• Blogg, Publikasjoner

    Det er sikkert mange som planlegger en langhelg på ski. Her er et forslag til en rå skitur i et rått landskap. Dette er turen du bare må gjøre og må oppleve. Bli med! NB Fakta ark ligge på slutten av artikkelen.

     

    P1100663 (1)

    Rabothytta, Hemnes Turistforening

    En mild aprildag i fjor sitter vi på flyet på vei nordover fra Oslo. En Dash 8 lander skånsomt på rullebanen i Mo i Rana. For uendelig lenge siden kom jeg nordfra og tok veien ut fra Mo i Rana til Nesna og et eventyrlig kystlandskap. Nå har styreleder i Den Norske Turistforening, Berit Kjøll, invitert turvenninnene sine med på tur, så denne helgen går ferden mot fjellet, til Okstindan, Okstindbreen og Rabothytta.

    Etter vel en times kjøretur, strammer sytten damer remmene på sekken, spenner på oss skiene og fester solbrillene på nesen. Vi starter i Inderdalen, så bærer det opp lia mot Sjurfinnheimen, gjennom Austidalen og Fagerlidalen. Det er når vi nærmer oss sommerløypa at vi ser hytta. Et par hundre meter lengre opp, ser vi konturene av den.  En diamant uten det karakteristiske taket, og fire hjørner. Men en arkitektonisk perle, tegnet av arkitektene Jarmund/Vigsnæs. Den tidligere teltplassen ligger oppå en høyde – omtrent 1200 meter over havet. Dette var stedet der folk før i tiden campet før de staket ut kursen mot Okstindbreen og toppene rundt. Den gamle teltplassen ble også det opplagte tomtevalget for Rabothytta. Tett på Okstindan og Nord-Norges høyeste topp, Oksskolten, på 1916 meter over havet. Etter fem timer på ski rykker sytten damer inn på en av landets råeste turistforeningshytter og Den Norske Turistforenings hytte nr. 500. (Teksten fortsetter under bildet)

    P1100643

    Slik er frokosten på Rabothytta, Okstindan i bakgrunnen

    P1100669

    Glade turdamer!

    Rabothytta er reist av Hemnes Turistforening, som i 2010 hadde 200 medlemmer. Svein Arne Brygfjeld, som både har leda Hemnes Turistforening i en årrekke og vært prosjektleder for Rabothytta, er både rørt og stolt. Han tar vel imot oss denne marsdagen. Det var i styremøtet for vel seks år siden det hårete målet ble satt: «Vi skal bygge hytta, den kommer til å koste rundt 10 millioner kroner, og når den står ferdig skal vi ha over dobbelt så mange medlemmer, være gjeldfrie og ha over en million på bok». Og Svein Arne Brygfjeld har rett til å være stolt – ikke bare for at den lille foreningen nådde målet, men over lokal støtte, dugnadsinnsats og engasjement fra medlemmer og næringsliv. Jakten på sponsorer og byggefaser i all slags vær, har vært krevende. Han snakker lavt og bruker ingen store ord når han forteller om den lokale bonden som med kjennskap til egen skog valgte ut seinvokst gran til ytterkledning på hytta. Om vinduene med sikkerhetsglass levert av den lokale vindusfabrikken Trenor, om elektrikeren som sikret stikkontakter og belysning. Det er kortreiste leveranser og høy kvalitet, avslutter Brygfjeld. Med varhet, ydmykhet og kjærlighet fortsetter han fortellingen om de mange hendene og de tøffe takene det har vært underveis, og om generøsitet og engasjement fra alle i området. Vi sitter benket rundt middagsbordet og en ellers så snakkesalig gjeng er stille og lyttende. Det tar tid å ta inn over seg det krafttaket som ligger bak. Men også utsikten mot breen, lyset, konturene av fjellene krever konsentrasjon. Store vindusflater rammer inn Okstindan og breen. Lys og natur kommer inn fra alle kanter. Utsikten er storslått og variert. Det kjennes som om vi er inne og ute på en gang. Sytten damer har lagt beslag på store deler av den 200 km store gulvflaten, jakker i alle farger og undertøy henges til tørk. Her skal vi bo i fire døgn.(Teksten fortsetter under bildet)

    P1100625

    Ildsjel og leder av Hemnes Turistforening, Svein Arne Brygfjeld

    P1100628 (1)

    Utsikt fra hemsen

    Første dag bærer det opp på breen som slynger seg mellom toppene. Okstinden på 1807 moh. er lett å forsere på beina med staver. På toppen er det vindstille, sol og skyfri himmel. Vi er på rett sted, til rett tid. Det frister å fortsette turen til Oksskolten, men den skal få ligge til en annen gang. Toppene står tett og er godt egnet for fjellvandrere på randonneski. Vi får øye på to karer på vei opp på Tvillingtindan på 1824 moh. De tar seg tid på toppen før det bærer utfor. Slake svinger på pudderføre tar dem nedover fjellsiden. Så venter Vesttinden på 1711 moh. Mennene er unge og sterke. «Den fineste plassen i verden», er kommentaren vi får når de tar oss igjen nede på flaten.(Teksten fortsetter under bildet)

    P1100795P1040248 (1)P1100741

    ….kan det blir finere?

    Neste dag er landskapet endret. Ute blåser det mellom 15 og 20 sekundmeter og sikten er begrenset. Mens det uler rundt seks hushjørner, bretter vi opp ermene og sytten turdamer tar en real hyttevask. Utsikten gjennom panoramavinduene på hytta gjør at jeg tenker på hvordan det må ha vært under byggingen av den – det var garantert også slike dager da, hvor føret var vanskelig og sikten mindre god. (Teksten fortsetter under bildet)

    P1100903

    Tid for rundvask!

    Noe som bidrar til å øke respekten for Hemnes Turistforening, og alle andre ildsjeler som har bidratt. Rabothytta er et bevis på hva som er mulig, bare du tror sterkt nok og klarer å skape engasjement i lokalsamfunnet.(Teksten fortsetter under bildet)

    P1100717

    P1100669 P1100751

    Vi anbefaler turen og et besøk på Rabothytta.

    God tur!

     

    FAKTABOKS:

    Beliggenhet: Ved Okstindan, Hemnes kommune i Nordland

    Okstindbreen er landets 8. største bre og Oksskolten er Nord-Norges høyeste topp. Det er flott å gå fra hytte til hytte i området.

    Arkitekt: Jarmund/Vigsnæs AS arkitekter MNAL

     

    Eier: Hemnes Turistforening, Nordland. http://www.hemnesturistforening.no, http://rabothytta.no

    Areal: 200 m²

    Åpnet: 16. august 2014

    Sengeplasser: 30

    Beliggenhet: 1200 meter over havet

    Energi: Vedfyring, koking på gass, 230V strøm basert på solcelle, vindgeneratorer og aggregat

    Drikkevann: Vannpost ved hytta

    Nøkkel: DNT

    Adkomst: Fly til Mo i Rana, kjøre til Korgen.

