• Blogg, Presse

    Skjermbilde 2017-08-15 kl. 15.51.52

    FOTO: BERIT KEILEN / NTB SCANPIX

    Helsekøene er et stort tema i norsk offentlighet, og politikerne slåss om sannheten. I spesialisthelsetjenesten jobbes det på spreng, og travle helsearbeidere løper fortere enn noen gang. Helseforebygging – som skal forhindre at folk blir pasienter i det hele tatt – får ikke mye oppmerksomhet.

    Det er ikke rart at sykehusene dominerer debatten. I den behandlende delen av helsetjenesten kjemper de ansatte daglig for å redde liv og forlenge liv. Antallet på venteliste skal ned, og det ryddes kontinuerlig plass slik at flere kan få behandling. Helsestatsråden skal sikre at folk får hjelp når det trengs. Behandling er viktig.

    Hvorfor så syke?

    I verdens lykkeligste land kan det virke som vi er sykere enn noen gang. Inaktivitet, røyking, usunt kosthold og stress er alle årsaker til at noen av oss havner i sykehuskø, blir sykemeldt og uføre. Folkehelseinstituttet kan dokumentere at stadig flere passerer grensen for overvekt og fedme. I verdens lykkeligste land kan det virke som vi er sjukere enn noen gang.

    Om lag 250 000–300 000 personer anslås å ha utviklet KOLS. Men også andelen med psykiske plager er sterkt økende. I dette lykkens land viser tall fra Nav at ved utgangen av 2014 hadde 34,8 prosent av de uføre fått uføretrygd som følge av en psykisk lidelse Rundt regnet 70 000 barn i alderen tre til atten år − tilsvarende innbyggertallet i Kristiansand − trenger behandling for psykiske vansker. Det skriver formann i Norsk psykologforening Tor Levin Hofgaard i VG 27. februar i år. Og Norges største helseproblem er, ifølge forskningsleder ved Klinikk for kirurgi og nevrofag John-Anker Zwart, muskel- og skjelettplager. Disse lidelsene koster oss 73 milliarder kroner årlig.

    Utviklingen kan ikke fortsette. Utfordringen nå er å redusere antallet som trenger behandling.

    Bedre å forebygge enn å behandle

    Myndighetene forer oss med kunnskap om veien til god helse. Det flommer over av rådgivning for å bedre livsstil og forhindre helseskader. Men parallelt med at vi mottar den gode informasjonen, skjer det lite. Så vel oppmerksomhet som ressurser må rettes inn mot å redusere andelen som blir sjuke. Innsatsen må ligge på forebygging, ikke behandling.

    Så langt er ikke årsakene til at vi blir syke, godt nok kartlagt. Vi trenger mer forskning. For eksempel er det i Stortingsmeldingen om Friluftsliv, knyttet stor velferdsgevinst til om flere blir mer fysisk aktive. At Helsedirektoratet nå legger ned Nasjonalt råd for fysisk aktivitet og Nasjonalt råd for tobakksforebygging, er derfor et dårlig signal. Innsatsen må ligge på forebygging, ikke behandling.

    Det handler om holdninger

    Helse må sees i et bredere perspektiv. Det handler om alle deler av samfunnet – om samferdsel, landbruk, skole og utdanning, integrering, kultur og velferd. Det handler om livsstil, vår bevissthet om kropp og psyke, om framtiden til dagens velferdsordning og hver enkelt sin følelse av å mestre livet.

    Veilednings- og rådgivningskompetansen i kommunene må omgjøre informasjon og kunnskap til praktisk handling. Skoler, helsesøstre, leger, kompetansepersoner innen psykisk helse, lag og foreninger behøver ressurser til å mobilisere og engasjere dem som sliter med egenmobilisering.

    Tiltak og aktiviteter krever iverksetting, koordinering og oppfølging. Forebyggende helse handler om holdningsendringer. Vi må gi folk ansvar, men også muligheten til selv å ta vare på egen helse.

    Vi trenger en folkehelseminister

    Senterpartiets Kjersti Toppe skriver i et innlegg på partiets hjemmeside: “Då finansminister Siv Jensen la fram statsbudsjettet tidligare i haust, nemnte ho ikkje folkehelse eller førebygging med eitt einaste ord. Då statsråd Bent Høie hadde innlegg i helsedebatten i Stortinget måndag 19. desember 2016, var det likeins. Heller ikke han nemnte ordet folkehelse eller førebygging. Ikkje i det heile”. Vi må gi folk ansvar, men også muligheten til selv å ta vare på egen helse.

