Bokanmeldelse

I Omstart får vi først innblikk i et liv preget av høyt tempo og prestasjoner, men etter hvert trer endringene frem. Inngrodde reaksjonsmønstre må vike plassen for valg og gjøremål som springer ut av en mer omfattende personlighet.

Som terapeut etterlater endringer i andres liv meg med undring og ærefrykt – det er min belønning. Takk til Marit som så sjenerøst deler sin historie på en så levende måte med andre! Jeg håper boken kommer til å inspirere mange lesere i deres egne prosesser. Fjell kan få føtter.

• Astri Hognestad

NÅR FJELL FÅR FØTTER

I Omstart får vi først innblikk i et liv preget av høyt tempo og prestasjoner, men etter hvert trer endringene frem. Inngrodde reaksjonsmønstre må vike plassen for valg og gjøremål som springer ut av en mer omfattende personlighet.

Marit lever et hektisk liv. I boken følger vi henne i ulike arbeidsforhold der hun gjør en arbeidsinnsats som høster beundring. Menneskene rundt henne forventer mye av organisasjonstalentet og humøret hennes. Marit er en energibunt og påtar seg lett ansvar med å organisere turer for vennegjengen, med alt som hører til. Hun har alltid stått på for andre. Hun lokkes av å være med der noe skjer, av tilhørighet, aksept og anerkjennelse. Derfor strekker hun seg langt for å oppfylle andres forventninger. Vi følger henne også gjennom fortvilelsen over vanskelige relasjoner og sykdom, og vi får innblikk i hvordan hun slites mellom motstridende følelser. Hennes selvkritikk, i «Oberstens» skikkelse, gjør henne sårbar. Det samme gjør venninnen Ida, som alltid hevder at man må stå på og tenke positivt. Hun skal alltid ha med Marit der noe morsomt skjer, koste hva det koste vil.

Marit blir syk og vet at hun må endre måten hun lever livet sitt på. Hun føler etter hvert behov for mer ro i hverdagen, hun vil kunne si nei til fester, sette ned tempoet og legge fra seg ansvar hun ikke behøver å ha. Fremfor alt ønsker hun å ta i bruk hittil ubrukte sider ved seg selv. Men da støter hun også på grensene i seg selv. For fjell kan ikke så lett flyttes. De har ikke føtter. Løsningen blir å begynne i terapi.

I tilbakeblikk på både vare og smertefulle situasjoner fra Marits oppvekst, får vi ta del i hva som har preget og formet livet hennes. Og vi får et innblikk i hennes egen opplevelse av hvem hun er blitt og hva hun kan få til – og ikke minst, hva hun ikke kan få til, stengs- lene. De erfaringene hun har gjort i livet, har rammet selvfølelsen hennes og dermed opplevelsen av egenverdi. Om man føler at man ikke er verdifull, har man heller ingen tiltro til at man kan få til det man egentlig ønsker seg. Derfor har Marit utviklet noen strategier i forhold til andre mennesker for å høyne selvfølelsen – for en stund. Hun presterer mye, står på overfor andre og tar på seg ansvar langt utover det som er nødvendig. Det utløser stress og tærer på kreftene. Gjennom tilbakeblikkene Marit lar leseren få del i, får vi gode eksempler på hvordan strategier eller nye reaksjonsmønstre blir til.

Oppdagelse og erkjennelse er første skritt i en prosess mot å komme nærmere den Marit egentlig er, den hun er «bak» mønstrene, den ekstreme ansvarsfølelsen og prestasjonsjaget. De fleste av oss er preget av slike mønstre på en eller annen måte. Vi tilpasser oss andres forventninger og presterer langt mer enn det vi behøver, vi tar ansvar der det ikke er nødvendig, eller gjør oss små og usynlige. «Bak» eller «under» alt dette ligger savnet, lengselen, sårheten, sorgen og skammen. Dette er vonde følelser som må bli sett av en annen person for at de skal kunne lindres og for- vandles. Det at noen lytter seg inn til det såre i oss, skaper en åpning. Og når følelsene blir tatt på alvor, blir lyttet til og anerkjent, skjer en endring. Sår begynner å heles. Man opplever anerkjennelse ut ifra et annet grunnlag enn prestasjoner, noe som gjør at selv- følelsen styrkes. Etter hvert skapes en evne til selv å forstå egne følelser og anerkjenne dem.