    Sommer: FV 322 innerst i Leirskarddalen, følg anleggsveien opp til Leirbotn. Derfra ca. 5,5 km til hytta. Turen tar ca. 1,5–2 timer.

    Vinter: Kjøre til Innerdalen. Følg skuterløypa opp til Austdalen og Fagerlidalen. Videre opp til hytta. Turen tar ca. 5 timer på ski.

     

     

  • Blogg, Publikasjoner

    Trening

    Med så mye flott natur på alle kanter vil mange av oss nødig betale månedsavgift for å trene inne. Nå i vinterhalvåret har jeg likevel tatt turen til treningssenteret. Tilbudene er mange og varierte. Det er januar, og nå er det bare å gønne på, tenker jeg.

    Alle har en æpp
    Jeg vet jo at styrketrening, yoga og pilates er treningsformer som gjør godt for kranglete ledd. Tilbudene finnes i de fleste treningssentre, og instruktørene er flinke. Likevel undres jeg over at jeg virkelig må motivere meg for å ta turen dit. Nylig tok jeg bokstavelig talt sats for å åpne inngangsdøra og henvende meg i skranken.

    I resepsjonen møter betjeningen en godt voksen dame med sykkelhjelm, som kunne vært bestemoren deres. Bannere og plakater henger fra taket. Bilder av unge, muskuløse, pene og veltrente mennesker.

    Instruktøren setter på musikken fra helvete, og vi er i gang.
    – Tilbudene finner du på nettet, svarer den unge damen på mitt spørsmål.

    Etter noen minutter siger erkjennelsen innover meg: Veien til timeplanen går via nettet. Jeg vender nesen hjemover for å lese på nettet om Shape, Bodypump, Bootylicious, Power Step, Body Jam, Cardio Start og Hot Flex. Men hvordan skal et analogt hode fra forrige årtusen være i stand til å finne ut av alt dette her?

    En vennlig fyr forklarer på telefonen at jeg må booke timer via en æpp jeg ikke har.

    − Men kan jeg melde meg på en trening hos deg?

    − Nei, alle har en æpp. Du laster den ned på telefonen!

    Store fingre laster ned æppen. Jeg har fått enda et passord og brukernavn, men jeg har i hvert fall rykket et skritt nærmere å få booket time.

    Enkle trinn, energisk musikk og en ultraenergisk instruktør. Timen jeg skal teste ut, er en time med enkle trinn, energisk musikk og en ultraenergisk instruktør. Jeg kaster meg på sykkelen for å rekke frem i tide.

    Rundt meg står unge, men også noen voksne kropper. Instruktøren setter på musikken fra helvete, og vi er i gang. Hestehalen kastes fram og tilbake.

    − Ta i, skriker hun inn i mikrofonen. – Å, kom igjen, du klarer litt til, fortsetter hun til en forsamling med gjennomsnittlig god hørsel.

    På bakerste rad kaster jeg armene frem og tilbake. Svetten pipler, instruktøren skrur opp volumet på musikken og skriker enda høyere.

    Etter noen minutter må jeg ut. Treningsgleden forsvant i teknomusikk med altfor høy desibel.

    De som først og fremst trenger å bli fysisk aktive, er de som ikke er det fra før.

    Treningssentre irriterer
    I 2014 var det registrert nærmere 1000 treningssentre i Norge. Av dem var over halvparten enkeltstående sentre. Ifølge rapporten «Treningssenterbransjen 2014 – fra treningsglede og velferdsgevinst», utarbeidet av Virke, har én av tre nordmenn trent eller mosjonert på treningssenter det siste året.

    Treningssentrenes velferdsgevinst er størst for gruppen som går fra litt aktiv til aktiv. I aldersgruppen 30–39 år oppgir de fleste at de ikke hadde trent om det ikke hadde vært for treningssentrene (ifølge rapporten utarbeidet av Virke). Men de som først og fremst trenger å bli fysisk aktive, er de som ikke er det fra før. Hvordan de skal lokkes inn i en kultur preget av high tec, teknomusikk og velskapte kropper, er uvisst.

    Treningssentrene kunne fått mange flere brukere om de hadde tatt hensyn til forskjellene mellom oss og de ulike forutsetningene vi har. Mellom rosa trikoter og skrikende ungdommer er det neimen ikke lett å nå frem for dem som har de aller største behovene.

    Skremmes bort
    Treningssentrene har en stor og viktig oppgave for folkehelsen. De skal bidra til treningsglede og motivere til å finne lysten til å være fysisk aktiv. Det er derfor viktig at de er bevisst begrepsbruken og sørger for tilgjengelighet for alle. Imidlertid treffer ikke pedagogikken og musikken dem av oss som trenger det mest.

    Treningssentrene er for de unge, veltrente, de som trener fra før.
    Det er for stor avstand mellom min kropp og bildene av unge, sterke, velskapte og pene ungdommer. Kropper som er brune året rundt, som slentrer rundt med ørepropper i ørene og en smarttelefon festet på armen, iført siste skrik av treningstøy og sko. Som tar noen armhevinger for å få enda større overarmer, som drikker sportsdrikker og sjekker tekstmeldinger.

    Et nytt år har startet opp. Dårlig samvittighet skal skrikes ut. Det er bare det at mange flere kunne hatt godt av å trene, men gjør det ikke. Treningssentrene er for de unge og veltrente, de som trener fra før. Sentrene kunne hatt langt flere kunder, men terskelen er for høy for mange.

    Kulturen demotiverer dem som trenger det mest.

    Følg debatten: NRK Debatt på Facebook og NRK Ytring på Twitter

    Les hele artikkelen på NRK.no >>

    Marit Figenschou, skribent, og helseblogger: www.heltsykt.no

  • Blogg, Publikasjoner

    Sykehuskø

    Det er lange køer for å få behandling i helsetjenesten. Hvorfor hører vi så lite om helseforebygging, og hvorfor ender alltid diskusjoner i dette spørsmålet om hvordan spesialisthelsetjenesten skal effektiviseres?

    SER VI HELE BILDET i helsedebatten?

    Jeg har ikke helsefaglig bakgrunn, men er én av dem som har havnet i statistikken over personer med muskel- og skjelettsykdommer. Mine synspunkter bygger på erfaringer fra foredrag for fagfolk innen tjenesten og fra medpasienter. På konferanser og foredrag hører vi om pakkeforløp, én kontaktperson, samhandlingsreformen og svartider. Det jobbes på spreng for å skape gode og effektive løsninger for sånne som meg.

    PRIORITERINGENE. Jeg har stort sett bare gode erfaringer, og jeg tror på all velvilje og gode hensikter, på plan- og reformarbeid. Imidlertid undrer jeg meg over hvorfor helseforebyggende arbeid ikke settes oftere på dagsordenen.

