt arbeidende idealist som gnikker på setninger i tide og utide, når ikke alltid opp.

Jeg har tenkt mye på rosabloggeren. For hva er det hun har som gjør henne mer attraktiv overfor forlagene, og hva er det jeg mangler? Svaret er at jeg mangler ikke noe. Jeg er like flink som henne, og jeg har mer erfaring. Hun selger seg selv, og jeg selger en tekst som jeg har laget, og som skal stå støtt. Hun vekker bare misunnelsen og sjalusien i meg. Det er fint å bli vekket. Det skjerper troen på det jeg gjør. For jeg lager ikke en bok for å bli rik og skal man tjene penger er, er det å skrive bok det teiteste du kan gjøre. Jeg har laget to bøker og jeg har ikke angret en dag på at jeg gjorde det. For jeg er ikke avhengig av et forlag. Jeg er bare avhengig av å tro på det jeg gjør. Jeg lager bok fordi jeg tror på teksten og budskapet.  Det er de som tror mest, tror lenge nok og aldri gir seg, som når lengst. Folkens, det gjelder ikke å gi seg, og å skjerpe tankene.