• Blogg, Publikasjoner

    Skjermbilde 2017-08-15 kl. 15.51.52

    FOTO: BERIT KEILEN / NTB SCANPIX

    Helsekøene er et stort tema i norsk offentlighet, og politikerne slåss om sannheten. I spesialisthelsetjenesten jobbes det på spreng, og travle helsearbeidere løper fortere enn noen gang. Helseforebygging – som skal forhindre at folk blir pasienter i det hele tatt – får ikke mye oppmerksomhet.

    Det er ikke rart at sykehusene dominerer debatten. I den behandlende delen av helsetjenesten kjemper de ansatte daglig for å redde liv og forlenge liv. Antallet på venteliste skal ned, og det ryddes kontinuerlig plass slik at flere kan få behandling. Helsestatsråden skal sikre at folk får hjelp når det trengs. Behandling er viktig.

    Hvorfor så syke?

    I verdens lykkeligste land kan det virke som vi er sykere enn noen gang. Inaktivitet, røyking, usunt kosthold og stress er alle årsaker til at noen av oss havner i sykehuskø, blir sykemeldt og uføre. Folkehelseinstituttet kan dokumentere at stadig flere passerer grensen for overvekt og fedme. I verdens lykkeligste land kan det virke som vi er sjukere enn noen gang.

    Om lag 250 000–300 000 personer anslås å ha utviklet KOLS. Men også andelen med psykiske plager er sterkt økende. I dette lykkens land viser tall fra Nav at ved utgangen av 2014 hadde 34,8 prosent av de uføre fått uføretrygd som følge av en psykisk lidelse Rundt regnet 70 000 barn i alderen tre til atten år − tilsvarende innbyggertallet i Kristiansand − trenger behandling for psykiske vansker. Det skriver formann i Norsk psykologforening Tor Levin Hofgaard i VG 27. februar i år. Og Norges største helseproblem er, ifølge forskningsleder ved Klinikk for kirurgi og nevrofag John-Anker Zwart, muskel- og skjelettplager. Disse lidelsene koster oss 73 milliarder kroner årlig.

    Utviklingen kan ikke fortsette. Utfordringen nå er å redusere antallet som trenger behandling.

    Bedre å forebygge enn å behandle

    Myndighetene forer oss med kunnskap om veien til god helse. Det flommer over av rådgivning for å bedre livsstil og forhindre helseskader. Men parallelt med at vi mottar den gode informasjonen, skjer det lite. Så vel oppmerksomhet som ressurser må rettes inn mot å redusere andelen som blir sjuke. Innsatsen må ligge på forebygging, ikke behandling.

    Så langt er ikke årsakene til at vi blir syke, godt nok kartlagt. Vi trenger mer forskning. For eksempel er det i Stortingsmeldingen om Friluftsliv, knyttet stor velferdsgevinst til om flere blir mer fysisk aktive. At Helsedirektoratet nå legger ned Nasjonalt råd for fysisk aktivitet og Nasjonalt råd for tobakksforebygging, er derfor et dårlig signal. Innsatsen må ligge på forebygging, ikke behandling.

    Det handler om holdninger

    Helse må sees i et bredere perspektiv. Det handler om alle deler av samfunnet – om samferdsel, landbruk, skole og utdanning, integrering, kultur og velferd. Det handler om livsstil, vår bevissthet om kropp og psyke, om framtiden til dagens velferdsordning og hver enkelt sin følelse av å mestre livet.

    Veilednings- og rådgivningskompetansen i kommunene må omgjøre informasjon og kunnskap til praktisk handling. Skoler, helsesøstre, leger, kompetansepersoner innen psykisk helse, lag og foreninger behøver ressurser til å mobilisere og engasjere dem som sliter med egenmobilisering.

    Tiltak og aktiviteter krever iverksetting, koordinering og oppfølging. Forebyggende helse handler om holdningsendringer. Vi må gi folk ansvar, men også muligheten til selv å ta vare på egen helse.

    Vi trenger en folkehelseminister

    Senterpartiets Kjersti Toppe skriver i et innlegg på partiets hjemmeside: “Då finansminister Siv Jensen la fram statsbudsjettet tidligare i haust, nemnte ho ikkje folkehelse eller førebygging med eitt einaste ord. Då statsråd Bent Høie hadde innlegg i helsedebatten i Stortinget måndag 19. desember 2016, var det likeins. Heller ikke han nemnte ordet folkehelse eller førebygging. Ikkje i det heile”. Vi må gi folk ansvar, men også muligheten til selv å ta vare på egen helse.

    Etter et kjapt søk på nettet får Bent Høie 75 000 treff på ordet «sykehus», vel 30 000 treff på “folkehelse” og 560 treff på “helseforebygging”. I Dagsnytt atten 7. august nevnte statsminister Erna Solberg heller ikke helseforebygging med et eneste ord, da hun presenterte regjeringens helsepolitikk for de neste fire årene.

    Derimot hører vi ofte om pasientenes helsetjeneste, pakkeforløp og pasientforløp. Veien inn til sykehusene og til behandlingene skal være smidig og gå lett.