    Fokus på helseforebygging krever langsiktighet. I en nylig debatt med temaet «Helsedebatt – ser vi hele bildet?» sa tidligere departementsråd Anne Kari Lande Hasle at alle statsråder har et sterkt ønske om å fokusere på flere områder, men at de blir sugd opp i temaet spesialisthelsetjenesten. I denne delen av helsetjenesten står det ofte om liv og død. Da er det lett å forstå prioriteringen. Ingen ønsker å bli ansvarliggjort for manglende ressurser til pasienter med livstruende lidelser. Man blir heller ikke en helt når det gjelder resultater som ventes om noen år, og når det har vært valg i mellomtiden.

    PÅ UFØRHETSTOPPEN? Det utføres 15 millioner konsultasjoner i primærhelsetjenesten hvert år. Ifølge forskningsleder John-Anker Zwart ved Klinikk for kirurgi og nevrofag dreier 15 millioner av konsultasjonene i primærhelsetjenesten seg om muskel- og skjelettrelaterte lidelser, omtalt på Forskning.no (28.10.2014).

    Ifølge Rådet for muskelskjeletthelse er disse lidelsene den største årsaken til uførhet i den vestlige verdenen, og Norge ligger på toppen. Denne gruppen representerer 46 prosent av alle sykmeldingene og 33 prosent av antallet uføre, ifølge en MST-rapport fra 2013. John-Anker Zwart sier til forskning.no (28/10-2014) at «målt i utbredelse og kostnad er muskel- og skjelettplager Norges største helseproblem». Beregningene viser, ifølge Zwart, at kostnadene utgjør svimlende 73 milliarder kroner i året, like mye som prisen på de nye F-35 jagerflyene (en av Norgeshistoriens største investeringer noensinne).

    KUNNSKAPSMANGEL. Mest oppsiktsvekkende er det, fortsatt ifølge Zwart, at muskel- og skjelettlidelser er blant de sykdommene som leger kan minst om, og som får liten oppmerksomhet – parallelt med at forskningsstøtten er lav. Derfor er det underlig at denne typen lidelser ikke er tema på konferanser og i helsedebatter. Pakkeforløp for kreftpasienter er selvsagt viktig. Samordning av tjenester mellom sykehus og kommuner er viktig, men det må jammen være like viktig å redusere tilstrømningen av pasienter inn i systemet.

    Ifølge Zwart er det en positiv utvikling på gang. Han viser til samordning av forskningsinnsats på feltet, bedre koordinering av forskningsmidler mellom primær- og spesialisthelsetjenesten og etableringen av Rådet for muskelskjeletthelse, som består av spesialistforeninger, helseprofesjonsforbund og pasientforeninger.

    HVORFOR? Da Jonas Gahr Støre var helse- og omsorgsminister, snakket han ofte om at løsninger på spesialisthelsetjenesten ikke var å pøse inn flere penger i tjenesten, men å hindre at folk havnet i køen – nemlig helseforebygging. For å få dette til, må innsats rettes mot primærhelsetjenesten.

    Om lag 65.000 pasienter med muskel- og skjelettsykdommer har i dag time hos fastlegen. Samtidig som vi fyller opp venteværelsene hos fastlegen og på poliklinikken, øker antallet uføre, og presset på Folketrygden blir bare større og større. En interessant problemstilling for en helseminister burde være: Hvorfor har Norge en slik utvikling, og hvorfor øker tallene parallelt med økt velstand?

    STATSRÅD FOR FOREBYGGING? Kiropraktorer, fysioterapeuter og allmennleger behandler vonde rygger, hofter og knær hver eneste dag. Den delen av tjenesten sitter på utrolig mye informasjon om meg og mine medpasienter. Et sikkert treff er å bevilge penger til denne gruppen av helsearbeidere. Å bli ministeren for helseforebygging vil sikre plass i historien.

    Jeg utfordrer derfor helseminister Bent Høie til ikke bare å snakke om helseforbygging, men til å undersøke årsakene og sette inn tiltak. Bare i dag sitter altså over 65.000 pasienter på venteværelset. Noen av oss får forlenget sykemelding, andre søker om arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd. Ingen av oss dør av det, men det er smertefullt også for Folketrygden.

    Kø 2

    Kronikken er publisert hos Dagens Medisin >>

  • Blogg, Publikasjoner

    Skjermbilde 2016-09-16 kl. 19.46.39

    For mange handler forbrukslån og gjeld om tomhet, ensomhet og trøst. Vi opplever en mangeltilstand som nødvendigvis ikke er fysisk, men psykisk. Det kan gå på helsa løs at vi fyller tomrommet – ensomheten og mindreverdsfølelsen – gjennom å kjøpe ting.
    Kronikk: Marit Figenschou, statsviter, foredragsholder, forfatter og revmatiker, Oslo

    DAGLIG FÅR JEG TILBUD OM FORBRUKSLÅN. Det er lett å få kredittkort, men ikke alle klarer å håndtere bruken av dem. Fristelsene er mange. Hva er det som får oss til å handle så mye på kreditt?
    Jeg har hatt perioder i livet da jeg har falt for fristelsen til å kjøpe nye solbriller, et par nye sko – eller dra på en ferie jeg ikke hadde råd til.

    ET LIV PÅ KREDITT. Problemet med at jeg ikke hadde penger, løste seg raskt. Banken var velvillig, og vips, så hadde jeg et kredittkort på baklomma og veien til shoppingsenteret var kort. Som i en rus fylte jeg handlekurven og var glad – i alle fall for en stund. Når feriepengene kom, skulle jeg ordne opp. Men fristelsene var for mange, og jeg greide ikke å stoppe. Gjelda bare økte, og ny kreditt ble innfridd.
    Mine erfaringer ble kostbare, og til slutt måtte jeg legge inn årene. Jeg fulgte rådet til banken og sluttet med kredittkort. Jeg klippet dem i stykker og levde mange år uten. Det er en stund siden jeg gjorde disse erfaringene, men jeg har mange ganger undret meg over hvordan det kunne gå slik.

    FORBRUKSLÅN – OG INKASSO. Via epost får jeg flere ganger om dagen tilbud om forbrukslån. Alle uten krav til sikkerhet. Det kan være fristende for mange å kaste seg over tilbudene, uten å tenke på renter og betingelser. I løpet av én formiddag fikk programleder Marit E. Grimstad i NRK-programmet Forbrukerinspektørene kredittlån på 600.000 kroner. – Det var enkelt, uttalte programlederen (29.10.2014).
    I tillegg er det tilbud om kredittkort «overalt»: På flyplassen, i gata, hos bensinleverandørene og reiseselskapene. Det drives knallhard reklame, og det er fort gjort å fylle lommeboka med kredittkort.

