BESTILL BOKEN - TIL SYDPOLEN, INGEN BRAGD

- Denne dama er helt rå, nærmest ropte en bekjent og dyttet boken "Til sydpolen. Ingen bragd" opp i ansiktet på meg. – Denne boken må du lese Birgitte, insisterte vedkommende før hun måtte gå og jeg knapt hadde rukket å se på boken...

Birgitte Lange
birgittesbok.com

UTDRAG FRA BOKEN

Klar og skarp luft slår imot meg idet jeg drar ned glidelåsen på teltet. Noen flere campinggjester har kommet til i løpet av natten, og grøtete morgenstemmer høres innenfor teltdukene. Måsene er stille, og ennå vil det ta et par timer før sola tar tak. En bil blir spyttet ut av tunnelen bare noen hundre meter unna. Himmelen er glassklar, men skal jeg være ærlig, hadde det ikke gjort noe om det var tåke. På luftige partier savner jeg ikke utsikten noe særlig. Det er på en måte like greit ikke å vite hvordan det ser ut under meg.

Jeg snur meg hundre og åtti grader. Der er den. Fra fjordens akse og blankskurte svaberg strekker den seg 1392 meter mot himmelen. Sublim. En obelisk, et seilings- merke og klatrernes store utfordring. Fjellsidene ser ut som de er slipt med sandpapir av fineste sort. Kanter og tagger er nærmest fraværende. En regnbyge kan forvand- le sidene til blankt stål eller skinnende sølv. Midnattssola farger den i gull. Stetind er et kunstverk skapt av naturens egne krefter...


BESTILL BOKEN
VIDEREFØRING...

Denne ambolten innerst i Stefjorden i Tysfjord kommune i Nordland ble høsten 2002 kåret til Norges nasjonalfjell. Mange har forsøkt å nå toppen, og mange har måttet gi tapt for vær og vind. Heller ikke engelskmannen William C. Slingsby klarte å komme seg opp. Senere beskrev han Stetind som Inni meg tenker jeg at feighet og misunnelse kan treffe alle. Det er flere uker siden jeg satte kaffen i halsen under frokosten. Øyvind – kjæresten min – er bjørnesterk og har never som Sjur Mørdre. Kroppen er som en traktor i forhold til min, men han har ikke særlig mer erfaring enn meg fra vertikale fjellveg- ger. Han er en mann som liker utfordringer.

– Har du lyst til å bli med på Stetind?

Stetind? Hvordan i all verden skulle jeg – en leddgiktspasient – klare å komme meg opp på Stetind? Det var bare fire år siden legen sendte meg til Beitostølen Helsesport- senter for opptrening. Leddene verket og hverdagslige gjøremål som å komme seg på do og få skåret en brødskive var blitt en stor utfordring. I begynnelsen var jeg ikke sikker på hva oppholdet kunne tilføre meg, men jeg skjønte snart at jeg hadde mye å lære. Aller viktigst var å forstå at jeg måtte få et eierskap til diagnosen. Den var min, og jeg måtte få et forhold til den, forstå hva den krevde og hvordan jeg kunne integrere den i livet mitt. Jeg forstod også at fysisk aktivitet var av stor betydning for å holde sykdommen i sjakk.

Sterkest inntrykk gjorde likevel møtet med mine medpasienter. Jeg var en fersking i gamet. Andre leddgiktspasienter hadde mer erfaring enn meg og kunne fortelle meg hvordan sykdommen artet seg. Med kraftløse og verkende fingre stod jeg og betraktet funksjonshemmede som klarte å reise seg fra rullestolen og klatre øverst opp i klatreveggen. Andre pigget fra meg i kjelken i skisporet og svømte forbi meg i bassenget. De viste meg den iboende styrken, mulighetene og gleden som finnes selv for de som er rammet av sykdom. Deres vilje og evne til å sprenge grenser inspirerte og motiverte meg. Jeg reiste fra Beitostølen med visshet om at leddgikten var mitt ansvar og at jeg kunne delta på mye, bare jeg tok godt vare på den. Men Stetind? Jeg hadde sett et TV program om turen til Stetind. Husket jeg ikke feil, var det en mulighet å komme opp fra baksiden? Egentlig så det ikke så ille ut? Kanskje det?