    For å få bukt med utfordringene, er det vel verdt å vurdere Toppes botemiddel: Å opprette en egen minister for folkehelse. Det er snart stortingsvalg, og det er en god anledning til å tenke nytt.

    Den ministeren ville fått nok å gjøre.

    Les hele kronikken her >> 

    Følg NRK Debatt på Facebook og Twitter

  • Blogg, Publikasjoner

    Foto: JAE C. HONG / AP

    TRENING: Fysisk aktivitet har blitt for teknisk. I denne treningstimen i West Hollywood, som heter «Pound: Rockout. Workout.», bruker deltakerne trommestikker. Foto: JAE C. HONG / AP

    Til tross for tilgang på treningssentre, turstier og grøntarealer, sitter vi stille. En årsak er at det er blitt for mye fjas knytta til det å bevege seg.

    Etter massive opplysningskampanjer om helsegevinst og økt antall leveår skulle man tro at folk hoppa i skoa, rev til seg jakka og bokstavelig talt la på sprang for å unngå å bli innhentet av kreft, hjerte- og karsykdommer, diabetes og revmatisme. Men slik er det ikke.

    Jeg er ei dame på sekstitre år som beveger meg regelmessig og har medlemskap på et treningssenter. Gjennom arbeid med foredrag, kronikker og bloggen min har jeg truffet mange som ønsker å være aktive og vil delta, men som vegrer seg, og jeg skjønner dem veldig godt.

    Avstanden mellom de som trener, og de som ikke trener, er blitt for stor, og den øker i takt med utstyrshelvetet og fjaset knytta til det å bevege seg. Å trene er blitt så preget av slit og prestasjoner at det framstår som noe for de spesielt tøffe og vellykkede.

    Fysisk aktivitet for teknisk

    Fysisk aktivitet og trening er blitt veldig teknisk. Bare språket skaper avstand. Det snakkes om oksygenopptak, cardiotrening, isolasjonsøvelser, eksplosiv styrke og konsentrisk muskelarbeid. Pulsklokker, apper og skrittellere er med på å teknifisere det å bevege seg.

    Språket er en stor barriere for dem som ikke kjenner den verdenen. Mange vegrer seg også fordi trening etter hvert handler mye om programmer og strukturer.

    Å bevege seg er blitt instrumentelt. Det er ti minutter sånn og tre repetisjoner slik. Og det er «Få stram mage på ti dager og merk resultatene umiddelbart». De fleste skjønner at slike resultater vil kunne gjelde et fåtall.

    Det blir demotiverende for dem som ikke klarer å henge med, og nye nedturer venter. Fysisk aktivitet handler dessuten i dag om altfor mange par ski, sko, sykler i tillegg til en egen treningsgarderobe. Å bevege seg er blitt big business gjennom klær, mote, programmer og utstyr – et utstyrshysteri de færreste kan henge med på.

    Finn gleden ved å være i bevegelse

    Det finnes utallige argumenter for å trene, og det finnes mye kunnskap om det. Men så langt har ikke jeg lyktes i å finne kunnskap om hvorfor vi ikke trener eller beveger oss.

    Den Norske Turistforening (DNT) er i gang med et stort prosjekt der de merker stier i nærmiljøet rundt i landet for å skape et lavterskeltilbud. De gjør en uvurderlig innsats. Likevel blir spørsmålene de samme: Hvem skal jeg gå sammen med? Passer jeg inn? Er dette bare for dem som allerede er spreke?

    Svaret er: Begynn enkelt. Vi bor i et land med mange grøntområder. Rundt oss er det stier, parker, skoger og marka. Det er sommer, ute florerer det med farger, lukter og lyder.

    Ta en omvei på vei hjem. Gå en ekstra tur til butikken, velg trapper og bruk mulighetene der du er. Ta på deg de skoa du har, alene eller sammen med en venn. Sett deg realistiske mål og ambisjoner og gjør bevegelse til noe du koser deg med.

    Dropp utstyr, apper og fjas

    Det er stor velferdsgevinst i at flere blir fysisk aktive. Ifølge Stortingsmelding 18 om friluftsliv utgjør velferdsgevinsten 239 milliarder dersom alle som er inaktive, blir delvis aktive.

    I dag vet vi for lite om hvorfor ikke folk er fysisk aktive. Men vi kan starte med å finne ut hva som skal til for egen del. Å huske pinkoden til kjærligheten for å bevege seg dreier seg om å prikke inn sin egen form. Finn din kombinasjon av måter å bevege seg på og se bort fra trender, utstyr, apper og mote.

    For meg har det tatt lang tid å finne fram til hva jeg liker best, korte eller lange turer, høyt eller lavt tempo, vinter eller sommer, ute eller inne, i grupper eller alene. For det finnes nemlig utallige varianter av mosjon. Vi er forskjellige, og ikke alle elsker å slite og svette.

    Gleden kommer ikke via fancy teknikk, nyord eller mote. Den kommer innenfra. Så folkens – gi f… i duppeditter og fjas.

    Gjør det dere selv liker, sammen med noen eller alene, og gjør det enkelt. Lytt til naturens eget språk og finn gleden. Den samme gleden vi hadde som barn i lek og aktivitet. Til det trenger vi hverken nye sko, skritteller eller apper.