    GJELD OG INKASSOKRAV. I Dagens Næringsliv (27. juli 2016) leste jeg om kraftig økning i antall inkassosaker, at forbruksgjelda til nordmenn er på svimlende nitti milliarder kroner og at økningen er sterkest blant ungdom mellom 18 og 25 år. På banklaan.no den 26. mai 2016 står det at i alt 230.000 nordmenn har betalingsanmerkninger. Henvendelsene på gjeldstelefonen hos Nav har dessuten økt med 74 prosent på ett år, ifølge samme nettsted.
    Det er garantert mange forklaringer på økende forbruksgjeld. I nedgangstider er det for mange ikke lett å omstille økonomien, og mange familier sliter med å få endene til å møtes.

    KRAFTIG KJØPEPRESS. Vi lever i et samfunn med stort kjøpepress og det er ingen grenser for velstand. Julegavene blir stadig dyrere, sommerferiene skal finansieres, konfirmantene ønsker seg penge og de som gifter seg vil ha pengegaver.
    Det aller meste handler om penger, graden av vellykkethet er gjerne knyttet til penger og forbruket stiger. Netthandelen øker og det er utrolig enkelt å handle, og impulshandel blir kanskje flere når det bare dreier seg om et tastetrykk. Fokuset er på det materielle, og de psykiske implikasjonene knyttet til penger er fraværende.

    BESVÆRLIG UTVIKLING. Økonomene er bekymret for utviklingen. Det forslås at økonomi bør inn i skolens læreplaner og at kredittsjekken bør bli strengere. Røde Kors og DNB har utviklet et læringsverktøy som kalles Lærepenger rettet mot femteklassingene. Det er bra. Men vi voksne har også en jobb å gjøre.
    Det handler om å klare å sette foten i bakken og bestemme seg for at det er en grense for hvor langt vi skal gå for å innfri egne og andres forventninger.

    LIKE GOD SOM ANDRE? For meg var penger energi og håp, det var en del av min identitet. Jeg hadde penger – og jeg var noe. Jeg ville måle meg med andre og være like god som dem. Jeg var ikke tilfreds med det jeg hadde, og løsningen var å få mer.
    Å få bukt med kredittkortbruken, handler om å si til seg selv: Dette har jeg ikke råd til, julegaven fra meg er ikke så stor som de andres, konfirmasjonsgaven ble det den ble – men jeg er like bra for det.

    MENTAL UTFORDRING. Det er viktig med instrumentelle og rasjonelle tilnærminger til problemet. De som tilbyr lån har et stort ansvar, men det er også en psykisk side av problemet. For mange handler det om tomhet, ensomhet og trøst. Vi opplever en tilstand av mangel som ikke nødvendigvis er fysisk, men psykisk. Vi løser tomrommet; ensomheten og mindreverdsfølelsen ved å kjøpe oss ting. Det handler ikke om penger eller mengden av dem, men om min bevissthet knyttet til dem.
    Sommerferien er over. Dessverre skal mange slite med forbruksgjeld utover høsten, og for noen kan det gå på helsa løs.

    Kronikk og debatt, Dagens Medisin 14/2016.

    Les hele kronikken her >>

     

  • Blogg, Publikasjoner

    Skjermbilde 2016-09-05 kl. 20.34.50

    Hvorfor har ikke helsevesenet et kundesenter som kan koordinere alle tjenester, finne time hos legen og logge erfaringer fra fysioterapeuter, kiropraktorer, psykologer og spesialisthelsetjenesten?

    NÅR VI BLIR SYKE er det ikke bare legen vi skal forholde oss til. Det er mange som rykker inn for å diagnostisere og reparere skaden, mange instanser og mye informasjon å holde orden på. Så hvorfor har ikke helsevesenet et kundesenter, slik de fleste større bedrifter har?
    Min kompetanse og erfaring bygger på regelmessig kontakt med primær- og spesialisthelsetjenesten. Men jeg har også holdt foredrag for ulike helsefaglige yrkesgrupper og pasientgrupper.

    DYKTIGE FAGFOLK. La oss fastslå med en gang at jeg ikke har noe å utsette på jobben som er utført. På sykehuset møter jeg stort sett kompetente, snille og imøtekommende fagfolk. I den korte konsultasjonstiden de har til rådighet, stilles det spørsmål, det noteres, og de fleste forsøker å møte blikket mitt mellom alle gjøremål. De løper så fort de kan, tar blodprøver og røntgen, og jeg får de reseptene jeg skal ha. Spesialistene utfører håndverket sitt på den beste måten de kan, og jeg har verdens beste allmennlege som støtter og oppmuntrer meg på veien. Fysioterapeuten gjør sitt, og kiropraktoren min er uvurderlig.

    FREM OG TILBAKE. Ryggen min verker, og jeg går til legen. Han undersøker og anbefaler fysioterapi. Jeg får en henvisning og time hos fysioterapeut. Etter en tid hos fysioterapeuten registrerer jeg at jeg ikke blir bedre. Jeg bestiller ny time hos legen. Han anbefaler MR eller røntgen.
    Etter undersøkelsen er det tilbake til legen igjen, enda mer fysioterapi, og «sånn går no dagan». På jobben lurer de hvordan det går med meg, og jeg får brev fra Nav. En utredning på sykehus anbefales, det blir innleggelse, og de anbefaler operasjon. Etter det skal jeg hjem. Men jeg må ha tilsyn og kan ikke sendes hjem. Kommunen overtar. Nye instanser skal inn, og jeg skal rehabiliteres på institusjon.

    UOVERSIKTLIG. Denne rundkjøringen som mange har erfart, tar tid. Det er ikke alltid like lett å holde orden på informasjon og behandlingsinstanser.
    Det er heller ikke alltid at informasjonen blir med inn i alle behandlingsrom. Har alle instansene fått svar på blodprøvene, og hvor ligger resultatet fra røntgen?
    Å sikre god informasjon, krever tid og ressurser for både pasienter og behandlingsinstanser.

    SAMORDNING. Hos alle større bedrifter finnes det et kundesenter. De har logg på hva jeg som kunde har hatt av tjenester, de har oversikt over fakturaer og all kontakt jeg har hatt med bedriften. Så hvorfor har ikke helsevesenet et kundesenter som kan koordinere alle tjenester, finne time hos legen og logge erfaringer fra fysioterapeuter, kiropraktorer, psykologer og spesialisthelsetjenesten?
    Kundekontakten skal kunne følge meg opp under behandling hos kiropraktoren, fysioterapi, bestille timer på sykehus, MR, og samordne informasjon og tjenestene mellom spesialist- og primærhelsetjenesten.

    THE MISSING LINK. Kundekonsulenten trenger ikke, eller skal ikke, være en lege. Det er en person som forstår systemene og får rødt lys på skjermen når resultatene uteblir: – Hvordan går det hos fysioterapeuten? – Har du fått time på sykehuset? – Opplever du fremgang?
    Han eller hun skal ha innsikt i regelverk og frister, og skal kunne se fremover. Konsulenten skal diskutere med legen, og jeg blir ringt opp om nødvendig. Konsulenten er god på relasjoner, og skal trygge meg som pasient så lenge vi er i rundkjøringen. Konsulenten er «The Missing Link» og kan sitte hvor som helst, men har som oppgave å sikre fremdrift ved å purre på ny time og finne nye behandlere om resultatene uteblir: Kort og godt være sjef.

