Ensomhet og skjermtid
Skyldes ensomhet økt skjermtid?
Er ensomhet et resultat av skjermtid, mobilbruk og sosiale medier? Må vi rett og slett lære oss å snakke igjen?
Jeg vokste opp på seksti og syttitallet. Uten mobil eller skjermtid. I den lille bygda innerst i fjorden lå småbruket. På gården var det kyr, sauer og en hest – og et postkontor. Der hentet man ikke bare posten. Når det ikke var slåttonn eller sild i fjorden, satt fiskere og bønder store deler av dagen på postkontoret og jabba. Det var en møteplass i bygda. Mødrene våre gikk på foreningsmøte i Redningsselskapet, hagelaget eller Røde Kors. Foreningsarbeidet var også et nettverk. Det var kaffekrok på Samvirkelaget. Der ble noen sittende i timesvis og utveksle sladder om tilstanden i bygda.
Ensomhet var ikke et tema før i tida
Uavhengig av klokkeslett, var det slett ikke uvanlig at noen banket på ytterdøra og spaserte inn på kjøkkenet for å slå av en prat. Folk kom og gikk mellom husene, hang over gjerdet og slo av en prat om høytørk, fisken i havet, poteten, brøyting av veiene og rasfare. Om overlevelse. En nabo stod med armene i kors, svikt i knærne, kikka mot himmelen og sa til faren min: – og ellers? – Joda, og du, svarte faren min og kikka på den samme himmelen. Ensomhet – eller følelser – var ikke et spørsmål man ruga på. Men var det mindre ensomhet på den tida enn nå?
Økt skjermtid begrenser at vi snakker sammen
Fra perioden på seksti- og syttitallet og fram til i dag, har det vært en rivende utvikling. Vi har en hinsides velstand og materiell standard. Teknologisk er vi på topp i verden. Muligheten for kontakt mellom folk er ubegrenset. Enkelte steder finnes det fortsatt en mulighet for å ta seg en kaffekopp og slå av en prat. Men postkontorene er borte. Foreningslivet er ikke som før, vi vipser og sender penger til ulike innsamlingsformål. Teknologien gjør oss mer tilgjengelige, vi snapper og tekster. Kommunikasjon med bank, myndighetene og helsetjenester går digitalt. Vi møtes digitalt og chatter med folk fra alle verdensdeler når vi vil.
Mange kvier seg for å ringe
Men det viser seg at mange kvier seg for å ringe noen direkte, og vil heller skrive en tekstmelding. Eller vi sender en melding for å høre om det passer å ringe. I en sak på NRK, sier journalist Jenny Mork Varpe at hun synes det er lettere å uttrykke seg bedre skriftlig enn muntlig. Redselen for å bli avvist gjør at hun synes det kan være ubehagelig. I samme sak sier professor i språklig kommunikasjon ved universitetet i Agder, Jan Svennevig sier at vi trenger «snakketrening». Å snakke med noen direkte kan medføre en risiko for vanskelige situasjoner der man kan risikere å tape ansikt. Han mener utviklingen er bekymringsfull. Nedsiden er at mange har mindre fysiske møter med andre, færre nære venner og mindre rom for dype og gode samtaler, sier Svennevig. Eller rett og slett tape ansikt.
Skjermtid tar oppmerksomhet
Professor i sosiologi Aksel Tjora har foretatt små studier på smarttelefoner. Han sier at mange unge ringer aldri. – Det må være en total katastrofe hvis de ringer til noen. Hvis de blir ringt, får de nesten panikk. De tenker at det kan være noe farlig, skummelt, eller noen som er døde, fordi de ikke er vant til at man ringer. Student Dominika Syroid ved Universitetet i Sørøst-Norge merker at mange ikke liker å snakke direkte med hverandre. Hun mener alle appene på mobiltelefon gjør at folk blir dårligere til å snakkes ansikt til ansikt. Derfor må vi øve mer på å snakke direkte med hverandre. https://www.nrk.no/osloogviken/vil-tekste-istedenfor-a-prate-pa-telefonen_-_-vi-trenger-mer-snakketrening-1.16493970.
Ensomhet
Professor i filosofi ved Universitet i Bergen, Lars Fredrik Svendsen, sier at vi i motsetning til tidligere er opptatt av selvrealisering. –Denne individualismen river oss løs fra en del av de mer kollektive identitetene vi hadde tidligere. Det er ikke urimelig å anta at det bidrar til å øke folks ensomhet. https://www.nrk.no/innlandet/den-nye-folkesjukdommen-1.8328876. På oppdrag fra Røde Kors, gjennomførte Ipos MMI en undersøkelse, der 1 av 3 mellom 18 – 29 år svarer at de plages av ensomhet. Ifølge seniorrådgiver Ulf Svendsen i Røde Kors vil 30 % av befolkningen oppleve ensomhet en eller annen gang i løpet av livet. https://www.nrk.no/innlandet/den-nye-folkesjukdommen-1.8328876. Som følge av sosiale medier og internett blir følelsene våre bevisst eller ubevisst skjøvet vekk. Hvilke konsekvenser kan det ha for barn – og voksne?