    Les kronikken: NRK Ytring

    Les også: «Treningssentrene dreper motivasjonen»

    Marit Figenschou er gjest i «Sommer i P2» onsdag 5. juli, hvor du kan høre mer om å finne gleden ved fysisk aktivitet.

    Følg debatten: NRK Ytring på Twitter og NRK Debatt på Facebook.

  • Blogg, Presse, Publikasjoner

    Marit_sommer i P2_calibri_nederst_gjennomsiktig

    Du skal få høre om MITT LIVS TØFFESTE TUR på NRK Radio Sommer i P2!

    😁🏔️🥇🥊🥊🎙️📻

    Programmet kan du høre:
    Onsdag 5.juli kl. 10 og kl. 23 NRK P2
    Torsdag 6.juli kl. 14 NRK P2
    På nett: https://radio.nrk.no/se…/sommer-i-p2/MKRV14001717/05-07-2017
    Podkast: https://www.nrk.no/podkast/

    Jeg forteller om hvor tøft det var å falle ut av arbeidslivet. Men også om hvordan en livslang kjærlighet til natur og fjell hjalp meg tilbake til et meningsfullt liv.

    Håper du vil høre på!

  • Blogg, Publikasjoner
    Foto lånt fra Aftenposten. Shutterstock/NTB Scanpix

    Foto lånt fra Aftenposten. Shutterstock/NTB Scanpix

    Hvorfor er det slik at vi – som har alt – blir så jævlig syke? De sykdommene som koster flest leveår er sykdommer som faller under gruppen livsstilsykdommer. Som er et resultat av måten vi lever livene våre. 

    “Sykdommer som koster flest friske leveår”. 

    Denne kronikken som stod i Aftenposten 23. mai hilses varmt velkommen. Ikke-dødelige sykdommer gir flere tapte friske leveår i Norge enn sykdommene vi dør av. Vi trenger flere innlegg som synliggjør omfanget av problemet.

    I en kronikk i Dagens Medisin skrev jeg nylig at sykehuskøene må reduseres av de som er friske. At vi som har havnet i statistikken og de som er på vei inn i den, er en stor kostnadsbelastning for samfunnet. I kronikken tar jeg opp at innsatsen må rettes mot årsakene til at det er slik.

    Aftenpostens oppslag om dette er særdeles viktig fordi den retter fokus på at vi må ha mer forskning og kunnskap på feltet. Vi må vite hvorfor det er slik for å kunne gi rett medisin. Det er denne gruppen som ofte havner i langtidsfravær og mange av oss blir uføre. Jeg er et eksempel på det.

    Forebygg – ikke reparer

    I kronikken i Aftenposten nevnes det at: ”Sykeligheten i Norge er preget av muskel- og skjelettsykdommer, psykiske lidelser og ruslidelser (avhengighet av alkohol og illegale rusmidler), altså til dels helt andre sykdommer enn de vi dør av. Korsrygg- og nakkesmerter, angst og depresjon er de vanligste. Disse lidelsene er langvarige og de rammer mange, særlig unge, og i perioder av livet hvor man ofte skal fylle roller som omsorgspersoner og arbeidstagere”.

    Med andre ord rammes langt flere enn de syke. Dette rammer barn, ungdom og har stor innvirkning på arbeidsliv. For å få bukt med dette trenger vi en folkehelseminister som er villig til å prioritere forskning innen feltet. En minister som vil redusere sykehuskøen ved å rette innsatsen på helseforebygging. Et kjapt søk på Bent Høie, viser 91 000 treff på sykehus, 39 000 på folkehelse, 490 på helseforebygging og 2900 på muskel- og skjelettskader. Ingen forskning, men indikerer en retning for hva som kommer først – nemlig sykehusene. Vi trenger ressurser til forskning og kunnskap om årsakene!

    Les hele kronikken i Aftenposten her >>

     

  • Blogg, Publikasjoner

    Skjermbilde 2017-03-07 kl. 15.12.41

    Flere av dagens foreldre er dårlige forbilder, leser jeg i Aftenposten i dag. En datter (21) skriver om hva som skjer med henne når moren hennes må ut på løpetur fordi hun har spist et kakestykke. Hun forteller om  å vokse opp i en “plettfri” eller perfekt verden – skapt av foreldre eller oss voksne. Om å forholde seg til voksnes misnøye over kropp og utseende.

    Kan dere slappe av litt? spør hun. Doseringen på Facebook og Instagram om vellykkethet, sliter. Vi fikser på strekkmerker, lepper og ansikt. For en tid tilbake skrev jeg en kronikk om det å bli eldre. Om aldringsprosessen som er i gang, uopphørlig og irreversibel. Daglig leser jeg om triks for å pynte på alderen, og oppskriften er enkel: For guds skyld – dekk den til. Botemidlene er mange for å skjule skammen over manglende attraktivitet og ungdommelighet. Men kroppene våre eldes, vi blir syke, trenger mer hjelp og vi koster penger. Inne i en av disse kroppene bor jeg.

    I en tidligere kronikk skrev jeg om fifty shades of getting grey – om det fine ved å eldes, men hvor hardt vi sloss for å ikke gjøre det. Vi vil leve lengre, men bare som ung. Men hvem er det som forteller at vi har for mye hud, ser eldre ut og at årene synes? Hvem er det som har fortalt at dette ikke er akseptabelt?