    HELHET. Helsearbeiderne våre jobber på spreng, det stilles krav om økt effektivisering og økt produktivitet: De skal jobbe smartere og løpe enda fortere.

    Kjære Bent Høie – effektivisering skjer ikke bare i sykehusene eller i primærhelsetjenestene. Det skjer mellom alle funksjonene. Det er også der kvaliteten skapes. Det hjelper ikke hvor bra legen er, hvis ikke samordningen sikres og helheten skapes. Et kundesenter eller en kundekonsulent kan redusere «dødtid» mellom alle ledd. Dette vil gi større effektivitet.

    Oppgitte interessekonflikter: Marit Figenschou har forfattet boka «Til Sydpolen. Ingen bragd». Hun blogger på sitt eget nettsted; www.heltsykt.no
    Kronikk og debatt, Dagens Medisin 13/2016

    Les hele kronikken her >>

  • Blogg, Presse, Publikasjoner

    Skjermbilde 2016-06-14 kl. 21.54.22

    Marit Figenschou, statsviter, foredragsholder og forfatter. Revmatiker bosatt i Oslo

    Snart er det sommerferie, planer legges og venner kommer på besøk. Lange, lyse kvelder ligger foran oss, luften er varm og lun og vi har fri. Men hva gjør man når avtalene blir for mange og forventingene for store?

    Snart kommer de. Vi åpner dørene og utveksler invitasjoner. Ikke sjeldent er feriekalenderen tettpakket med avtaler – vi drar på besøk og enda flere kommer på besøk. Snart fylles sosiale medier med bilder av brune kropper, blomster, avanserte matretter, fulle vinglass og store smil rundt bordet. Før solen går ned, poster vi og tagger bilder på FB. Tilsynelatende er alle lykkelige.

    Fullbooket ferieuker. I sommer kommer et vennepar på besøk på hytta. Da jeg besøkte dem i fjor, var alt så perfekt, jeg sovnet i en stor seng og tørket meg med myke handklær. Og jeg kan jo ikke dra til dem, uten at de blir invitert til meg. Jeg kan heller ikke la være å invitere et par venninner. Naboen kommer også og tar med seg to hunder. Hvordan det løser seg med katten til venninnen er jeg jammen ikke sikker på. Før jeg har fått oversikt over alle gjestene, viser det seg at det blir overlapping med to sengeplasser og jeg mangler tre dyner og puter. I god tid før ferien starter, er de hardt tiltrengte ferieukene allerede blitt kavete. (kronikken fortsetter under bildet)

    Skjermbilde 2016-06-14 kl. 22.07.45

    Dra til helvete. Dagene før feriegjestene ankommer er jeg stresset, urolig og nervøs for at ikke alt er i orden. Hvor mye salat, brød, sitron, juice og melk trenger vi, og hva skal vi ha til forrett og dessert? Is blir det ikke, for det er det ikke plass til i fryseren. Jeg sovner og våkner med handlelister. Sengetøy og handklær legges fram og badet vaskes. Passer fargen på lysene til serviettene og har jeg nok handklær og sengetøy, hvor mye vin trenger vi egentlig? Å gå tom for noe er utilgivelig. De siste dagene før ferien pakker jeg ned alt i for mange bagger og jeg undres om jeg får plass til alt i bilen. Jeg ligger våken om natten og lurer på om jeg har glemt noe, jeg kjenner meg utslitt. Innerst inne kunne jeg tenkt meg å avlyse alle avtaler og bli hjemme. Men fordi jeg er en gjestmild person og gjerne vil stille opp, gjør jeg det ikke. Likevel er jeg så sliten at jeg tenker «dra til helvete».(kronikken fortsetter under bildet)

    Skjermbilde 2016-06-14 kl. 22.06.22

    Fastlåste mønster. Sommerferien er lik den i fjor, og som året i forveien og året før der. Noen av oss tenker kanskje ikke over det mens vi dekker bordet og skjenker i glassene. Det danner seg et mønster og det forventes at vi stiller opp. Men sommer- og ferietid er tradisjoner og sterke føringer i familier og vennekrets som det ikke er lett å bryte ut av. I disse dager er det mange som kjenner på forventningspress om å være like vellykket som «alle de andre». Det knyttes forventninger om å leve opp til en viss standard. Men ikke alle kan ikke være med på dette jaget. Noen mangler en vennekrets og mange har heller ikke råd til å bruke så mye penger på det. Dette fører til at en del tar opp forbrukslån for å klare å innfri forventningene. Vi utsetter oss for økonomiske belastninger som forfølger lenge etter at ferien er over. Om vi skulle ønske å velge annerledes, er konsekvensene uoversiktlige og usikre. Hva vil de andre tenke om meg, blir jeg sett på som egoistisk og blir jeg utstøtt.

    Sommeren kan være et vendepunkt Sommerferien kan tappe oss for mye energi. Reiser, sosialt liv og økonomiske bekymringer gjør oss sliten og mange opplever samliv og ekteskap står på prøve. Skal man endre situasjonen eller bryte med mangeårige vaner, krever det bevissthet, men også planlegging og åpenhet med familie og venner. Sommeren kan derfor være en fin mulighet til refleksjon og tenke gjennom egne og familiens valg og muligheter. Det handler om å tenke seg om og kjenne etter – hva vil du, hva har du behov for, hva gir deg overskudd og energi og hva vil gjøre deg og familien godt. Det er aldri for sent å justere kursen. Mens du nyter sommerkvelden, kan du kanskje starte planleggingen og forberedelsen av neste års ferie. Å lete etter muligheter til å gi litt mer fan.

    God sommer!

    Marit Figenschou har forfattet boka «Til Sydpolen. Ingen bragd». Hun blogger på eget nettsted; www.heltsykt.no

    Kronikken kan leses i sin helhet på sidene til Dagens Medisin:

    http://www.dagensmedisin.no/artikler/2016/06/14/forventningshelvetet-er-pa-vei/?utm_source=apsis-anp-3&utm_medium=email&utm_content=unspecified&utm_campaign=unspecified

     

     

     

  • Blogg, Publikasjoner

    Helsepersonell_Hjerte

    – Når livet fra tid til annen slår krøll på seg, kan den skadelidende havne i offerrollen. Hvordan kan man komme seg ut av fallgruven?

     

    DENNE TEKSTEN bygger på egne erfaringer av å være et offer, men også møter med andre som av ulike årsaker har blitt det. Sykdom er én av grunnene, men å miste noen som står en nær, bli skilt eller miste jobben, er andre eksempler. Samtlige årsaker er hendelser som setter dype spor og som kan rokke ved selve livsfundamentet ditt. Mange trenger hjelp for å komme seg på bena igjen, enten av venner og familie eller fra profesjonelle.

