Avreise til Antarktis

For 10 år siden reise jeg sammen med Trond Eilertsen, Tommy Rambøl og Christian Eide til Antarktis. Jeg skulle gjøre noe jeg hadde drømt eller fantasert fra tid til annen. Å tenke at en dag kan jeg ta på den runde kula på Sydpolen, var noe jeg aldri våge å snakke om. Det var rett og slett for stort!

I 1994 laget ble det internasjonale overskrifter da Liv Arnesen som den første kvinne i verden gikk alene, uten støtte eller forsyninger, til Sydpolen. Jeg var 40 år den gangen, gikk rundt på høye heler, hadde rød neglelakk og gikk i kjole på jobben. Det var et Atlanterhav mellom det hun gjorde og det jeg drev med. Jeg var stum av beundring. Hvordan turte hun å gjøre det – alene?

Beslutningen om å dra til Antarktis

Det var ganske nøyaktig slik: Den 26. mars 2010 tikket det inn en epost: ”Kjære Marit. Vi tenkte vi skulle forstyrre deg litt og gi deg god grunn til å forsyne deg ekstra av marsipanen. Den 25. nov. sitter du på flyet til Punta Arenas. Litt pakking – så to dager senere er du på vei til Antarktis – 99 år etter Amundsen. Hilsen Lars Ebbesen og Børge Ausland”

Verdensrekord til Sydpolen

Ikke nok med det. Christian Eide, som har verdensrekord på strekningen full distanse (les. Guinness rekordbok) til Sydpolen, skulle være guide. Noen dager senere spurte han om jeg ville være med på Mt Vinson – høyeste fjell i Antarktis først (les en av the Seven Summits). Når Christian spør er det lett å si ja. For jeg hadde vært i Alaska på Denali (høyeste fjell i Nord Amerika) sammen med Trond og Christian to år tidligere. Et eventyr med gode minner og et fantastisk fellesskap! Man sier ikke nei til en tur sammen med verdens hyggeligste og beste turfølge. Så var det penger da – for det koster. Jeg løp i banken og fikk lån på hele beløpet: Kr. 540.000!! Det var verdt hver krone.

“Til Sydpolen. Ingen bragd”

Sitat: “Månen plugger seg inn på nattehimmelen, og noen timer senere nærmer vi oss Santi- ago. Et blikk til høyre og jeg ser en av campene på veien opp til Aconcagua der jeg var for åtte år siden. Jeg strekker meg over mannen i flysetet ved siden av meg og ser teltene i leiren. Det er lett å framkalle i minnet lukten av jord og fargene i fjellveggene som aldri sluttet å imponere.

Det som ligger foran meg nå, er hakket mer utfordrende, men er ingen stor bragd, egentlig. Bragdene tilhører dem som har vært i Antarktis før meg. De dekorerer veggene på hotellet vi kommer til, og hotellverten kjenner dem alle og forteller stolt om Erling Kagge, Liv Arnesen, Lars Ebbesen, Sjur Mørdre, Ralph Høibakk, Cato Zahl Pedersen, Børge Ousland, Christian Eide, Cecilie Skog, Rolf Bae og mange flere som har vært på nitti grader sør før meg. De har åpnet kontinentet og gjort det mulig for mange andre drømmere å tenke tanken og ikke minst, si den høyt. Større og mindre bragder utføres fortsatt i Antarktis; fortere, lengre, på kryss og på tvers, alene, med og uten armer”.

Liv Arnesen – første kvinne

Fra Punta Arenas sør i Chile, tar flyet oss inn til Antarktis til basen Union Glacier. Jeg hadde ingen forestilling om hva som ventet oss. Jeg var forberedt på alt. – og at jeg kom til å fryse. Her en tekst fra boka “til Sydpolen. Ingen bragd” som jeg gav ut i 2011.

“Jeg har prøvd å danne meg et bilde av hvordan livet i Union Glacier arter seg, men det var få spor å finne på nettet. Bak øyelokkene hjemme på sofaen har jeg sett for meg ett stort telt med plass til kanskje ti–tjue stykker om gangen.

Damp fra gryter, frostrøyk fra munnen, brautende karer som jafser i seg maten med dunjakkene på. Samtaler som ikke handler om hverdagslige ting, men is og topper. Vinden som dundrer på teltduken, dårlig sikt og forferdelig kulde. Tau som er lagt ut for å sikre at folk finner tilbake til teltåpningen.

Hva spiser man i Antarktis

Idet bilen svinger inn på Union Glacier denne novemberdagen, går det et gisp gjennom kroppen. Store messetelt, guidetelt, telt til lager, administrasjon, tjue småtelt som «hotellrom», og nye toaletter. Et par fly står linet opp klare til å frakte oss innover isen. Trettifem sesongarbeidere, hotellsjef og restaurantsjef viser sin glede over å motta sesongens første gjester. Etter servering av middag, ferskt brød, grønnsaker, mineralvann og frukt, spør de om det virkelig ikke er noe mer vi trenger.

Velkomsten er varmere enn omgivelsene. Jeg er i eventyrlandet i Antarktis – verdens mest gjestfrie kontinent?”

Les mer her: https://heltsykt.no/produkt/til-sydpolen-ingen-bragd/

Her er bilder fra avreisen – ny rapport fra Mt Vinson og Sydpolen kommer!