    Etter et kjapt søk på nettet får Bent Høie 75 000 treff på ordet «sykehus», vel 30 000 treff på “folkehelse” og 560 treff på “helseforebygging”. I Dagsnytt atten 7. august nevnte statsminister Erna Solberg heller ikke helseforebygging med et eneste ord, da hun presenterte regjeringens helsepolitikk for de neste fire årene.

    Derimot hører vi ofte om pasientenes helsetjeneste, pakkeforløp og pasientforløp. Veien inn til sykehusene og til behandlingene skal være smidig og gå lett.

    For å få bukt med utfordringene, er det vel verdt å vurdere Toppes botemiddel: Å opprette en egen minister for folkehelse. Det er snart stortingsvalg, og det er en god anledning til å tenke nytt.

    Den ministeren ville fått nok å gjøre.

    Les hele kronikken her >> 

    Følg NRK Debatt på Facebook og Twitter

  • Blogg, Presse

    Foto: JAE C. HONG / AP

    TRENING: Fysisk aktivitet har blitt for teknisk. I denne treningstimen i West Hollywood, som heter «Pound: Rockout. Workout.», bruker deltakerne trommestikker. Foto: JAE C. HONG / AP

    Til tross for tilgang på treningssentre, turstier og grøntarealer, sitter vi stille. En årsak er at det er blitt for mye fjas knytta til det å bevege seg.

    Etter massive opplysningskampanjer om helsegevinst og økt antall leveår skulle man tro at folk hoppa i skoa, rev til seg jakka og bokstavelig talt la på sprang for å unngå å bli innhentet av kreft, hjerte- og karsykdommer, diabetes og revmatisme. Men slik er det ikke.

    Jeg er ei dame på sekstitre år som beveger meg regelmessig og har medlemskap på et treningssenter. Gjennom arbeid med foredrag, kronikker og bloggen min har jeg truffet mange som ønsker å være aktive og vil delta, men som vegrer seg, og jeg skjønner dem veldig godt.

    Avstanden mellom de som trener, og de som ikke trener, er blitt for stor, og den øker i takt med utstyrshelvetet og fjaset knytta til det å bevege seg. Å trene er blitt så preget av slit og prestasjoner at det framstår som noe for de spesielt tøffe og vellykkede.

    Fysisk aktivitet for teknisk

    Fysisk aktivitet og trening er blitt veldig teknisk. Bare språket skaper avstand. Det snakkes om oksygenopptak, cardiotrening, isolasjonsøvelser, eksplosiv styrke og konsentrisk muskelarbeid. Pulsklokker, apper og skrittellere er med på å teknifisere det å bevege seg.

    Språket er en stor barriere for dem som ikke kjenner den verdenen. Mange vegrer seg også fordi trening etter hvert handler mye om programmer og strukturer.

    Å bevege seg er blitt instrumentelt. Det er ti minutter sånn og tre repetisjoner slik. Og det er «Få stram mage på ti dager og merk resultatene umiddelbart». De fleste skjønner at slike resultater vil kunne gjelde et fåtall.

    Det blir demotiverende for dem som ikke klarer å henge med, og nye nedturer venter. Fysisk aktivitet handler dessuten i dag om altfor mange par ski, sko, sykler i tillegg til en egen treningsgarderobe. Å bevege seg er blitt big business gjennom klær, mote, programmer og utstyr – et utstyrshysteri de færreste kan henge med på.

    Finn gleden ved å være i bevegelse

    Det finnes utallige argumenter for å trene, og det finnes mye kunnskap om det. Men så langt har ikke jeg lyktes i å finne kunnskap om hvorfor vi ikke trener eller beveger oss.

    Den Norske Turistforening (DNT) er i gang med et stort prosjekt der de merker stier i nærmiljøet rundt i landet for å skape et lavterskeltilbud. De gjør en uvurderlig innsats. Likevel blir spørsmålene de samme: Hvem skal jeg gå sammen med? Passer jeg inn? Er dette bare for dem som allerede er spreke?

    Svaret er: Begynn enkelt. Vi bor i et land med mange grøntområder. Rundt oss er det stier, parker, skoger og marka. Det er sommer, ute florerer det med farger, lukter og lyder.

    Ta en omvei på vei hjem. Gå en ekstra tur til butikken, velg trapper og bruk mulighetene der du er. Ta på deg de skoa du har, alene eller sammen med en venn. Sett deg realistiske mål og ambisjoner og gjør bevegelse til noe du koser deg med.