    I mitt tilfelle inntok jeg temmelig raskt offerrollen etter at jeg fikk en alvorlig kreftdiagnose og flere revmatiske diagnoser.

    SELVMEDLIDENHET. De livsomfattende endringene var mer enn jeg kunne takle, fremtiden opplevdes usikker og utrygg. Selvmedlidenhet, bitterhet og misunnelse var sterke følelser som tok stadig mer plass, inntil jeg mistet styringen på mitt eget liv. Venners, kollegers og families tilværelse fremsto rosenrøde: Fra mitt ståsted hadde de alt, fikk til alt og var uten bekymringer.

    Noen kan synes det er interessant å høre på gjentakende historiene om udugelig sjefer, kjærester og leger en stund, men for omgivelsene blir offeret for slitsomt i lengden og konsekvensen blir at stadig færre svarer på telefon eller e-post. Offeret blir sittende igjen med skam og ensomhet. Offeret sliter ofte ut sine nærmeste.

    ANSVARSFRASKRIVELSE. I ettertid kan jeg se at jeg fraskrev meg ansvaret, men da livet mitt i den perioden opplevdes ubetydelig, orket jeg ikke å måtte sitte med skylden. Det var viktig å få bekreftet at feilen ikke lå hos meg – og at ingen kunne ha det verre. I et liv som oppleves mislykket, blir det lett å skyte fra hofta. Alle andre har skylden, og i mitt tilfelle var det mange å legge ansvaret på: Eks-kjæresten, legen, sjefen – ja, til og med statsministeren lå dårlig an. Verdenen gikk meg imot, og det var de andre som måtte stå til ansvar.

    Selv ikke naturkreftene fikk unnslippe – en medpasient på sykehuset fortalte at om bare været i fjor sommer hadde vært bedre, hadde alt vært annerledes. Mest alvorlig er det at de som kan hjelpe deg – NAV og helsearbeidere – står for hugg. De har en krevende oppgave å nå frem med tiltak.

    Marit F_Park_landskap

    OMTANKE. Alt jeg ønsket da jeg var syk, var å bli sett, bli gitt omsorg, trøst og kjærlighet. Jeg trengte bekreftelse på at noen virkelig brydde seg om meg, jeg sultet etter kjærlighet og omtanke. Jeg hadde ikke evne til å se noen egenverdi eller at jeg var i stand til å utrette noe positivt.

    Fra mitt ståsted var jeg et mislykket menneske uten fremtidsutsikter. Forandring var det jeg ønsket og hadde mest behov for – jeg visste bare ikke hvordan jeg skulle få det til.

    FINNE MENING. Offerrollen er altoppslukende og suger krefter. I starten var det diagnosene som eide meg, de styrte alt og gjorde at livet føltes uutholdelig. Det krevde stor innsats å komme meg ut av den situasjonen. Det viktigste er selvinnsikt – og innse at du har et problem. Det kan skje ved at ensomheten til slutt blir uutholdelig og at man bare må finne en løsning. Det kan også skje ved at de nærmeste klarer å overbevise deg om at det finnes noen lyspunkter i livet og at ikke alt er mørkt og trasig. En god start kan være å finne noe meningsfullt i livet og bygge seg gradvis opp derfra. Man må forsøke å vekke ansvarsfølelsen i seg selv og ta tilbake regien i eget liv.

    Det tar tid å finne ny mening i det meningsløse, men det er mulig. Min løsning har vært å jobbe systematisk over tid sammen med en veileder. Det har kostet tid og ressurser, men har vært verdt det.

    GI HÅP! I disse tider øker arbeidsledigheten. Mange vil oppleve det som urettferdig – livet selv er urettferdig, og offerrollen er faretruende nær. Både i NAV og primærhelsetjenesten må offerrollen tas på alvor. Utfordringen er å finne noe som er positivt, noe som gir mening, glede og håp. Det er sentralt at det sikres forankring og eierskap til noe positivt i livet – en aktivitet man har lyst til.

    For å få dette til, må NAV ha kunnskap om offerfeltet. Uten innsikt vil ikke tiltak nå frem. Jo lengre tid som går, desto vanskeligere er det å komme løs. Lykke til, NAV!

    Kronikken er publisert hos Dagens Medisin.

  • Blogg, Presse, Publikasjoner

    Veiskille

    Tiden uten arbeid øker ikke selvtilliten, troen på egenverdet og at du kan noe. Veiledning og rådgiving er avgjørende for å komme seg på bena igjen.

    A-EN I NAV skal gjenreises, sykefraværet og antallet uføretrygdede skal reduseres. Vi som har havnet hos Nav, er ikke uenig i det, men vesentlige problemstillinger tilknyttet dette må løses. Avgjørende tilbud mangler – og hjelpen er langt unna for det som verker mest. Noe må gjøres.

    Denne kronikken baserer seg primært på egne erfaringer med sykdom, men også på flere foredrag jeg har holdt for medpasienter og helsearbeidere gjennom de siste årene.

    FALLET. Å bli langtidssyk og uføretrygdet, har stor betydning for egen identitet og selvfølelse, og mange sliter med å tilpasse seg et liv utenfor arbeidsplassen – en arena forbundet med resultat, prestasjon og mestring, hvor personlige egenskaper og ferdigheter stimuleres, kollegialt fellesskap utvikles og nettverk skapes. Å skulle miste dette, kan gi store konsekvenser i et menneskes liv.

    De psykiske implikasjonene av sykdom og langtidsfravær fra jobb er store. Det handler om ensomhet, skam og usikkerhet. Mange bekymrer seg for fremtiden, og livet oppleves som et utrygt og usikkert prosjekt.

    Da jeg ble syk, kjentes det som å drive av gårde på et isflak omgitt av supertankere. Jeg var mye redd, og det virket som om meningen med livet var falt bort. Selv ikke høyere utdanning, en tillitsfull arbeidsgiver og et sterkt helsevesen kunne forhindre fallet.

    GJENOPPBYGGINGEN. Helse handler ikke bare om diagnoser, fysiske skader eller kroniske lidelser, men også om hvordan slike situasjoner møtes og handteres. Diagnosene blir behandlet, men reaksjonene – hvem er jeg nå og hva nå? – blir en overlatt til selv å ordne opp i. Dette er det få som klarer, og selv skjønte jeg tidlig at jeg ikke klarte å restarte livet ved egen hjelp. Derfor har jeg over mange år søkt hjelp hos psykolog. Arbeidet har handlet om å forsone seg med det som har skjedd, integrere sykdomserfaringen i livet mitt og gjenoppbygge selvtilliten. Dette har kostet mye tid og penger, men det har brakt livet tilbake på trygg grunn.