Skjermtid for barn er skadelig
I USA ser hvert barn årlig i gjennomsnitt tretti tusen fjernsynsreklamer. De fleste er produktreklamer direkte rettet mot barn. Gabor Mate sier i sin bok at – budskapet er nedbrytende, barna vil finne lykken i produktene, det vil si ting, ikke mennesker. De de må kjøpe visse ting for å være kule og bli godtatt av sine jevnaldrende. Hurtigmatkjeder og leketøysfabrikanter, ikke foreldre og lærere, vet hva som er best for dem. Merkevarer er det egentlig grunnlaget for sosial verdi og identitet. (Maté Gabor: Myten om det normale, Flux forlag 2023) Var det derfor avdøde Steve Jobs ikke lot sine yngste barn bruke iPhone og iPad, og ville forhindre barna å bli påvirket? Norge er ikke USA, men skjermtid for barn er omstridt. 93 prosent av alle barn mellom 9 og 11 år har mobil, mot 85 prosent i 2014 (Medietilsynet). Foreldre forsøker etter beste evne å styre skjermbruk, men vi voksne leder an og er ikke en pøkk bedre. Vi blir nysgjerrig på hva alle andre gjør, sammenligner og måler oss med dem.
Vi er påkoblet hele tiden
Vi er «påkoblet» den ytre, digitale verden mer eller mindre kontinuerlig og redd for å gå glipp av noe. Telefonen er med oss når vi ammer, på trening, ved middagsbordet, på bussen og på do. Vi klikker mens vi driter. Vi kan ikke leve uten og får panikk om mobilen blir borte. Tone R. Skartveit beskriver hvordan vi alle mister blikkontakt når vi er fanget av mobiltelefonen. Hvordan vi sløser med våre egne tanker og evner, hvordan vi mister kontakt med omgivelsene og ikke verken ser eller hører hverandre. – ja, alle oss, rundt halvparten av verdens åtte milliarder mennesker, vet vi ikke at et løftet blikk gir hjernen lys? At hjernens lys gir lyst til latter? At latter gir liv til gleden? At gleden åpner sansene? At åpnede sanser gir forsterket bevissthet? Bevissthet som lar oss se mer? Føle mer? Filosofere mer? Være mer? Ånde mer?https://www.harvestmagazine.no/artikkel/den-fremmede Mobiltelefonen tar dessuten mye tid – tid fra å møtes og snakke sammen. Er det slik at vi ikke tør å gi plass i hjernen til å tenke, føle, skape og være nysgjerrig på livet?
Mobilen skyver følelser til side
Å leve er å være i kontakt med hele følelsesregisteret. Psykoterapeut og forfatter Astri Hognestad sier i en podkast at Ensomhet er en stillstand eller en vond følelse som kan oppstå i samvær med andre mennesker og når vi er alene. Den handler om manglende kontakt med andre mennesker, ikke føle seg sett, møtt og forstått, men også manglende kontakt med en selv. https://heltsykt.no/episode-4-stress-og-ensomhet/ Lege og avhengighetsforsker, Gabor Maté sier: – Emosjoner er ikke en luksus, men et grunnleggende aspekt ved vår natur. Vi har dem ikke bare for å nyte det å føle, men også fordi de har en avgjørende overlevelsesverdi. Vi orienterer oss etter dem, de tolker verden for oss, gir oss informasjon vi ikke kan ha det godt uten. De forteller oss hva som er farlig og hva som gagner oss, hva som truer vår eksistens og hva som fremmer vekst. (Maté Gabor: Myten om det normale, Flux forlag 2023). Det kan synes som om at oppmerksomhet på teknologiske duppeditter bidrar til at vi skyver følelser til side, vi blir mer ensomme. Livet blir på en måte tomt, det som er avgjørende for vår overlevelse.
Mobilen er med oss over alt
Ofte hører vi fortellinger om ensomhetens helvete som spiser opp gleden og meningen i livet. Ei dame i femtiårene, med god jobb, god økonomi, hus, mann og barn. En næringslivsleder med mye ressurser og stort nettverk. Et ungt menneske i starten av voksenlivet. Et tilsynelatende helt normalt menneske, et helt alminnelig liv, i en helt vanlig familie og i verdens beste land. Vi spør jo hvordan folk har det, og svaret er ofte «jo takk, bare bra». Kanskje vil vi ikke være til bry, bruke av andres tid og hvem har tid til å lytte, blir jeg møtt og tatt på alvor? Om vi ymter frampå om at alt ikke er som det skal, kommer symptomspråket: «ikke ta det så tungt», «dette går over», «tenk på alt du du har». Derfor er det ofte verre å si noe enn å la være. Hvor lett er det egentlig å lytte? I en periode i livet var jeg veldig stressa, sa ja til alt og hadde avtaler hele tiden. Etter en samtale med en venn, sa hun at hun aldri ville fortelle meg noe viktig flere ganger. Jeg hørte ikke etter, så på klokka, tok telefonen og himla med øynene. – Det er et overgrep, sa hun.