    Streben etter polerte overflater er en livsløgn og kan stenge for det vakre i alderdommen. Å slippe tak betyr at når jeg ikke lenger kan det jeg vil, må jeg ville det jeg kan. Det beriker selvtilliten, sjelen og kjærligheten. Å bli eldre er et privilegium og en gave som ikke må skjules. Foran oss ligger muligheten til å høste av alle kornene vi har sådd tidligere i livet. Hva som vokser frem, er «at least fifty shades of getting grey».

    Les hele kronikken her >>

    Finn Skårderud tar opp dette temaet i sin kronikk i Aftenposten 7. mars – om streben etter det glatte og polerte.

     

  • Blogg, Publikasjoner

     

     Skjermbilde 2017-03-15 kl. 09.00.04

    Psykiater Mjaaland sier i et intervjue i Aftenposten at: ”Vi bør prioritere angstlidelser hos unge. Men halvdeprimerte middelaldrende damer kan greie seg med et kurs i depresjonsmestring.” Sett utenfra er uttalelser som dette oppsiktsvekkende. Jeg reagerer at dette kommer fra en psykiater. Altså fagfolka. De som skal ha greie på psykisk helse og som sitter på fagkompetansen og som er førende på behandling og prioriteringer. Ingen er uenig i at unge med angstlidelser skal prioriteres. Men å nedverdige psykiske reaksjoner som følge av annen sykdom eller annet – og i tillegg rute problematikken til middelaldrende damer er drøyt. Dette skjer i alle aldre og det skjer også menn. Her sies det at et av våre største folkehelseproblemer, skal løses med mestringskurs. I dag går mellom 350 000 – 400 000 nordmenn på antidepressiva. Vi snakke om veldig mange som av ulike grunner ikke taker hverdagen. Det som er bekymringsfullt er at disse problemene overseses.

    President i Norsk Psykologforening, Tor Levin Hofgaard, kommenterte innspillene til Mjaaland i går. Han sier ”De fleste av oss vil før eller siden oppleve psykisk slit. Det innebærer ikke at vi er syke eller trenger en diagnose. Det kan likevel være smart å oppsøke hjelp for å unngå at det banale utvikler seg til noe verre. 

    «Ting» går ikke nødvendigvis over av seg selv. Tilbakefallsprosenten ved depresjoner, et av vår største folkehelseproblemer, er betydelig om ikke tilstanden behandles. Tidlig intervensjon kan redusere antall nye tilfeller med mer enn 1/3 blant dem med høy risiko.”

    Les hele kronikken til Hofgaard er: http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/-Psykologenes-venterom-er-IKKE-fulle-av-friske-folk_-Mjaaland–Tor-Levin-Hofgaard-617094b.html

     

     

  • Blogg, Publikasjoner

    P1030247

    I det jeg skal trykke på send knappen, blir jeg urolig. I meldingen ligger et dokument som jeg har jobbet på i dager, uker og år. På bussen, ved frokostbordet og på do har setninger blitt analysert og vurdert. Jeg har flyttet og slettet. Er det bra nok og kan det sies bedre? I det e-posten sendes til forlaget, undrer meg over hvorfor jeg blir usikker og nervøs.

    Jeg har skrevet en bok og publisert et tjuetall kronikker for dagspressen. Nå arbeider jeg med bok nummer to. Gjennom de siste seks årene har jeg også hatt kontakt med folk som er i samme situasjon som meg – et intenst ønske om å lage bøker. Dette er bakteppet for refleksjonene rundt forlagskontakten. Jeg har stilt meg selv spørsmål hvorfor det er så skummelt å ta kontakt med forlagene. En av grunnene er at jeg sender fra meg noe som betyr mye, har så stor plass i hverdagen og som det ligger uante arbeidstimer bak. Jeg sender fra meg tanker, følelser, refleksjoner og noe av teksten er personlig. Jeg sender fra meg en del av meg selv. I andre enden sitter det noen som skal vurdere om dette er godt nok og om det holder vann. Det skal vurdere om jeg er god n ok. Mange erfarer at de når de har sendt et manus fra seg, blir det helt stille. Det blir tyst, ikke takk eller bekreftelse på at det er mottatt og når jeg kan vente svar. Forlagene er så skumle at mange ikke tør å ta kontakt for å høre om manuset er kommet fram. I redsel for å virke masete, venter og pines vi heller litt til.

    Forlagskontakten gjør noe med meg. Etter noen ukers venting mister jeg selvfølelsen og blir redd. Jo lengre tid det går, jo mer usikker. Etter seks uker, kommer det svar. Et svar som er sendt til veldig mange andre enn meg. Jeg trenger ikke å ha skrevet en linje eller lest en avis for å forstå at dette er et standardsvar. Så var det slik jeg tenkte likevel. Jeg er ikke flink og jeg kan ikke skrive. Setningen om at de takker så mye for interessen og ønsker lykke til, gjelder mange flere enn meg. Jeg er bare en av utallige mange andre gode prosjekter å velge blant.