    Tiden uten arbeid øker ikke selvtilliten, troen på egenverd – og at du kan noe. Veiledning og rådgivning er helt avgjørende for å komme seg på bena igjen. Mange profesjoner i helsesektoren jobber med å forbedre kommunikasjon med pasienten. Dette er bra, men det er ikke tilstrekkelig. Somatikken løser de fysiske problemstillingene, men ensomhet og skam lar seg ikke løse på en halvtimes konsultasjon.

    KOMPETANSEN. I næringslivet finnes coach- eller veiledningsprogrammer som er utviklet med tanke på å støtte og hjelpe medarbeidere som mister jobben. Disse programmene har til hensikt å hjelpe den ansatte med å se sin egen kompetanse i et nytt lys; finne frem til egne ressurser, mestre nye oppgaver på nye arenaer, utvikle nye ferdigheter, se nye muligheter og gjøre overgangen fra arbeidsledig til ansatt så smidig som mulig. Programmene går gjerne over ett år.

    Lignende programmer kunne med fordel ha blitt utviklet for langtidssyke, da det er avgjørende at den enkeltes ressurser og egenskaper trekkes frem og ses på med nye øyne. En slik prosess må handteres av fagfolk som har erfaring og kunnskap fra arbeid med å rehabiliteringsarbeid. Dessuten er det lønnsomt: Uten et slikt tilbud vil mange slite med å komme tilbake i arbeid.

    VEISKILLET. Det er heller ikke opplagt at alle skal tilbake til den samme jobb eller arbeidsgiveren, det er ikke en gang sikkert du er ønsket tilbake. Kanskje tar livet etter et sykdomsforløp en ny kurs – det viktige er at mulighetene finnes.

    Vei

    Både ny direktør i Nav, Sigrun Vågeng, og tidligere arbeidsminister Robert Eriksson, har den siste tiden hevdet at vi står overfor et veiskille. Skal Arbeids- og velferdsetaten lykkes med å få flere inn i arbeidslivet, må vi gjenreise a-en i Nav. Det er en god begynnelse. Er det noe folk ønsker seg, så er det å komme tilbake i arbeid. Et sentralt element i å gjenreise a-en er å gjenreise selvtillit, tro og overbevisning om at du ikke bare har noe – arbeidsavklaringspenger, en sykdom, en diagnose, men at du er noe.

    Jeg ønsker både Sigrun Vågeng og ny arbeidsminister Anniken Hauglie all lykke i sine nye jobber.

    Marit Figenschou, statsviter, foredragsholder og forfatter. Revmatiker og bosatt i Oslo.

    Dagens Medisin

    Kronikken kan leses på Dagens Medisin >>

  • Publikasjoner

    lege_pasient

    Etter mange år som diagnostisert har jeg spurt meg selv hva sykdom gjør med oss, og hvordan vi som bærer dem blir møtt. Helsearbeidere som vrir seg i stolen, for å avverge en vanskelig situasjon. Jeg fornemmer en følelse av åh – ikke nå igjen, ikke en til, dette har jeg ikke tid til. Men for en som opplever alvorlige livsendringer blir møtet med behandlere sentralt for å komme videre. Jeg har også undret meg over hva jeg mangler og hva jeg har savnet.

    Denne kronikken bygger på egne erfaringer, men også på erfaringsutveksling jeg har gjort med mine medpasienter. Når beskjeden om en alvorlig og eller livslang diagnose blir gitt, bryter det eksistensielle grunnlaget sammen for mange av mottakerne. En rekke spørsmål dukker opp – utfallet er uvisst, terrenget er ukjent og framtiden oppleves usikker. En diagnose gjør noe med opplevelsen av egen identitet. Livsendringen er uoversiktlig og utrygg. Hvorfor skjer dette meg, og hva nå? Så lenge man er på sykehuset ligger all oppmerksomhet hos sykdommen, men når man skrives ut, skal man selv finne ut av hvordan man takler livet med diagnosen.

    Jeg har over mange år møtt flere behandlere som ikke vil forholde seg til smerte og sorg. Dårlig samvittighet, ensomhet, skam og uførhet tok i mitt tilfelle med seg restene av en allerede skakkjørt selvfølelse. Innen jeg hadde opparbeidet motet til å fortelle helsearbeiderne hvordan jeg hadde det, var timen over. Det gjorde at opplevelsen av ensomhet og skam økte.

    Det er tre forhold jeg har savnet fra behandlere i helsesektoren.

    Det første er offerkompetanse. Selv friske folk kan havne i offerrollen, og et liv som ikke ble som man hadde forventet kan alle oppleve å ha. Ansvar og regi for eget liv frafalles. Behandlere må ta pasientens livskrise på alvor og finne fagfolk som er villige til å lytte. På legekontoret er det tid til diagnosen. Bearbeiding og forsoning hører ikke til der. Men helsearbeiderne kan derimot by på seg selv og vise at de forstår. Oppgaven er å skape gjenkjennelse i situasjonen.

    Det andre punktet dreier seg om holdninger til psykisk helse. Ofte hører jeg noen sier: Det er noe psykisk. Det høres ut som noe smittsomt man helst ikke vil ta i. Psykisk helse blir i mange kretser sett på som mindreverdig og skamfullt. Min erfaring fra mange år i terapi, er at livet fra tid til annen og av ulike årsaker må realitetsbehandles. Det er en utviklingsprosess, et livsvalg og like viktig som månedsavgiften på treningsstudioet. En ting er at jeg har noe – en diagnose, men jeg er også noe, i tillegg til det. Det er forbindelsen til livets mulighet som skapes og som fører meg framover.

    Det siste er smertekompetanse. Å forholde seg til egen smerte er en forutsetning for å møte pasienters smerte. Alle mennesker – også behandlere – har opplevd smerte og krenkelser i eget liv. Det betyr ikke at de skal ha opplevd det samme som pasienten, men det betyr at de kan forholde seg til det. Fagsjef Mogens Alkjær ved RVTS Sør, bruker et uttrykk som profesjonell kjærlighet (Profesjonell kjærlighet, 2015) og framhever å anerkjenne og forstå smerten. Det vil si å møte meg som noe mer enn diagnosen, skape gjensidighet og liket, få kontakt og skape forståelse. I psykisk helse ligger mening, meningsløshet, håp, sorg, tap og overbevisning. Det er den kraften som er sentral å få tak i. Blir jeg ikke møtt og forstått, er resepten også meningsløs. (Menneskemøte og anerkjennelse av smerte, 2015).

    Kjære helseminister Bent Høie – du må sette større fokus på de ikke-diagnostiserte psykiske problemene og utarbeide et bedre behandlingsforløp som et ledd i rehabiliteringsarbeidet. Mange er psykisk forkjølet. Det tar krefter og mange sykemeldes. Det må på plass – nå!

    Marit Figenschou, skribent

    ______

    Les kronikken i Bergens Tidende her >>

     

  • Publikasjoner

    Skjermbilde 2015-09-23 kl. 13.59.53

    Publisert 20 oktober 2014 i Dagsavisen – 3714 visninger Innlegg
    Livet som aldrende er ikke bare kjipt.