– Ja koffer ikke?

Nå sitter jeg utenfor teltet og betrakter denne steile styggingen som jeg altså skal beseire, idet en ukjent, syngende og liksom lekende lyd når meg. Hvor kommer den fra? Jeg legger hodet bakover og ser opp på en flokk trekkfugler som er på vei nord- over. I plog etter hverandre, lette på vingene og fulle av energi. De spiller på lag, samar- beider og nyttiggjør seg hverandres krefter. Ved hjelp av sitt indre kompass navigerer de seg nordover, og det går fort. Jeg har også reist nordover, og jeg skal på Stetind. Frokostblandingen skir sakte ned. Et blikk på toppen og alvoret presser seg på. Matlysten er ikke helt på topp, og det blir ikke sagt så mye. Hodet er varmt og jeg føler meg «råkka» i boksen. Hvordan skal dette gå?

Ungdommene i teltene ved siden av har våknet. En av dem ramler ut på gresset i sliten Bula-bukse og med bar overkropp. Han drar fingrene gjennom håret mens han setter i:

– Dette er fett, ass!

De har kjørt fra Oslo – i ett strekk – for å ta toppen. Dette er øyeblikket de har lengtet etter. Venstre hånd forsvinner under strikken på Bula-buksa og neven tar tak i rumpeballen. Det klør. Høyre arm rettes mot toppen mens han forklarer hvor de skal gå. Er han riktig vel bevart? Det er da ikke mulig å klatre rett opp den veggen der? Jeg har falt av for lengst. Redselen fortrenger enhver form for pågangsmot og fester sitt klamme grep. Sjekk den lille hvite prikken på veggen. Er det mulig?

Er jeg en trekkfugl som er i ferd med å snu? Latter og glede legger seg over naboteltene, mens jeg må sette fra meg resten av frokostblandingen. Det klirrer i kokekar, gledeshyl blander seg med lyden av biler som kommer ut av tunnelen. En hel verden av alder, mot og iver skiller oss fra hverandre. Vi er på samme sted og har felles mål, men ellers er det lite å dele.

Dagen har fortsatt ikke kommet ordentlig i gang. Det er stille og havet er flatt. En bildør slås igjen. Guiden kommer mot oss. Utenpå sekken hans henger det klatretau, og det klirrer i karabiner, bolter og mye annet som jeg ikke kjenner navnet på.

– Er dere klare?

Resten av frokostblandingen overlates til måsene, jeg sender Øyvind et blekt smil og er klar for den første strekningen innover Storelvdalen. Jeg vet at dette er dagen for de store utfordringene. Det er jo dette jeg søker; denne forunderlige blandingen av redsel og glede. Tanker og følelser strekkes i alle himmelretninger. Som så mange ganger før blir tvilen på om jeg vil klare det i neste øyeblikk avløst av en fjellsterk tro på at Yes! dette går bra.

Sola har overtatt himmelen. Rank i formen står Stetind der og venter på besøk. Blikk stille. Luften er varm og frisk. Vi skal gå den enkleste veien – normalruta. Ifølge erfarne klatrere skal dette være en tur som er innenfor rekkevidde for de som ikke har klatreerfaring.

– Dere ser spreke ut!

Martin – guiden vår – har vært på toppen utallige ganger. På telefonen hadde jeg vært krystallklar. Vel har vi tusenvis av høydemeter bak oss og mange mil i beina, men dette blir noe helt nytt. Det er ikke mange ukene siden jeg kom hjem fra Denali. Head- wall var det mest utfordrende der, men der var snøen myk og det var mye å holde seg fast i. Jeg ba ham tenke nøye over om han trodde vi ville klare det?

– Ikke noe problem!