    Dropp utstyr, apper og fjas

    Det er stor velferdsgevinst i at flere blir fysisk aktive. Ifølge Stortingsmelding 18 om friluftsliv utgjør velferdsgevinsten 239 milliarder dersom alle som er inaktive, blir delvis aktive.

    I dag vet vi for lite om hvorfor ikke folk er fysisk aktive. Men vi kan starte med å finne ut hva som skal til for egen del. Å huske pinkoden til kjærligheten for å bevege seg dreier seg om å prikke inn sin egen form. Finn din kombinasjon av måter å bevege seg på og se bort fra trender, utstyr, apper og mote.

    For meg har det tatt lang tid å finne fram til hva jeg liker best, korte eller lange turer, høyt eller lavt tempo, vinter eller sommer, ute eller inne, i grupper eller alene. For det finnes nemlig utallige varianter av mosjon. Vi er forskjellige, og ikke alle elsker å slite og svette.

    Gleden kommer ikke via fancy teknikk, nyord eller mote. Den kommer innenfra. Så folkens – gi f… i duppeditter og fjas.

    Gjør det dere selv liker, sammen med noen eller alene, og gjør det enkelt. Lytt til naturens eget språk og finn gleden. Den samme gleden vi hadde som barn i lek og aktivitet. Til det trenger vi hverken nye sko, skritteller eller apper.

    Les kronikken: NRK Ytring

    Les også: «Treningssentrene dreper motivasjonen»

    Marit Figenschou er gjest i «Sommer i P2» onsdag 5. juli, hvor du kan høre mer om å finne gleden ved fysisk aktivitet.

    Følg debatten: NRK Ytring på Twitter og NRK Debatt på Facebook.

  • Blogg, Presse

    Marit_sommer i P2_calibri_nederst_gjennomsiktig

    Du skal få høre om MITT LIVS TØFFESTE TUR på NRK Radio Sommer i P2!

    😁🏔️🥇🥊🥊🎙️📻

    Programmet kan du høre:
    Onsdag 5.juli kl. 10 og kl. 23 NRK P2
    Torsdag 6.juli kl. 14 NRK P2
    På nett: https://radio.nrk.no/se…/sommer-i-p2/MKRV14001717/05-07-2017
    Podkast: https://www.nrk.no/podkast/

    Jeg forteller om hvor tøft det var å falle ut av arbeidslivet. Men også om hvordan en livslang kjærlighet til natur og fjell hjalp meg tilbake til et meningsfullt liv.

    Håper du vil høre på!

  • Blogg, Presse, Publikasjoner

    Skjermbilde 2016-06-14 kl. 21.54.22

    Marit Figenschou, statsviter, foredragsholder og forfatter. Revmatiker bosatt i Oslo

    Snart er det sommerferie, planer legges og venner kommer på besøk. Lange, lyse kvelder ligger foran oss, luften er varm og lun og vi har fri. Men hva gjør man når avtalene blir for mange og forventingene for store?

    Snart kommer de. Vi åpner dørene og utveksler invitasjoner. Ikke sjeldent er feriekalenderen tettpakket med avtaler – vi drar på besøk og enda flere kommer på besøk. Snart fylles sosiale medier med bilder av brune kropper, blomster, avanserte matretter, fulle vinglass og store smil rundt bordet. Før solen går ned, poster vi og tagger bilder på FB. Tilsynelatende er alle lykkelige.

    Fullbooket ferieuker. I sommer kommer et vennepar på besøk på hytta. Da jeg besøkte dem i fjor, var alt så perfekt, jeg sovnet i en stor seng og tørket meg med myke handklær. Og jeg kan jo ikke dra til dem, uten at de blir invitert til meg. Jeg kan heller ikke la være å invitere et par venninner. Naboen kommer også og tar med seg to hunder. Hvordan det løser seg med katten til venninnen er jeg jammen ikke sikker på. Før jeg har fått oversikt over alle gjestene, viser det seg at det blir overlapping med to sengeplasser og jeg mangler tre dyner og puter. I god tid før ferien starter, er de hardt tiltrengte ferieukene allerede blitt kavete. (kronikken fortsetter under bildet)