    Nylig hørte jeg et intervju med en rosablogger på tjueto år som skulle utgi en bok. Bokhandelen anså akkurat denne boka som bestselgeren denne høsten. De anslo et opplag på Ca. 50.000 eksemplarer. I intervjuet røpet den nybakte forfatteren at boka handlet om velvære, sminke, trening, kosthold, livsstil og selvtillit. Under intervjuet lurte jeg på om hun hadde ventet i seks uker på svar. Eller er hun en av dem som blir plukket ut av bunken fordi hun har tusenvis følgere på bloggen og at de mest sannsynlig vil kjøpe boka. I det samme intervjuet var ferdig, ble jeg rammet av akutt misunnelse som jeg fortsatt kan kjenne på. Som tjuetoåring fikk hun fullbyrdet en drøm jeg lenge har båret på – å selge i bøtter og spann og komme på radio. I forlagshusene er det salg det dreier seg om. De har ekstremt stramme budsjetter og kampen om bestselgerne er stor. En hardt arbeidende idealist som gnikker på setninger i tide og utide, når ikke alltid opp.

    Jeg har tenkt mye på rosabloggeren. For hva er det hun har som gjør henne mer attraktiv overfor forlagene og hva er det jeg mangler? Svaret er at jeg mangler ikke noe. Jeg er like flink som henne og jeg har mer erfaring. Hun selger seg selv og jeg selger en tekst som jeg har laget og som skal stå støtt. Hun vekker bare misunnelsen og sjalusien i meg. Det er fint å bli vekket. Det skjerpe troen på det jeg gjør. Jeg lager ikke en bok for å bli rik. Jeg lager bok for at jeg tror på teksten og fordi jeg vil utvikle meg selv. Det er dem som tror mest, lenge nok og aldri gir seg som når lengst. Folkens det gjelder å ikke gi seg og å skjerpe tankene.

     

  • Blogg, Publikasjoner

    Det er sikkert mange som planlegger en langhelg på ski. Her er et forslag til en rå skitur i et rått landskap. Dette er turen du bare må gjøre og må oppleve. Bli med! NB Fakta ark ligge på slutten av artikkelen.

     

    P1100663 (1)

    Rabothytta, Hemnes Turistforening

    En mild aprildag i fjor sitter vi på flyet på vei nordover fra Oslo. En Dash 8 lander skånsomt på rullebanen i Mo i Rana. For uendelig lenge siden kom jeg nordfra og tok veien ut fra Mo i Rana til Nesna og et eventyrlig kystlandskap. Nå har styreleder i Den Norske Turistforening, Berit Kjøll, invitert turvenninnene sine med på tur, så denne helgen går ferden mot fjellet, til Okstindan, Okstindbreen og Rabothytta.

    Etter vel en times kjøretur, strammer sytten damer remmene på sekken, spenner på oss skiene og fester solbrillene på nesen. Vi starter i Inderdalen, så bærer det opp lia mot Sjurfinnheimen, gjennom Austidalen og Fagerlidalen. Det er når vi nærmer oss sommerløypa at vi ser hytta. Et par hundre meter lengre opp, ser vi konturene av den.  En diamant uten det karakteristiske taket, og fire hjørner. Men en arkitektonisk perle, tegnet av arkitektene Jarmund/Vigsnæs. Den tidligere teltplassen ligger oppå en høyde – omtrent 1200 meter over havet. Dette var stedet der folk før i tiden campet før de staket ut kursen mot Okstindbreen og toppene rundt. Den gamle teltplassen ble også det opplagte tomtevalget for Rabothytta. Tett på Okstindan og Nord-Norges høyeste topp, Oksskolten, på 1916 meter over havet. Etter fem timer på ski rykker sytten damer inn på en av landets råeste turistforeningshytter og Den Norske Turistforenings hytte nr. 500. (Teksten fortsetter under bildet)

    P1100643

    Slik er frokosten på Rabothytta, Okstindan i bakgrunnen

    P1100669

    Glade turdamer!

    Rabothytta er reist av Hemnes Turistforening, som i 2010 hadde 200 medlemmer. Svein Arne Brygfjeld, som både har leda Hemnes Turistforening i en årrekke og vært prosjektleder for Rabothytta, er både rørt og stolt. Han tar vel imot oss denne marsdagen. Det var i styremøtet for vel seks år siden det hårete målet ble satt: «Vi skal bygge hytta, den kommer til å koste rundt 10 millioner kroner, og når den står ferdig skal vi ha over dobbelt så mange medlemmer, være gjeldfrie og ha over en million på bok». Og Svein Arne Brygfjeld har rett til å være stolt – ikke bare for at den lille foreningen nådde målet, men over lokal støtte, dugnadsinnsats og engasjement fra medlemmer og næringsliv. Jakten på sponsorer og byggefaser i all slags vær, har vært krevende. Han snakker lavt og bruker ingen store ord når han forteller om den lokale bonden som med kjennskap til egen skog valgte ut seinvokst gran til ytterkledning på hytta. Om vinduene med sikkerhetsglass levert av den lokale vindusfabrikken Trenor, om elektrikeren som sikret stikkontakter og belysning. Det er kortreiste leveranser og høy kvalitet, avslutter Brygfjeld. Med varhet, ydmykhet og kjærlighet fortsetter han fortellingen om de mange hendene og de tøffe takene det har vært underveis, og om generøsitet og engasjement fra alle i området. Vi sitter benket rundt middagsbordet og en ellers så snakkesalig gjeng er stille og lyttende. Det tar tid å ta inn over seg det krafttaket som ligger bak. Men også utsikten mot breen, lyset, konturene av fjellene krever konsentrasjon. Store vindusflater rammer inn Okstindan og breen. Lys og natur kommer inn fra alle kanter. Utsikten er storslått og variert. Det kjennes som om vi er inne og ute på en gang. Sytten damer har lagt beslag på store deler av den 200 km store gulvflaten, jakker i alle farger og undertøy henges til tørk. Her skal vi bo i fire døgn.(Teksten fortsetter under bildet)