Ikke noe problem? Da var det ikke så mye å gruble over. Turen på stien inn dalen og veien opp til Halls fortopp er lekende lett. Det er nå alvoret begynner. «Hvis nogen gav mig valget mellem at bli skutt og at bestige den Mysosten, saa vilde jeg uten betænkning svare: skyt!» sa en misfornøyd Carl Hall – som ikke kom seg opp på Stetind, men som fikk fortoppen oppkalt etter seg. Martin stuper ned i sekken og henter fram klatresele og hjelmer, bolter, kara- biner, slynger og jumar. Bevegelsene er kontrollerte og han arbeider fort. Trenger vi alt dette? Utstyret fordeles og ordre gis. Øyvind skal gå bakerst og jeg i midten. Med godt utviklet leddgikt fester jeg selen. Et øyeblikk er jeg rasende på mine vågale påfunn. Mine stadige søk til toppene; jo mer utfordrende og utilgjengelige, desto bedre.

Blikket streifer Lofotveggen i vest. Mot sør ligger Hundhovet, som er nesten like høy som Stetind, Elverand og Tømmeråstinden. Ikke en sky eller et vind- pust forstyrrer vakker nordlandsnatur. Jeg henter meg inn fra tankeflukten og konsentrerer meg om det som står foran meg. Fjellformasjonene er annerledes sett fra denne vinkelen. Eggen strekker seg cirka hundre meter nordover mot toppen, og det er like bratt ned på begge sider. Den er skarp som en knivsegg, og tilsynelatende for smal for en sti. Er det mulig?

Så bærer det bortover ryggen. Det er som å balansere på line, med glattskurte, stup- bratte fjellvegger på hver side. Jeg er redd for å skli. Selv om jeg henger i et tau, er tanken skrekkinngytende. Det er ubehagelig, og jeg bøyer meg for å ha en hånd på fast grunn. Vi flytter oss framover ved å klyve over store steiner. Ingenting rundt meg minner om farbar vei for mennesker. Og det er verre ting i vente. Jeg spør Martin om det har hendt at noen har snudd på vei til toppen, og får vite at det bare har skjedd én gang. Det var en mann – og han var sytti år. Tanken på å snu slipper dermed taket – for en stund.

Vi får øye på ungdommene som nærmer seg toppen fra framsiden. Hjelmene deres er synlige som små røde kuler, som marihøner beveger de seg langsomt oppover den steile veggen. Respekten for klatring øker ytterligere, og jeg misunner dem motet, tryggheten og tilliten. Min egen redsel er ikke nok. Jeg blir engstelig for dem også. Det må være få knagger å henge fingrene i på den kanten. Frokostblandingen finner ikke ro. Magen og tarmene jobber på spreng.

– Eg må på do!

– Ikke her! utbryter Martin. Han vil nødig at jeg skal grise til fjellet. Jeg kaster et desperat blikk forover. En tilsynelatende uforserlig fjellvegg kommer til syne. Skal vi opp der? Magen vrenger seg igjen. Jeg ber tarmene om å holde igjen en stund til, men til ingen nytte. Det er fjellet selv som kommer meg til unnsetning. Noen meter borte åpner det seg en liten sprekk. Jeg trosser forbud og vrir meg ut av tau og seler. Oppsamlet redsel sendes ned i avgrunnen. På ryggens laveste punkt er det en liten pause. Jeg føler meg fanget. Det er ingen vei fram og ingen tilbake. Det er dette som er den beryktede «Mysosten». Tusen meter rett ned. Martin er travelt opptatt med å ordne tau og gjøre seg klar til å klatre opp «finger- tupptraversen». Mysosten er en stor steinblokk som gjør det umulig å klatre på fjell- ryggen. I stedet må vi ut på siden og henge, som navnet sier, etter fingertuppene over avgrunnen. Hva med mine verkbrudne fingre!

Titel: Till sydpolen, ingen bragd
Forfatter: Marit Figenschou
Pris: 299:-

Marit Figenschou
Foredragsholder, forfatter, inspirator og eventyrer