Allerede i barndommen tar Marit mye ansvar. Dødsfall og sykdom i familien, samt en mor som er sliten og tynget av sorg fordi et av barna hennes omkom i en bilulykke, fører til at Marit yter sitt ytterste for å hjelpe og lindre. Hun gjør gårdsarbeid som er alt- for tungt og krevende for et barn, men hun er sterk og gir seg ikke. Marit håper at hun kan gjøre mor glad og at far skal se henne. Kanskje hvis hun gjør enda mer …? Hun får stadig høre at hun er en «makalaus unge», men ingen av de voksne ser lengselen hennes etter at noen skal spørre hvordan hun har det. Hun blir sett for det hun presterer, men savnet hennes blir ikke anerkjent. Sånn var det gjerne på den tiden. Man visste ikke så mye om hvor viktig det er å møte et barns følelser og anerkjenne dem. Men det å forsøke å imøtekomme andres forventninger blir en stor del av Marits identitet. Det hjelper på den lave selvfølelsen. Men hennes egne behov og savn stenges inne.

Men fjellet har ennå ikke fått føtter.

Utover i boka følger vi Marit gjennom ungdomstid og tidlig voksen alder – en tid fylt med mange utfordringer, med håp, jobber, forelskelser og skuffelser. Nederlag og seire er en del av utviklingen, og Marit utelukker heller ikke situasjoner der skammen har vært fremtredende.

I Omstart skjer det mye som utfordrer Marits gamle mestringsstrategier; mønstrene eller «sporene» man lett sklir tilbake i. De har gjerne blitt til «motorveier» i hjernen vår, og Marit gir oss gode eksempler på dette. Vi går alle i fella gang på gang når vi forsøker å endre noe. Nervebanene våre er solid bygget akkurat i de situasjonene hvor de gamle overlevelsesstrategiene har vært nødvendige i en periode, men er uhensiktsmessige mønstre i voksen alder. For å få til endring, må man omdirigere trafikken i hjernen. For den som har sittet fast i gamle mønstre, må nervebanene styrkes i mer hensiktsmessige «spor». Dette skjer ved at vi reflekterer over nettopp de situasjonene der vi gjør akkurat det vi hadde bestemt oss for ikke å gjøre. Det blir derfor viktig for Marit å spørre seg: Hva skjedde da jeg ikke klarte å si nei til en fest jeg ikke hadde lyst til å gå på? Eller da jeg tok på meg en oppgave som ble altfor mye? Hvorfor kjørte jeg med en gang inn på «motorveien» i stedet for å gå opp min egen sti? Var det skyldfølelsen som ble for sterk, slik at den ikke var til å holde ut? Eller ble skammen over å ville noe annet enn Ida så overveldende at jeg følte jeg kom til å drukne i den? Nettopp disse følelsene er det viktig å legge merke til og anerkjenne. En annen person, venn eller terapeut, kan lytte og gi forståelse. Innlevelse fra en annen er som salve på såret.

Under lesingen får vi etter hvert også høre om situasjoner med endring; både når det gjelder følelsesmessige reaksjoner, og ved å få til ting hun tidligere ikke trodde var mulig. Selv med flere diagnoser i bagasjen, er Marit med på flere krevende ekspedisjoner til noen av verdens høyeste fjell – ikke først og fremst for å prestere, men fordi hun gleder seg over naturen, og det å være i bevegelse. En drøm går i oppfyllelse, men hun må fortsatt leve med sykdommene og ta hensyn til begrensningene de medfører. I løpet av boken blir vi vitne til at enda en drøm blir virkelighet – Marit blir forfatter, skribent og samfunnsdebattant. Men det skjer også andre, viktige endringer: Hun blir tydeligere overfor andre mennesker og får lettere for å sette grenser. Hun lærer å ivareta seg selv i mye større grad. Hun forsoner seg med fortiden sin og blir et friere menneske.

Hvordan skjer endring? Hvordan endres lav selvfølelse til pågangsmot og energi? Hvordan får fjell føtter?

Vi følger med Marit der hun forsøker å øve seg, og stiller spørsmål ved det som skjer: Hva hender i meg nå? Hvilke følelser er for sterke til å slippe frem? Kan jeg likevel forsøke å holde dem ut? Kan jeg for én gangs skyld gjøre det jeg aller helst vil og har behov for?

Når vi blir klar over hva vi selv ønsker, og mestrer situasjoner som er utfordrende, bryter vi ned de gamle mønstrene. Da endres selvfølelsen vår, vi vokser, kjenner på hva vi vil og tør kanskje forsøke det som tidligere virket umulig. Kanskje åpner det også opp for en mer kreativ side i oss. Vi kan se på fortiden ut ifra et videre perspektiv. Fjellet har fått føtter.

Enhver historie er unik.

Som terapeut etterlater endringer i andres liv meg med undring og ærefrykt – det er min belønning. Takk til Marit som så sjenerøst deler sin historie på en så levende måte med andre! Jeg håper boken kommer til å inspirere mange lesere i deres egne prosesser. Fjell kan få føtter.

Skrevet av Astri Hognestad

BESTILL BOKA