    P1100625

    Ildsjel og leder av Hemnes Turistforening, Svein Arne Brygfjeld

    P1100628 (1)

    Utsikt fra hemsen

    Første dag bærer det opp på breen som slynger seg mellom toppene. Okstinden på 1807 moh. er lett å forsere på beina med staver. På toppen er det vindstille, sol og skyfri himmel. Vi er på rett sted, til rett tid. Det frister å fortsette turen til Oksskolten, men den skal få ligge til en annen gang. Toppene står tett og er godt egnet for fjellvandrere på randonneski. Vi får øye på to karer på vei opp på Tvillingtindan på 1824 moh. De tar seg tid på toppen før det bærer utfor. Slake svinger på pudderføre tar dem nedover fjellsiden. Så venter Vesttinden på 1711 moh. Mennene er unge og sterke. «Den fineste plassen i verden», er kommentaren vi får når de tar oss igjen nede på flaten.(Teksten fortsetter under bildet)

    P1100795P1040248 (1)P1100741

    ….kan det blir finere?

    Neste dag er landskapet endret. Ute blåser det mellom 15 og 20 sekundmeter og sikten er begrenset. Mens det uler rundt seks hushjørner, bretter vi opp ermene og sytten turdamer tar en real hyttevask. Utsikten gjennom panoramavinduene på hytta gjør at jeg tenker på hvordan det må ha vært under byggingen av den – det var garantert også slike dager da, hvor føret var vanskelig og sikten mindre god. (Teksten fortsetter under bildet)

    P1100903

    Tid for rundvask!

    Noe som bidrar til å øke respekten for Hemnes Turistforening, og alle andre ildsjeler som har bidratt. Rabothytta er et bevis på hva som er mulig, bare du tror sterkt nok og klarer å skape engasjement i lokalsamfunnet.(Teksten fortsetter under bildet)

    P1100717

    P1100669 P1100751

    Vi anbefaler turen og et besøk på Rabothytta.

    God tur!

     

    FAKTABOKS:

    Beliggenhet: Ved Okstindan, Hemnes kommune i Nordland

    Okstindbreen er landets 8. største bre og Oksskolten er Nord-Norges høyeste topp. Det er flott å gå fra hytte til hytte i området.

    Arkitekt: Jarmund/Vigsnæs AS arkitekter MNAL

     

    Eier: Hemnes Turistforening, Nordland. http://www.hemnesturistforening.no, http://rabothytta.no

    Areal: 200 m²

    Åpnet: 16. august 2014

    Sengeplasser: 30

    Beliggenhet: 1200 meter over havet

    Energi: Vedfyring, koking på gass, 230V strøm basert på solcelle, vindgeneratorer og aggregat

    Drikkevann: Vannpost ved hytta

    Nøkkel: DNT

    Adkomst: Fly til Mo i Rana, kjøre til Korgen.

    Sommer: FV 322 innerst i Leirskarddalen, følg anleggsveien opp til Leirbotn. Derfra ca. 5,5 km til hytta. Turen tar ca. 1,5–2 timer.

    Vinter: Kjøre til Innerdalen. Følg skuterløypa opp til Austdalen og Fagerlidalen. Videre opp til hytta. Turen tar ca. 5 timer på ski.

     

     

  • Blogg, Publikasjoner

    Trening

    Med så mye flott natur på alle kanter vil mange av oss nødig betale månedsavgift for å trene inne. Nå i vinterhalvåret har jeg likevel tatt turen til treningssenteret. Tilbudene er mange og varierte. Det er januar, og nå er det bare å gønne på, tenker jeg.

    Alle har en æpp
    Jeg vet jo at styrketrening, yoga og pilates er treningsformer som gjør godt for kranglete ledd. Tilbudene finnes i de fleste treningssentre, og instruktørene er flinke. Likevel undres jeg over at jeg virkelig må motivere meg for å ta turen dit. Nylig tok jeg bokstavelig talt sats for å åpne inngangsdøra og henvende meg i skranken.

    I resepsjonen møter betjeningen en godt voksen dame med sykkelhjelm, som kunne vært bestemoren deres. Bannere og plakater henger fra taket. Bilder av unge, muskuløse, pene og veltrente mennesker.

    Instruktøren setter på musikken fra helvete, og vi er i gang.
    – Tilbudene finner du på nettet, svarer den unge damen på mitt spørsmål.