    Skjermbilde 2016-06-14 kl. 22.07.45

    Dra til helvete. Dagene før feriegjestene ankommer er jeg stresset, urolig og nervøs for at ikke alt er i orden. Hvor mye salat, brød, sitron, juice og melk trenger vi, og hva skal vi ha til forrett og dessert? Is blir det ikke, for det er det ikke plass til i fryseren. Jeg sovner og våkner med handlelister. Sengetøy og handklær legges fram og badet vaskes. Passer fargen på lysene til serviettene og har jeg nok handklær og sengetøy, hvor mye vin trenger vi egentlig? Å gå tom for noe er utilgivelig. De siste dagene før ferien pakker jeg ned alt i for mange bagger og jeg undres om jeg får plass til alt i bilen. Jeg ligger våken om natten og lurer på om jeg har glemt noe, jeg kjenner meg utslitt. Innerst inne kunne jeg tenkt meg å avlyse alle avtaler og bli hjemme. Men fordi jeg er en gjestmild person og gjerne vil stille opp, gjør jeg det ikke. Likevel er jeg så sliten at jeg tenker «dra til helvete».(kronikken fortsetter under bildet)

    Skjermbilde 2016-06-14 kl. 22.06.22

    Fastlåste mønster. Sommerferien er lik den i fjor, og som året i forveien og året før der. Noen av oss tenker kanskje ikke over det mens vi dekker bordet og skjenker i glassene. Det danner seg et mønster og det forventes at vi stiller opp. Men sommer- og ferietid er tradisjoner og sterke føringer i familier og vennekrets som det ikke er lett å bryte ut av. I disse dager er det mange som kjenner på forventningspress om å være like vellykket som «alle de andre». Det knyttes forventninger om å leve opp til en viss standard. Men ikke alle kan ikke være med på dette jaget. Noen mangler en vennekrets og mange har heller ikke råd til å bruke så mye penger på det. Dette fører til at en del tar opp forbrukslån for å klare å innfri forventningene. Vi utsetter oss for økonomiske belastninger som forfølger lenge etter at ferien er over. Om vi skulle ønske å velge annerledes, er konsekvensene uoversiktlige og usikre. Hva vil de andre tenke om meg, blir jeg sett på som egoistisk og blir jeg utstøtt.

    Sommeren kan være et vendepunkt Sommerferien kan tappe oss for mye energi. Reiser, sosialt liv og økonomiske bekymringer gjør oss sliten og mange opplever samliv og ekteskap står på prøve. Skal man endre situasjonen eller bryte med mangeårige vaner, krever det bevissthet, men også planlegging og åpenhet med familie og venner. Sommeren kan derfor være en fin mulighet til refleksjon og tenke gjennom egne og familiens valg og muligheter. Det handler om å tenke seg om og kjenne etter – hva vil du, hva har du behov for, hva gir deg overskudd og energi og hva vil gjøre deg og familien godt. Det er aldri for sent å justere kursen. Mens du nyter sommerkvelden, kan du kanskje starte planleggingen og forberedelsen av neste års ferie. Å lete etter muligheter til å gi litt mer fan.

    God sommer!

    Marit Figenschou har forfattet boka «Til Sydpolen. Ingen bragd». Hun blogger på eget nettsted; www.heltsykt.no

    Kronikken kan leses i sin helhet på sidene til Dagens Medisin:

    http://www.dagensmedisin.no/artikler/2016/06/14/forventningshelvetet-er-pa-vei/?utm_source=apsis-anp-3&utm_medium=email&utm_content=unspecified&utm_campaign=unspecified

     

     

     

  • Blogg, Presse, Publikasjoner

    Veiskille

    Tiden uten arbeid øker ikke selvtilliten, troen på egenverdet og at du kan noe. Veiledning og rådgiving er avgjørende for å komme seg på bena igjen.

    A-EN I NAV skal gjenreises, sykefraværet og antallet uføretrygdede skal reduseres. Vi som har havnet hos Nav, er ikke uenig i det, men vesentlige problemstillinger tilknyttet dette må løses. Avgjørende tilbud mangler – og hjelpen er langt unna for det som verker mest. Noe må gjøres.

    Denne kronikken baserer seg primært på egne erfaringer med sykdom, men også på flere foredrag jeg har holdt for medpasienter og helsearbeidere gjennom de siste årene.

    FALLET. Å bli langtidssyk og uføretrygdet, har stor betydning for egen identitet og selvfølelse, og mange sliter med å tilpasse seg et liv utenfor arbeidsplassen – en arena forbundet med resultat, prestasjon og mestring, hvor personlige egenskaper og ferdigheter stimuleres, kollegialt fellesskap utvikles og nettverk skapes. Å skulle miste dette, kan gi store konsekvenser i et menneskes liv.

    De psykiske implikasjonene av sykdom og langtidsfravær fra jobb er store. Det handler om ensomhet, skam og usikkerhet. Mange bekymrer seg for fremtiden, og livet oppleves som et utrygt og usikkert prosjekt.

