KOMMENTARER / 0
Foto: NTB scanpix

Foto: NTB scanpix

Hva hadde du gjort om noen kalte deg lat når du kjempet ditt livs kamp? Det spørsmålet stiller Silje Røvik i Aftenpostens Si ;D-innlegg.

Hun sier videre: Og jeg må innrømme at jeg blir sint når enkelte uvitende mennesker våger å tråkke på dem (red. Uføre). Nå håper jeg du vet bedre. Løft dem opp, gi dem den respekten de fortjener. De kjemper en kamp det er vanskelig å forstå for oss utenfor. Du ser den ene dagen hvor solen skinner. Vær så snill å dele gleden med dem den istedenfor å sette spørsmålstegn.

I en kronikk i Dagsavisen 2016, stilte jeg spørsmålet om syke folk kan lykkes? I rollen som sykemeldt eller ufør forventes det ikke at du kan lykkes. Du skal helst bekrefte forestillingen om at syke mennesker ligger under dyna og har smerter. Om du tar deg en sykkeltur og blir farget av mild sommersol, rykker du farlig nær rollen som unnasluntrer, latsabb og snylter.

Det er mange år siden jeg selv ble en del av statistikken over muskel- og skjelettsykdommer. Det har tatt tid å venne seg til at livet ikke ble slik jeg hadde tenkt, med endringer i arbeidsoppgaver på jobben og i livet generelt. Men jeg har fått god behandling hos fastlege og på sykehuset, gode medisiner og en lege som har oppmuntret meg til å fortsette å leve som før og gjøre ting jeg er glad i og som gjør meg godt. Nye medisiner sikrer at leddene ikke deformeres, så synlige skader på ledd er ikke lett å oppdage. Få kan se på meg at jeg har revmatisme. Det kan føre til at ikke alle helt kan tro på at jeg er syk. Å leve med skepsis og tvil er noen ganger en utfordring.

Før diagnosene ble en del av livet mitt, levde jeg et aktivt friluftsliv med mye trening. Det var avgjørende for meg å kunne fortsette med det også etter at jeg ble syk. Etter hvert som de verste smertene tok tak, kom også panikken: Hva om jeg ikke lenger kan gjøre det som betyr mest for meg – å være i bevegelse? Det var et skrekkscenario som kunne ta fra meg nattesøvnen. Om mine lange skiturer i kalde strøk og høye fjell er helsefremmende for en leddgiktspasient, er usikkert. Men det jeg vet, er at det har vært viktig for å gi meg livskvalitet.

Gjennom samtaler og foredrag har jeg møtt mange pasienter som sliter med rollen som syk. Mange uføre i dag ser ikke syke ut. Men det som ikke synes er at vi daglig stapper i oss mengder av medisiner, vi tar blodprøver, røntgen, får behandlinger, trener og er under kontinuerlig oppfølging fra primær- og spesialisthelsetjenesten. Vi tar ansvar for den helsen vi har igjen. På tross av en iherdig innsats, lever mange med konstant dårlig samvittighet, mistenksomhet og mistro: ”Kan du være sjuk, du som ser så frisk ut?”

Noen av oss greier å karre oss over kanten og finner en ny mening i livet og med livet. Men med det utfordrer vi også fastlåste holdninger om at den som trener og er sommerbrun, ikke ser sjuk ut og derfor ikke fortjener uføretrygd. Du blir en snylter, latsabb og unnasluntrer. Medisiner og behandlingsmetoder har endret seg siden folketrygden ble innført. Det bør også holdningene gjøre.

Jeg har aldri møtt Gunhild Stordalen personlig. Men jeg beundrer hennes brennende engasjement for en sak hun tror på og slåss for. Hun har også bevist at det er mulig å kjempe seg tilbake fra en svært alvorlig helsetilstand. Det som forundrer meg, er de nedsettende holdningene enkelte viser. Det er ”lett for henne” kan vi lese på sosiale medier. Kombinasjonen vakker, smart, ressurssterk og intelligent – blir visst litt for mye å svelge. Kommentarene etter EAT-konferansen var nedslående, de viser smålighet og misunnelse. Jeg bannet høyt – på nordnorsk – at dersom hun ikke hadde vært så pen, ressurssterk, klok og intelligent, hadde hun blitt sett på som en helt. Etter at jeg var i Antarktis og på Sydpolen, sa mange til meg: ”lett for deg, du har jo både tid og penger, selv om du ikke jobber”.

Et brennende engasjement for saker er viktig også for oss som er syke. Kan man klare å mobilisere krefter for en uke eller tre, kan det redde livskvaliteten for år framover. Syke mennesker har også behov for mening og livskvalitet. Legene og NAV har en krevende jobb med å vurdere om folk skal bli uføre. Vi må stole på de konklusjonene de kommer fram til. Syke folk kan også lykkes: Du vil kunne se noen av dem på scenen eller møte dem i skogen. Men du ser dem ikke når det er en utfordring å få på seg klærne eller skjære en brødskive. Om du skulle bli truffet av smålige tanker – da har du en jobb å gjøre.

Hele kronikken til Silje Røvik kan du lese her >>

 

 

 

 

 

 

 

 

Marit Figenschou

Marit engasjerer og inspirerer med sine foredrag. Hun viser hvordan finne sin indre styrke, og hun oppmuntrer til å ta regi i eget liv. Hennes kombinasjon av faglig forankring, ferske eksempler og selvopplevde historier skaper entusiasme og hun bygger raskt kunnskap og troverdighet hos tilhørerne. 

KONTAKT MARIT

UTDRAG FRA BOKEN

Klar og skarp luft slår imot meg idet jeg drar ned glidelåsen på teltet. Noen flere campinggjester har kommet til i løpet av natten, og grøtete morgenstemmer høres innenfor teltdukene. 

Måsene er stille, og ennå vil det ta et par timer før sola tar tak. En bil blir spyttet ut av tunnelen bare noen hundre meter unna. Himmelen er glassklar, men skal jeg være ærlig, hadde det ikke gjort noe om det var tåke...

Les mer