    Etter noen minutter siger erkjennelsen innover meg: Veien til timeplanen går via nettet. Jeg vender nesen hjemover for å lese på nettet om Shape, Bodypump, Bootylicious, Power Step, Body Jam, Cardio Start og Hot Flex. Men hvordan skal et analogt hode fra forrige årtusen være i stand til å finne ut av alt dette her?

    En vennlig fyr forklarer på telefonen at jeg må booke timer via en æpp jeg ikke har.

    − Men kan jeg melde meg på en trening hos deg?

    − Nei, alle har en æpp. Du laster den ned på telefonen!

    Store fingre laster ned æppen. Jeg har fått enda et passord og brukernavn, men jeg har i hvert fall rykket et skritt nærmere å få booket time.

    Enkle trinn, energisk musikk og en ultraenergisk instruktør. Timen jeg skal teste ut, er en time med enkle trinn, energisk musikk og en ultraenergisk instruktør. Jeg kaster meg på sykkelen for å rekke frem i tide.

    Rundt meg står unge, men også noen voksne kropper. Instruktøren setter på musikken fra helvete, og vi er i gang. Hestehalen kastes fram og tilbake.

    − Ta i, skriker hun inn i mikrofonen. – Å, kom igjen, du klarer litt til, fortsetter hun til en forsamling med gjennomsnittlig god hørsel.

    På bakerste rad kaster jeg armene frem og tilbake. Svetten pipler, instruktøren skrur opp volumet på musikken og skriker enda høyere.

    Etter noen minutter må jeg ut. Treningsgleden forsvant i teknomusikk med altfor høy desibel.

    De som først og fremst trenger å bli fysisk aktive, er de som ikke er det fra før.

    Treningssentre irriterer
    I 2014 var det registrert nærmere 1000 treningssentre i Norge. Av dem var over halvparten enkeltstående sentre. Ifølge rapporten «Treningssenterbransjen 2014 – fra treningsglede og velferdsgevinst», utarbeidet av Virke, har én av tre nordmenn trent eller mosjonert på treningssenter det siste året.

    Treningssentrenes velferdsgevinst er størst for gruppen som går fra litt aktiv til aktiv. I aldersgruppen 30–39 år oppgir de fleste at de ikke hadde trent om det ikke hadde vært for treningssentrene (ifølge rapporten utarbeidet av Virke). Men de som først og fremst trenger å bli fysisk aktive, er de som ikke er det fra før. Hvordan de skal lokkes inn i en kultur preget av high tec, teknomusikk og velskapte kropper, er uvisst.

    Treningssentrene kunne fått mange flere brukere om de hadde tatt hensyn til forskjellene mellom oss og de ulike forutsetningene vi har. Mellom rosa trikoter og skrikende ungdommer er det neimen ikke lett å nå frem for dem som har de aller største behovene.

    Skremmes bort
    Treningssentrene har en stor og viktig oppgave for folkehelsen. De skal bidra til treningsglede og motivere til å finne lysten til å være fysisk aktiv. Det er derfor viktig at de er bevisst begrepsbruken og sørger for tilgjengelighet for alle. Imidlertid treffer ikke pedagogikken og musikken dem av oss som trenger det mest.

    Treningssentrene er for de unge, veltrente, de som trener fra før.
    Det er for stor avstand mellom min kropp og bildene av unge, sterke, velskapte og pene ungdommer. Kropper som er brune året rundt, som slentrer rundt med ørepropper i ørene og en smarttelefon festet på armen, iført siste skrik av treningstøy og sko. Som tar noen armhevinger for å få enda større overarmer, som drikker sportsdrikker og sjekker tekstmeldinger.

    Et nytt år har startet opp. Dårlig samvittighet skal skrikes ut. Det er bare det at mange flere kunne hatt godt av å trene, men gjør det ikke. Treningssentrene er for de unge og veltrente, de som trener fra før. Sentrene kunne hatt langt flere kunder, men terskelen er for høy for mange.

    Kulturen demotiverer dem som trenger det mest.

    Følg debatten: NRK Debatt på Facebook og NRK Ytring på Twitter

    Les hele artikkelen på NRK.no >>

    Marit Figenschou, skribent, og helseblogger: www.heltsykt.no

  • Blogg, Publikasjoner

    Julegaver_scanpix

    Svetten pipler. Julemusikken dundrer over høyttalerne. Kjøpesenteret er stappfullt. Folk strømmer inn og ut av butikkene og jeg er en av dem. Pulsen stiger og det er varmt. Enda flere gaver pakkes inn og jeg haster videre. Det er travle tider, mye skal ordnes og jeg har dårlig tid.

    – Vil du ha hjelp? roper plutselig en skingrende stemme. – Nei, bare ser. Jeg ser etter flere gaver og flere ting. Rasker med meg saker av den unyttige sorten og setter kursen mot kassen. Drar kredittkortet og løper videre. Én gave til er i boks. Fortsatt alt for mange igjen.

    HVORFOR?