    Aldringsprosessen er i gang, uopphørlig og irreversibel. Daglig leser jeg om triks for å pynte på alderen, og oppskriften er enkel: For guds skyld – dekk den til. Botemidlene er mange for å skjule skammen over manglende attraktivitet og ungdommelighet. Men kroppene våre eldes, vi blir syke, trenger mer hjelp og vi koster penger. Inne i en av disse kroppene bor jeg.

    Jeg har nettopp rundet seksti. Huden er for lengst blitt for stor, rynkene mange, cellulittene øker i omfang og håret er grått. For hver dag som går, blir det tydeligere. Dag for dag endres kroppen og for hvert skritt jeg går, er jeg ett skritt nærmere døden. Å forsone seg med det uunngåelige synes vanskelig. Den fysiske aldringen har utallige ubehagelige aspekter ved seg, og daglig fôres vi med løsninger for å unngå dem. Men aldring er så mye mer enn hetetokter og noen kilo ekstra rundt magen. Det er «at least fifty shades of getting grey».

    Å høre at du ser mye yngre ut enn det du faktisk er, er et sterkt og viktig kompliment, viktigere jo eldre du blir. Det er en verdi i seg selv å se ung ut, og det forventes at aldringstegnene skal dekkes til. Rynker, grått hår og cellulitter må helst ikke synes. Drikker du for lite vann, blir du stygg. Mens varedeklarasjonen fylles opp med minusposter, tar panikken tak, og vi gjør hva vi kan for å slippe å kjenne på angsten og smerten over å eldes.

    Noen opplever det som skambelagt å bli eldre, de gruer seg til å feire nye runde år. Frisører og hudpleiere tar oss vel imot, og vi betaler hva som helst for å polere overflaten og slipe kantene. For ytterligere å døyve smerten klamrer vi oss fast i fortida, vi skilles, finner yngre kjærester og trener mer enn noen gang. Det handler om stramme overarmer og flat mage, å holde seg attraktiv og spennende langt opp mot de hundre. Vi overdoseres med teknikker, kurer og øvelser for å unngå å havne i fortapelsen – som er å se ut som den du er.

    I tillegg til det fysiske er det andre sider ved aldring som er åpenbare. Jeg sykler ikke så fort nedoverbakker, ei heller slipper jeg meg like yrende ned de samme bakkene på ski, energien er ikke som før, konsentrasjonen er redusert, interessene er endret, for høyt tempo er krevende og jeg trives best når det er rolig rundt meg. Jeg er ikke like attraktiv overfor menn som før, er ikke like interessant i butikkene, nye ting er mer vrient å lære, jeg husker ikke tittelen på filmen jeg så i går og hva var det nå den dama het igjen? Streiker datamaskinen, er alt håp ute. Jeg river meg i håret og det er rett og slett for mange fjernkontroller. Kneet og ryggen verker stadig oftere og jeg må gå til behandling. I arbeidslivet bør du fortsatt være like effektiv og helst lønnsom. Har du passert femti, er sjansene for å få ny jobb lik null.

    Men livet som aldrende er ikke bare kjipt. De positive sidene er der, og mulighetene er mange for den som er villig til å ta utfordringene. Ved at identiteten så sterkt er knyttet til kroppen, handler det om å finne ny mening. Fokus på det ytre kan ryste selvtilliten, sjelen og kjærligheten. Derfor er det nødvendig å arbeide med endringsprosessen som skjer innenfra. Fra egen erfaring vet jeg at det er avgjørende å stille spørsmål ved hva som er viktig i livet og hvordan jeg kan bruke tida best mulig. Jeg opplever at jeg nå ser ting klarere, kan gjøre bedre prioriteringer, klokere valg og har det mye bedre. Den aller største utfordringen er å klare å gi slipp og ikke streve etter det som var.

    Det er definitivt slutt på ville fester, dansetakten går ikke så lett og lange blikk fra flotte menn er borte. Å slippe taket handler ikke om å resignere eller gi opp. Det betyr ikke å gi beng i utseendet, men løsrive seg fra dem eller det som setter det ytre som et kriterium for din verdi. Og å kunne glede seg over nye uttrykk. For alderdommens privilegium er at det overfladiske blir mindre interessant og viktig, mens dybden teller mer. Bevisstheten om hva som er viktig i livet øker og dermed øker kvaliteten. Tryggheten og sikkerheten øker og sex er bedre. Jeg rår over min egen tid, setter klarere grenser og vet mer om hva jeg egentlig vil. Å streve etter en tilstand eller et utseende som har vært, er et håpløst og strevsomt prosjekt. Det kan synes som om vi klamrer oss til fortida for å unngå det uunngåelige – smerten ved å eldes. En sikrere vei er å glede seg over det som er.

    Det er en sorgprosess og litt trist å tre ut av sporet og innse realitetene. Litt vemodig fordi jeg husker tempoet, gleden og iveren etter å være på. Det lidenskapelige engasjementet er brent ut. Å eldes er å se denne fasen av livet som en integreringsprosess, en forsoning med livet slik det ble og en tilgivelse for alt som ikke ble som jeg ønsket. Å eldes handler om overgangen til en ny tid med nye muligheter. Å motarbeide den, slippe tak i selvtilliten og skamme seg over at enkelte kroppsdeler krølles, er ikke alderdommen verdig. Om kjæresten vil gå fra deg fordi kroppen endres, er det et tegn på at han burde stukket for lenge siden.

    Streben etter polerte overflater er en livsløgn og kan stenge for det vakre i alderdommen. Å slippe tak betyr at når jeg ikke lenger kan det jeg vil, må jeg ville det jeg kan. Det beriker selvtilliten, sjelen og kjærligheten. Å bli eldre er et privilegium og en gave som ikke må skjules. Foran oss ligger muligheten til å høste av alle kornene vi har sådd tidligere i livet. Hva som vokser fram, er «at least fifty shades of getting grey».

    Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.

    http://nyemeninger.no/alle_meninger/cat1003/subcat1018/thread306467/#post_306467

     

     

Marit Figenschou

Marit engasjerer og inspirerer med sine foredrag. Hun viser hvordan finne sin indre styrke, og hun oppmuntrer til å ta regi i eget liv. Hennes kombinasjon av faglig forankring, ferske eksempler og selvopplevde historier skaper entusiasme og hun bygger raskt kunnskap og troverdighet hos tilhørerne. 

KONTAKT MARIT

UTDRAG FRA BOKEN

Klar og skarp luft slår imot meg idet jeg drar ned glidelåsen på teltet. Noen flere campinggjester har kommet til i løpet av natten, og grøtete morgenstemmer høres innenfor teltdukene. 

Måsene er stille, og ennå vil det ta et par timer før sola tar tak. En bil blir spyttet ut av tunnelen bare noen hundre meter unna. Himmelen er glassklar, men skal jeg være ærlig, hadde det ikke gjort noe om det var tåke...

Les mer