Bratte glæder – Store Kjostind

Lyngen er blitt et kjent begrep i fjellsport. Kjent for bratte fjellsider, utfordrende utforkjøringer, pudder, off-piste. ”Alle” skal til Lyngen om vinteren eller på vårskitur. Men utfordringene er der også om sommeren!

Det er 20 juli. Sola varmer etter mange dager og uker med kaldt vær. Tåka har dekket til toppene og mulighetene for å se landskapet fra toppene har vært få. Vi var på Rørnestinden for noen dager siden. I dag skal vi på Store Kjostinden. Vi starter fra Kjosen, som ligger vest for Lyngseidet. Her har jeg vokst opp mellom noen avde vakreste fjellenei Lyngen. Etter mange år i Oslo slutter jeg aldri å la meg begeistre og forføre av spisse svarte fjellvegger og gigantiske brefall som soler seg i dypblåe fjorder.

Halvøya er to mil på tvers og nesten to kilometer i høyden, altså et vannrett og loddrett landskap. Hvis Tromsø er Nordens Paris, er Lyngen og Jiehkkevarri Nordens Mont Blanc! På slutten av 1800tallet – fjellsportens gullalder – ble Lyngen et interessant område – ikke bare for norske fjellsportinteresserte, men også og ikke minst for engelske adelsmenn og kvinner. Veien var lang – 8 dager med båt fra England. Men de kom og de gjennomførte sine ekspedisjoner og første tindebestigninger. I 1898 nådde den svært efarne klatreren Mrs Aubrey Le Blond toppen, og hun skal ha sagt: ”Such a view as I saw from the Kjostind my eyes had never rested on before: it alone was worth a longer journey than I had from England”.

Sommeren er mer spektakulær enn vinteren. Når snøen er borte, er taggene tydeligere, mermajestetiske, estetiske, sexy og kraftfulle, men også lunefulle. Vi er full av respekt. Store Kjostind er 1488 m høy. Det er bratt og høydemeterne utfordrer. Det er ingen enkel vei til toppen. Det er ingen sti, merking eller varding og derfor ingen selvsagte veivalg. Underlaget er krevende. Veien opp til store Kjostind er grusete i starten. Opp Storurda er det steinete underlag. Over kanten på urda, går veien over på en bre som vi følger et godt stykke opp til kanten før vi begynner å gå mot toppen. Her fant vi en telemarkski fra i vinter! På den stod det ”The edge of the world”! Den var nok blitt liggende etter et ras i oktober i fjor hvor flere ungdommer ble tatt, og minner oss om hvor farlig dette området kan være. Derfor anbefales lokale guider.

Ruta gir seg selv, men avhengig av snøforholdene er det her som alle andre steder fornuftig å lytte til lokale fjellfolk for råd om veivalg. Etter breen er det ikke lenger grus og stein, men store steiner som gjør det svært ulent! På grunn av underlaget er sko med solid såle en fordel. Dessuten er det behov for isøks, fordi det er så bratt, men den er også god i steinura på den siste delen av turen inn til toppen.

Utsikten er overveldende! Vi skjønner beskrivelsen til Mrs Aubrey Le Blond. Her rager topp på topp. Ja, vi ser de fleste av toppene i fjellmassivet – Urdtinden, Urdkjerringa og Istinden. På motsatt side av fjorden ser vi Jiehkkevarremassivet, Fornesfjellet, Rørnesfjellet og Goalsevarre, men også utover Lyngenhalvøya mot Jægervasstindene, Stor Galten og Peppertind.

Lyngen er flott – også om sommeren! Så mye eventyrfjell, skarpe profiler og spektakulær utsikt – vill vakker og voldsom! Her er det bratt, ulent og nærmest uframkommelig. Men å komme til topps gir den samme følelsen hver gang – av å mestre og å oppleve. Sjelen er beriket og vi har opparbeidet et nytt fettlag på nervene!

Vi anbefaler sommerturer i Lyngen.

Guider: www.lyngenalp.no

Mat og overnatting: www.lyngsalpeprodukter.no

Hvordan komme dit: Fly til Tromsø og leiebil derfra

God tur!