    Da jeg ble syk, kjentes det som å drive av gårde på et isflak omgitt av supertankere. Jeg var mye redd, og det virket som om meningen med livet var falt bort. Selv ikke høyere utdanning, en tillitsfull arbeidsgiver og et sterkt helsevesen kunne forhindre fallet.

    GJENOPPBYGGINGEN. Helse handler ikke bare om diagnoser, fysiske skader eller kroniske lidelser, men også om hvordan slike situasjoner møtes og handteres. Diagnosene blir behandlet, men reaksjonene – hvem er jeg nå og hva nå? – blir en overlatt til selv å ordne opp i. Dette er det få som klarer, og selv skjønte jeg tidlig at jeg ikke klarte å restarte livet ved egen hjelp. Derfor har jeg over mange år søkt hjelp hos psykolog. Arbeidet har handlet om å forsone seg med det som har skjedd, integrere sykdomserfaringen i livet mitt og gjenoppbygge selvtilliten. Dette har kostet mye tid og penger, men det har brakt livet tilbake på trygg grunn.

    Tiden uten arbeid øker ikke selvtilliten, troen på egenverd – og at du kan noe. Veiledning og rådgivning er helt avgjørende for å komme seg på bena igjen. Mange profesjoner i helsesektoren jobber med å forbedre kommunikasjon med pasienten. Dette er bra, men det er ikke tilstrekkelig. Somatikken løser de fysiske problemstillingene, men ensomhet og skam lar seg ikke løse på en halvtimes konsultasjon.

    KOMPETANSEN. I næringslivet finnes coach- eller veiledningsprogrammer som er utviklet med tanke på å støtte og hjelpe medarbeidere som mister jobben. Disse programmene har til hensikt å hjelpe den ansatte med å se sin egen kompetanse i et nytt lys; finne frem til egne ressurser, mestre nye oppgaver på nye arenaer, utvikle nye ferdigheter, se nye muligheter og gjøre overgangen fra arbeidsledig til ansatt så smidig som mulig. Programmene går gjerne over ett år.

    Lignende programmer kunne med fordel ha blitt utviklet for langtidssyke, da det er avgjørende at den enkeltes ressurser og egenskaper trekkes frem og ses på med nye øyne. En slik prosess må handteres av fagfolk som har erfaring og kunnskap fra arbeid med å rehabiliteringsarbeid. Dessuten er det lønnsomt: Uten et slikt tilbud vil mange slite med å komme tilbake i arbeid.

    VEISKILLET. Det er heller ikke opplagt at alle skal tilbake til den samme jobb eller arbeidsgiveren, det er ikke en gang sikkert du er ønsket tilbake. Kanskje tar livet etter et sykdomsforløp en ny kurs – det viktige er at mulighetene finnes.

    Vei

    Både ny direktør i Nav, Sigrun Vågeng, og tidligere arbeidsminister Robert Eriksson, har den siste tiden hevdet at vi står overfor et veiskille. Skal Arbeids- og velferdsetaten lykkes med å få flere inn i arbeidslivet, må vi gjenreise a-en i Nav. Det er en god begynnelse. Er det noe folk ønsker seg, så er det å komme tilbake i arbeid. Et sentralt element i å gjenreise a-en er å gjenreise selvtillit, tro og overbevisning om at du ikke bare har noe – arbeidsavklaringspenger, en sykdom, en diagnose, men at du er noe.

    Jeg ønsker både Sigrun Vågeng og ny arbeidsminister Anniken Hauglie all lykke i sine nye jobber.

    Marit Figenschou, statsviter, foredragsholder og forfatter. Revmatiker og bosatt i Oslo.

    Dagens Medisin

    Kronikken kan leses på Dagens Medisin >>

Marit Figenschou

Marit engasjerer og inspirerer med sine foredrag. Hun viser hvordan finne sin indre styrke, og hun oppmuntrer til å ta regi i eget liv. Hennes kombinasjon av faglig forankring, ferske eksempler og selvopplevde historier skaper entusiasme og hun bygger raskt kunnskap og troverdighet hos tilhørerne. 

KONTAKT MARIT

UTDRAG FRA BOKEN

Klar og skarp luft slår imot meg idet jeg drar ned glidelåsen på teltet. Noen flere campinggjester har kommet til i løpet av natten, og grøtete morgenstemmer høres innenfor teltdukene. 

Måsene er stille, og ennå vil det ta et par timer før sola tar tak. En bil blir spyttet ut av tunnelen bare noen hundre meter unna. Himmelen er glassklar, men skal jeg være ærlig, hadde det ikke gjort noe om det var tåke...

Les mer