    Jeg gjorde dette i mange år. Like ofte sverget jeg at jeg skulle begynne tidligere, jeg skulle bruke mindre penger og alt skulle bli bedre. Jeg hadde gode tanker om hjemmelagde julegaver og gode opplevelser. Gjennomtenkte gaver til dem jeg bryr meg om. Tid til de viktigste i livet mitt – tid, ro uten dårlig samvittighet og uten for mange forventninger – , men hvert år mislyktes jeg. Tomheten ble fylt ved å dra kredittkortet alt for mange ganger. Jeg kunne ikke være dårligere enn de andre. Når gavene ble pakket opp ville jeg ikke føle meg flau og liten. Jeg trakk kortet igjen og igjen.

    JUL ER EN GOD TING

    Jeg har ingenting mot julefeiringen. Mange gleder seg til det. Det er tid for venner, familie og fellesskap. Det er akkurat det vi trenger – ro og forventingsfrie dager. I disse dager er det mange som sløver på sofaen og leser bok og de lar dårlig samvittighet fare. De gir faen!

    GODT NOK?

    Men altfor mange slites mellom behovet for ytre bekreftelse og meningsløsheten i det hele. Vi bombarderes av tøffe nyhetssaker om folk i verden i krise som behøver alt det elementære. Jeg vil at venner og familie skal få det de ønsker seg. Hvem skal få? Hva skal man gi? Hva er godt nok?

    VI STJELER SOM RAVNER

    Hver eneste jul bruker nordmenn over 50 milliarder på kjøpefesten. Handels- og servicenæringens hovedorganisasjon har tidligere regnet ut at nordmenn stjeler for over 500 millioner kroner i desember, og særlig er det de unge som tar med seg noe ekstra.

    Politiet forklarer det med at de trolig har mange venner de vil gi gaver til, og så strekker ikke pengene til. Ungdom har ikke mye penger, samtidig har de ganske store behov. De skal jo gi julegaver – det handler om å være med i nettverket av jevnaldrende. Stadig flere voksne føler seg forpliktet til å delta i kjøpefesten, selv om de kanskje ikke har lyst eller evne til å investere i julegaver. Da kan fristelsen bli stor, og man velger kanskje kortsiktige løsninger -som ikke smaker godt.

    GJELD OG INKASSOKRAV

    I Dagens Næringsliv (27. juli 2016) leste jeg om kraftig økning i antall inkassosaker, at forbruksgjelda til nordmenn er på svimlende nitti milliarder kroner og at økningen er sterkest blant ungdom mellom 18 og 25 år. På banklaan.no den 26. mai 2016 står det at i alt 230.000 nordmenn har betalingsanmerkninger. Henvendelsene på gjeldstelefonen hos Nav har dessuten økt med 74 prosent på ett år, ifølge samme nettsted.

    Det er garantert mange forklaringer på økende forbruksgjeld. I nedgangstider er det for mange ikke lett å omstille økonomien, og mange familier sliter med å få endene til å møtes.

    KRAFTIG KJØPEPRESS

    Vi lever i et samfunn med stort kjøpepress og det er ingen grenser for velstand. Julegavene blir stadig dyrere. Det aller meste handler om penger, graden av vellykkethet er gjerne knyttet til penger og forbruket stiger. Netthandelen øker og det er utrolig enkelt å handle, og impulshandel blir kanskje flere når det bare dreier seg om et tastetrykk. Fokuset er på det materielle, og de psykiske implikasjonene knyttet til penger er fraværende.

    BESVÆRLIG UTVIKLING

    Økonomene er bekymret for utviklingen. Det foreslås at økonomi bør inn i skolens læreplaner og at kredittsjekken bør bli strengere. Røde Kors og DNB har utviklet et læringsverktøy som kalles `Lærepenger` rettet mot femteklassingene. Det er bra. Men vi voksne har også en jobb å gjøre. Det handler om å klare å sette foten i bakken og bestemme seg for at det er en grense for hvor langt vi skal gå for å innfri egne og andres forventninger.

    Når jeg ser tilbake på tiden jeg løp gjennom kjøpesentrene med høy puls, var nok kjøpepresset en måte å kjøpe meg fri. Men jeg var langt fra fri. Neste år skulle alt bli bedre. Jeg skulle bare betale gjelda først.

    Om en måned skal vi gjøre opp. Kreditten skal betales og mange kommer til å slite en stund.

    – Synes du kjøpepresset ødelegger julen?

     

    Debattinnlegget kan også leses hos Bergens Tidende >>

Marit Figenschou

Marit engasjerer og inspirerer med sine foredrag. Hun viser hvordan finne sin indre styrke, og hun oppmuntrer til å ta regi i eget liv. Hennes kombinasjon av faglig forankring, ferske eksempler og selvopplevde historier skaper entusiasme og hun bygger raskt kunnskap og troverdighet hos tilhørerne. 

KONTAKT MARIT

UTDRAG FRA BOKEN

Klar og skarp luft slår imot meg idet jeg drar ned glidelåsen på teltet. Noen flere campinggjester har kommet til i løpet av natten, og grøtete morgenstemmer høres innenfor teltdukene. 

Måsene er stille, og ennå vil det ta et par timer før sola tar tak. En bil blir spyttet ut av tunnelen bare noen hundre meter unna. Himmelen er glassklar, men skal jeg være ærlig, hadde det ikke gjort noe om det var tåke...

Les mer