Ensomhet og alenehet
Å lytte er å anerkjenne, være nysgjerrig og til stede for noen. En man ensom trenger man nemlig å bli møtt med nysgjerrighet og undring. Men hvis du ikke er nysgjerrig på deg selv, hvordan kan du bli nysgjerrig på andre? Hvis vi ikke undrer oss over ting i eget liv, hvordan møte andre som undrer seg i sitt liv. Ensomhet oppstår både i samvær med andre og når vi er alene. Mennesker som er i kontakt med sine egne følelser og har bearbeidet ting er ofte mindre ensomme enn mennesker som har skjøvet ting til side og ikke hatt muligheten til å bearbeide ting. https://heltsykt.no/episode-4-stress-og-ensomhet/. Men ensomhet er ingen sykdom eller diagnose, og må ikke forveksles med alenehet. De aller fleste opplever det positivt å av og til være alene. Det gir mulighet for å samle seg og finne tilbake til seg selv. Forfatter og psykoterapeut Astri Hognestad sier: – Vi trenger å være alene for å bearbeide, fordøye og reflektere over det vi opplever. Når vi er alene, oppstår gjerne erkjennelser og vi kommer i kontakt med følelsene våre. https://heltsykt.no/kortfilm-hva-er-ensomhet/
Forfatteren Astrid Lindgren skal ha sagt, at hun ville tre ting i livet: Å være sammen med sine nærmeste, å skrive, og å være ensom. Altså være alene.
Lykke
Årlig måles lykkeindeksen som viser hvordan innbyggerne vurderer grad av lykke eller glede i livet. Norge ligger øverst på velstand og kjøpekraft, men synker på opplevelsen av tilfredshet. Det som trekker ned, er at vi bryr oss så lite om hverandre. Professor Lara B. Aknin ved Simon Fraser University sier– En veldig interessant ting med årets rapport er at vi for andre år på rad ser hvordan forskjellige former for omtanke og godhet i hverdagen betyr mye. Å være snill mot andre har vist seg både å stamme fra, og fører til større grad av lykke. https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/O81jJw/stakkars-rike-nordmenn
Apropos lykke. Forskningen viser at såkalte løse relasjoner er vel så viktige for å ha det bra som de nære, oppsiktsvekkende nok. Psykolog og forsker Ragnhild Bang Nes sier at hverdagslykke kan være en slags «fem om dagen»:
- Vi trenger hverandre.
- Vi trenger å føle at vi har verdi,
- Vi trenger å bidra med verdi
- Vi må finne det som er bra og som ligger rett foran oss
- Rettferdige levevilkår – å ha det bra og fungere godt.
Ensomhet trenger et språk
https://forskning.no/barnlos-podcast-psykologi/hva-er-det-som-gir-oss-glede-i-hverdagen/2041572 Hverdagsgleden bunner i å være nysgjerrig – på seg selv og andre. Legg bort mobilen, slå av TV, og bry deg om deg selv og andre.
I et samfunn med så mye materiell overflod og i verdenstoppen på teknologiske løsninger, sklir vi fra hverandre og verdifulle relasjoner forsvinner. Hverdagslivet med økt skjermtid og mobilbruk kobler oss fra hverandre. Ensomhet er en del av livet. Det er også livssmerte. Tiden er inne for å bryte med forestillingen om at alt er såre vel. Ensomme mennesker må ha folk tilgjengelige som kan lytte, anerkjenne, stille spørsmål, undres og vise interesse. Vi trenger derfor et finmasket språk for å møte egne og andres livssmerte. Et språk for vanskelige følelser og for alt som har hopet seg opp. Vi trenger begreper for tilstanden av å være forlatt.
Ensomhet trenger mennesker som uten nøling fester blikket til ansiktet ditt, er åpne og nysgjerrige nok til å tåle lasten og uten mobilen i hånden. Vi trenger en fornyet nysgjerrighet på det å være menneske og en tilgjengelighetskultur mellom mennesker. Første skritt på veien er å være oppmerksom, nysgjerrig og ha skjerpet empati for andre. Vi må evne å løfte blikket fra egen navle, se folk i øynene, bry oss og være en god venn – også i mørket. Tenk gjennom om det er noen mennesker jeg har rundt meg som kan lytte, anerkjenne og være til stede – for meg. En jeg kan stole på, som er nysgjerrig på meg og ser meg som betydningsfull. Om en venn spør: – og ellers, svar utfyllende, si det som det er og be om tid. Neste gang du møter en som ser betutta ut, legg bort telefonen og ta en prat – bry deg – på godt og vondt. Si nei til telefonen og ja til en venn.
Les mer her:
