KOMMENTARER / 0

Skjermbilde 2018-01-10 kl. 18.23.36

Dagens helsetjeneste løser bare 50 prosent av helseproblemene. Resten av helsen – den psykiske delen − må du som oftest løse selv. Et helhetlig helsetilbud krever holdningsendringer hos både helsepersonell og pasienter. Det må bli en selvfølge for en lege å stille spørsmål om hvordan det står til med den psykiske helsen, for det er ingen selvfølge at en pasient på eget initiativ tar opp emosjonelle spørsmål.

Jeg har vært alvorlig syk, er ufør og en del av statistikken over livsstilssykdommer. Jeg er også en av dem som ikke har noe å utsette på behandlingen som kroppen min har fått i primær- og spesialisthelsetjenesten. Symptomer og kjennetegn analyseres og diagnostiseres. Resepter utskrives, blodprøver og røntgen tas. Kroppen legges under lupen og utredes, og behandling iverksettes. Så langt, alt vel. I primærhelsetjenesten og i sykehus utføres dette arbeidet profesjonelt og sikkert.

Men det er bare den ene delen av borrelåsen. Å bli syk er langt mer enn en fysisk skade som kan repareres. For dem som blir alvorlig rammet, er livet endret og truet. Framtid og forutsigbarhet er borte, og identiteten er satt på spill. For når kroppen blir skadet, blir identiteten skadet. Vi reagerer forskjellig når helsen svikter, og mine betraktninger bygger på foredrag og møter med medpasienter over flere år, i tillegg til respons jeg har fått på blogg og kronikker. Tilbakemeldingene jeg får er entydige, nemlig at den psykiske delen av helsen – den som skal lime livet sammen − ikke får tilstrekkelig oppmerksomhet i Helse-Norge.

Livet var og er et risikofylt prosjekt. I et samfunn med gode velferdsordninger og økende kjøpekraft bruker rundt 400 000 nordmenn antidepressiva, og over en halv million bruker sovemedisin. Mange trenger hjelp til å mestre livene sine. Jeg har brukt mye tid på å undres over hvorfor jeg ble en del av den dystre statistikken. I etterkant kan jeg se at det var ikke de fysiske diagnosene som plaget meg mest, men reaksjonene som fulgte i kjølvannet av dem. Jeg ble konfrontert med grunnleggende eksistensielle problemstillinger som skam, utrygghet, usikkerhet og maktesløshet. Livet ble ikke som planlagt. Det var uforutsigbart, og jeg var livredd. Enhver som opplever store endringer i livet, som for eksempel å miste noen som står en nær, miste jobben eller bli skilt, vil oppleve livssituasjonen som truende og ute av kontroll. Den emosjonelle delen av helsen er under press. Hva med økonomien, jobben, kjæresten og ungene? Lignende spørsmål oppstår for den som rammes av alvorlig sykdom. Livet filleristes. Det er en skillevegg som skal forseres. Dette arbeidet tar tid.

Det er lett å ty til piller når vi sliter. I kronikken «Prat foran piller» i NRK Ytring den 23. mars 2017 hevder presidenten i Norsk psykologforening at legen altfor ofte tyr til piller når pasienten trenger psykisk helsehjelp, men at det folk trenger er samtaler. Min erfaring fra utallige foredrag for pasientgrupper er at usikkerhet og utrygghet, skam og tvil er det som sliter mest. God helse er å være trygg. Når toppidrettsutøvere snakker om mental trening, oppfattes det som en selvfølgelig del av en helhetlig tilnærming til det å prestere på høyt nivå. De skal mestre tap og seire, følelser og spenninger. Men livet selv skal også mestres. Derfor må legene også ta sin del av ansvaret ved å oppfordre til å jobbe med emosjonell mestring. Dessverre er det fortsatt mange – både blant helsepersonell og pasienter − som ser på det å gå i terapi som selvsentrering og gnikking på uvesentlige ting. Andre merkelapper som lett tas i bruk, er at det er unødvendig, nedverdigende og et svakhetstegn. Slike holdninger må legene bidra til å bekjempe. Men situasjonen i dag er at leger selv ofte bidrar til slike holdninger fordi de ikke tar den emosjonelle helsen like alvorlig som den fysiske.

En god stund har vi hørt at psykisk helse er like viktig som fysisk helse.  Det har imidlertid vist seg å være langt fra ord til handling, og i mange kommuner er det opp til ett års ventetid for å komme til psykolog. Flere steder finnes det knapt et psykologtilbud. En holdningsendring og handling for å styrke tilbudet vil hjelpe den enkelte, men vil også redusere sykefravær og i siste instans minke trykket på folketrygden. Legenes kompetanse er viktig for å diagnostisere og reparere. Det er også en oppgave å være nysgjerrig, lytte til hvordan folk har det, kartlegge behov og tilstand for nettopp også å bevisstgjøre, ufarliggjøre og normalisere det normale – et helt liv og en hel kropp. En friskmelding som bare omfatter den fysiske delen av helsen, er en friskmelding av bare halve mennesket.

Marit Figenschou, skribent, foredragsholder og helseblogger: www.heltsykt.no

 

 

Marit Figenschou

Marit engasjerer og inspirerer med sine foredrag. Hun viser hvordan finne sin indre styrke, og hun oppmuntrer til å ta regi i eget liv. Hennes kombinasjon av faglig forankring, ferske eksempler og selvopplevde historier skaper entusiasme og hun bygger raskt kunnskap og troverdighet hos tilhørerne. 

KONTAKT MARIT

UTDRAG FRA BOKEN

Klar og skarp luft slår imot meg idet jeg drar ned glidelåsen på teltet. Noen flere campinggjester har kommet til i løpet av natten, og grøtete morgenstemmer høres innenfor teltdukene. 

Måsene er stille, og ennå vil det ta et par timer før sola tar tak. En bil blir spyttet ut av tunnelen bare noen hundre meter unna. Himmelen er glassklar, men skal jeg være ærlig, hadde det ikke gjort noe om det var tåke...

Les mer